UTØVERBLOGG: Tanken om å melde seg på Bislett 24 kom etter å ha deltatt på et 100 km fjellultraløp i sommer.
Bislett 24 blir gjennomført hvert år i november på løpebanen i kjelleren under tribunene på Bislett stadion i Oslo. Løpebanen har to spor og runden er 546 m. Som navnet på løpet indikerer, er det et 24 timers løp der det gjelder å komme lengst mulig på disse timene. Løpet er omtalt som Norges lengste julebord, da det går med mye mat og drikke når man skal løpe langt og lenge.
Etter å ha spist en god frokost på hotellet gikk jeg opp til Bislett i 08-tiden og fant en plass i supporterområdet. Mens jeg holdt på å rigge til sko og klær, kom tilfeldigvis Arild Thomassen fra Flekkerøy bort. Han hadde også meldt seg på løpet. Vi kjente hverandre litt fra før etter å ha løpt sammen fra Evje til Vågsbygd i mai i regi av Vågsbygd Runners.
Begge to kjente på spenningen i tiden før start; hvordan kommer dette til å bli i de neste timene? Vil vi klare å holde ut i 24 timer og ville vi klare å nå våre distansemål, var blant tankene som svirret. Arild hadde satt seg mål om å nå 150 km og jeg 160 km. For å få medalje i Bislett 24-timers må man ha løpt 150 km eller lenger. Så medalje skulle vi iallfall ha med oss hjem fra Oslo.
God stemning
Starten gikk klokka 10 og vi begynte rolig og økte på tempoet etter noen runder. Det gjaldt å finne flyten, samtidig som pulsen ikke måtte bli for høy. Det er fort å bli for ivrig i starten når bein og kropp er uthvilt og man blir revet med av stemningen, også kalt «overtenning» For stemningen var god i de første par-tre timene der praten mellom løperne gikk lett. Starter man for hardt, vil man få problemer med å holde ut i så mange timer.
Da vi fant farten, var det bare å holde på den. Arild og jeg hadde litt forskjellig flyt, slik at vi etter hvert ble løpende hver for oss, men det var hyggelig med en tommel opp hver gang vi passerte hverandre. De første 100 km gikk unna på 11 timer og 39 minutter.
Men fra 100 km og timene inn i natten ble det tyngre, der kvalme og smerter i mørbankede lårmuskler og vannblemmer på beina begynte å merkes. Jeg måtte begynne å veksle mellom å gå og løpe. Arild hadde på dette tidspunktet kommet seg etter en tung periode litt tidligere på kvelden og nå løp han runde etter runde lett. Han sa jeg måtte henge meg på. Det er utrolig hvordan det hjelper på motivasjonen å ha en rygg å følge.
Vekslet på å dra
Slik fortsatte vi i et par timer, der vi vekslet mellom å dra hverandre rundt banen. Hver sjette time snudde arrangøren løpsretningen, og etter det siste byttet kl. 04, datt motivasjonen igjen og også farten etter hvert. Der er rart hvor mye denne vendingen av løpsretningen har å si for hvordan en rundbane kan oppleves. Det har nok en sammenheng med at man har holdt på noen timer der små endringer utgjør en stor forskjell når man er sliten.
Slik ble det å fortsette med gåing og løping frem mot morgenen, men runde etter runde rant likevel på. Utover denne perioden ble det mange såkalte zombier blant de andre deltagerne, som uansett smerte skulle stabbe seg rundt banen. Det kaller jeg stayervilje.
Jeg klarte å få i meg 0,5 liter væske (vann, Farris, cola) i timen. Maten besto av chips, salte kjeks, bananer, smågodteri og brødskiver med salt salami og jeg inntok næring hver femte runde. I løpet av døgnet gikk jeg ned fire kilo.
Rundt halv ni søndag morgen nådde jeg målet mitt på 160 km, men løpet var ikke ferdig. Det var over én time igjen, så det var bare å fortsette. Samtidig begynte det å komme en del tilskuere som var superflinke til å heie frem løperne. Da speaker annonserte at det snart bare var én time igjen, kom gnisten min tilbake.
Fin avslutning
Jeg passerte blant andre Frank Løke et par-tre ganger på disse rundene, som motiverte meg enda mer og jammen klarte jeg å løpe inn over 10 km til den siste timen. Den totale distansen etter 24 timer ble 171,45 km og 314 runder. Supergøy! Vi kom begge hjem fra Oslo med medalje, ettersom Arild nådde 157,29 km og 288 runder. For øvrig ble det 44. plass og 55 plass av 160 startende løpere.
Blant kvinnene imponerte mandalitten Grete Rugland (43) stort. Hun ble nummer tre med 216,7 km, som er personlig rekord med over 13 km. Therese Falk vant blant damene, og distansen 261.170 kilometer er også europeisk rekord. Blant herrene var Allan Hovda best, og han ble norsk mester med den norske rekorden 264.887 kilometer.