I søndagsskolen på Flekkerøy midt på 70-tallet lærte vi om «Det dobbelte kjærlighetsbudet» og om hvordan Jesus vendte det andre kinnet til. På «ægrane» på øya vår (i byen fotballøkkene) lærte vi naturlovene – altså survival of the fittest, den sterkestes rett. Ikke rart noen av oss ble som vi ble. Ikke ment som noen unnskyldning, heller en forklaring. Vi møtte opptil fem år eldre gutter her. Når Gaute, Børre, Robert, Birger, Håkon og Viggo trykket oss ned i søyla, skulle man sannelig ha ryggrad for å kjempe seg opp igjen. Vi gav alt for å klare dette.

Mitt første sterke fotballminne var da vi som ni-tiåringer rundt 1980 hadde gått videre fra lørdag til søndag i en innendørsturnering. Vi tok ferja over til Møvig søndag morgen. En meget emosjonell ferjeansatt stod med tårene i øynene og ropte etter oss: – Hiv veskene og reis hjem til søndagsskolen!

Persåker

Mine første taklinger ble satt inn på ei lokal «ægre» kalt Persåker. Gresset var ofte høyt der. Kanskje derfor taklingene mine senere gjerne kom i knehøyde? Her spilte vi en mot en, to mot to og kanskje tre mot tre. Favorittmotspiller var Leif Pedersen, nå banksjef i SR-Bank i Kristiansand. Kampene endte ofte med et durabelig slagsmål som jeg ofte vant, men Leif var fryktelig god til å steine. Da jeg startet på løpeturen hjem etter endt slagsmål, fant han skarpe, flate steiner som han med god presisjon plantet i bakhodet mitt så blodet fosset. Jeg fortjente dette, Leif!

I et selskap nylig takket banksjefen meg for god motivasjon i yrkeskarrieren sin. Han ville nemlig heller gjøre tilleggsoppgaver i matematikk framfor å være på banen med noen av oss. Til tross for dette havnet Leif både på kretslag og Fløy sitt a-lag før befalsutdannelse i Forsvaret og Handelshøyskolen i Bergen fanget ham.

Lyngdal Cup 1981: Bak står Åge Lindebø, meg selv og Ivar Sigurdsen etter at vi hadde vunnet 4-1. Ivar scoret tre og jeg ett. Foto: Foto: Privat.

Åge Lindebø og Fløy

Åge Lindebø trente den gylne 1970-årgangen i Fløy. Fire av oss spilte senere på klubbens a-lag. Åge var en dedikert og flink trener som tok oss med på mange turneringer. Favorittspilleren hans var Tom Lund og forbildet Joe Hooley. Ikke få ganger tjente jeg fem kroner for å handle Tiedemanns Gul nr. 3 med dobbelt papir og ei cola for treneren vår på butikken. Under Lyngdal Cup i 1981 overnattet vi på landbruksskolen. I lek der falt en av spillerne våre hodestups i grisebingen. Åge og de andre lederne fikk heldigvis spylt ham ren igjen.

Lukt eller ikke. Vi kom helt til semifinalen dette året. Planen i spillet var stort sett denne: Hold rent bakover og spill ballen opp til Ivar (Sigurdsen). Han ordnet som regel resten.

Donn gav meg tillit som spiller

På 1980-tallet gikk man i Fløy fra guttelaget (15-16 år) og rett til a-laget. Jeg var nok sent utviklet på mange måter. Spilletiden på a-laget i 5. – 6. divisjon ble liten. Ivar dro til Donn som 17-åring etter et kort opphold på a-laget til Fløy og fikk suksess der. Som 18- åring, nærmest uten erfaring på a-laget til Fløy, gikk jeg til juniorlaget i Donn under Alf Mardon Hansen og Viggo Strømmes kyndige ledelse. Vi reiste til England på Canary Cup i Norwich. Ivar Sigurdsen var lite bevandret i språk og uttalte litt usikkert da vi kom til den første isbaren: – Gutter, hva heter egentlig milkshake på engelsk? Samme året debuterte jeg i 3. divisjon (som er 2. div. nå) under Trond Pedersens ledelse. Flinke trenere som gav meg troen på meg selv som fotballspiller.

Bildet fra Dana Cup 1984 – Foran fra venstre: Bjarne Elefsen, Hans Greger Vestberg, Leif Pedersen, Arild Thomassen, Oddleiv Svendsen, meg selv og Frank Axelsen. Bak fra venstre: Eivind Bakke, Ragnar Andås, Roger Mikalsen, Ivar Sigurdsen, Roger Samuelsen, Jarle Eiersland, Jan Tore Johansen og Oddleif Eiersland. Tapte åttendelsfinalen på straffer mot Bærum etter å ha ledet 3-0! Foto: Foto: Privat.

«Borkis» – den beste treneren jeg har hatt

Senere fikk jeg oppleve og lære utrolig mye av fantastiske Sven Otto Birkeland, eller bare «Borkis». På første treninga i Donn tok atleten på over førti år med hele gjengen på et par timers (føltes i alle fall slik) løpetur rundt på Lund. Nederst i Bertes sa topptrente Sven Otto: – Da er det først til Donnhuset. Han startet i front og ble nr. 2 av sikkert 20 spillere. Da alle hadde kommet inn, utbrøt han følgende: – Jeg ser vi har en jobb å gjøre her. Skapet var satt. Sammen med Oddvar «Klokko» Fredheim dannet han et utrolig fint trenerteam. Øvelsene til Sven Otto knyttet til skjerming av ball og det å kunne ta i bruk begge bein vil jeg aldri glemme. En topptrener i mine øyne.

Sven Otto Birkeland – en legende! Foto: Foto: Fædrelandsvennen.

På ei trening senere fikk jeg oppleve en far som i alle fall ikke skulle favorisere sønnen. Bernt hadde kommet fra Start. På første treninga lurte han meg trill rundt. Resultatet ble at jeg klippet ham rett ned ca. to meter fra faren som var dommer. Bernt så bedende opp på far med et soleklart håp om frispark. – Spill! var svaret han fikk fra Sven Otto.

«Borkis» organiserte laget godt og var en god motivator. Under en kamp med Donn mot andrelaget til Viking i 1991 på Stavanger Stadion (det året de ble seriemestere) utbrøt legendariske Benny Lennartson til Sven Otto etter kampen: – Du må søke jobb i Italia! Vi hadde forsvart oss i 90 minutter pluss tillegg mot et svært sterkt lag. Mot slutten var Egil Østenstad på vei gjennom. Kraftkaren Bjørn Halvorsen hang på slep etter og rev ut baklomma i Adidas-shortsen til Østenstad! Bjørn takket og bukket for det gule kortet. Vi hadde ett eneste skudd på mål den kampen. Spissen vår, Arne Joelsen, hadde driblet seg forbi et par mann, var tom for krefter og skjøt fra sikkert 35 meter. Viking sin keeper Tore Haugvaldstad skulle enkelt plukke den opp, men ble totalt overrumplet av kastevind og ballen gled inn under ham. Vi vant 1-0. Det er slike kamper man husker.

Stort å bli avdelingsvinner med Vigør i 1999. Bak fra venstre: Trener Gunnar Bech, meg, Vidar Erlingsson, Ole Erik Martinsen, Christoffer Mofjeld, Alf Erik Svela, Anders Jacobsen, Rolf Martin Skonhoft, Robert Grønseth, Atle Pedersen, Stian Winter, Frode Ketilsen, Chris Jakobsen og Erik Koveland. Foran fra venstre: Vidar Wangen, Maximo Espinoza, Emil Tungehaug, Joo Børge Nilsen, Dragan Djulepa og Kenneth Sørensen. Foto: Foto: Privat.

Seiersrunder i rundkjøringen

Vi hadde spilt treningskamp på Idda mot Grim 2. påskedag. Hele laget spilte elendig og klarte så vidt 2-2 mot laget som var to eller tre divisjoner under oss. Humøret var på bunn. Sven Otto motiverte oss hele uka. Lørdagen etter vant vi 3-2 borte mot opprykksfavoritt Sandefjord etter at jeg hadde stanget inn to mål. Så fort skifter det i fotballen. Mitt beste minne som fotballspiller. «Borkis» lo hele veien hjem. Da vi kom til rundkjøringen på Kongsgårdsletta, møtte vi bussen til Vigør. De hadde også vunnet. Det ble tre-fire seiersrunder i rundkjøringen for brødrene Tor og Sven Otto den kvelden – begge var sjåfører i bussene.

Som trener for Fløys a-lag i 2010. Foran fra venstre: Diego Barria, Raymond Hofstædter, Markus Agirman, Dag Tore Fredriksen, Erik H. Aspaas, Bjarte Richardsen, Jostein K. Salvesen og Lars Martin Engedal. Midten fra venstre: Nils Petter Andersen, Roy Egil Myre, Lars Henrik svendsen, Torleif Nylund, Henrik Marcussen, Ole Johan Olsen, Christoffer G. Andersen, Kjetil Bøe og Joey Hardarson. Bak fra venstre: Kjartan Frøysnes, Thor Helge Thorsen, Christoffer Myhre, Ole André Larsen, Sven Fredrik Stray, Lars Christian Thorsen, Yngve Martinsen, Lars Kristian Pedersen og meg. Foto: Foto: Privat.

I en annen kamp mot EIK i Egersund skjedde følgende: Olav Abusdal, kjent som en solbrun og muskuløs høyreback for Donn med skostørrelse 38, havnet i klammeri med publikum. Spillet var på vår venstreside og plutselig var det et forskrekkelig bråk på vår høyreside. Olav stod med begge hender og gestikulerte «den stygge fingeren» opp og ned. Dommeren lo, og spillerne lo. Det viste seg senere at det var masse mennesker fra den psykiatriske institusjonen Bakkebø som hadde hisset opp høyrebacken vår. Olav tente som tørt krutt.

Alf Erik Svela (foran) – god målscorer med pondus. Foto: Foto: Fædrelandsvennen.

Fra Stavanger i vest kom en lett overvektig spiss med nese for mål. Han er i bedre form i dag enn den gang. Alf Erik Svela ble både en trubadur og målscorer i Donn og Vigør. Glansnummer med Sinatras «My way». Entertainer og fotballspiller som jeg har lært opp i båtlivet og havets gleder. Fantastisk fyr og god spiller.

Fikk senere Tor Helge Stensland, Erik Emanuelsen, Olav Skjervedal og Jarle Børrestad som trenere i Donn. Flinke trenere – hver på sin måte.

Vigør, Ole Erik og bråk på «Kick»

Etter flere år i Donn skiftet jeg beite til Vigør. Fikk blant annet med meg et flott opprykk til 2. divisjon i 1999 med Gunnar Bech som trener. Hadde år hvor latteren satt løst i garderoben. Hovedspilloppmaker: Ole Erik Martinsen. Alltid et påfunn, alltid gode kommentarer. I en kamp mot Søgne på Hellemyr var han innblandet i en duell på sidelinjen ved trenerbenkene. Tom Edvardsen, den gang trener i Søgne, kjeftet og smelte på et eller annet. Ole Erik løp inn bak ham, tok litt sand i neven, kastet litt i ansiktet på Tom og løp inn igjen for å spille videre.

Elektrikeren med de mange talentene. Han spiller piano og synger like godt som han skrøner og triller ball på banen – imponerende! Jeg har flere ganger oppfordret han til å omskolere seg til skoleverket, hvor jeg selv jobber. Svaret er alltid: – Det er kanskje fordi jeg er elektriker det er slik.

Ole Erik Martinsen (t.h.) er både en drivende dyktig fotballspiller og ditto entertainer. Foto: Foto: Fædrelandsvennen.

Noen av spillerne i Vigør hadde begynt å få damer. Disse måtte også inkluderes i laget. Et første forsøk var at disse skulle inkluderes på en hyggelig sammenkomst. Dessverre hadde et par av de unge spillerne hisset opp en nåværende dommer med at han hadde et par kilo for mye. Det endte i alle fall med at to-tre spillere barket sammen i et slagsmål på «Kick». Heldigvis ble det kort prosess og luften ble renset. Damene kom ikke på flere tilstelninger.

Noe av det beste fra Vigør var rett og slett behandlingen jeg fikk som spiller da jeg fikk en alvorlig korsbåndskade. Etter litt over et halvt år i klubben hadde jeg ikke gode kort på hånden. Bjarne Wasland og styret var klare: – Vi dekker operasjonen. Jeg ble sendt til Oslo og Volvat. Erik Rosenlund opererte i en 100 prosent vellykket operasjon. Takk, Bjarne og Vigør! 12 måneder senere spilte jeg kamp for klubben igjen og ble der i flere år.

En hyllest til lidenskapelige og kjederøykende oppmenn

Jeg har opplevd mange fantastiske oppmenn. Samtlige like lidenskapelige for fotballen – og kjederøykende. I Fløy på 80-tallet var Svein Rønjum en krumtapp som ordnet alt. Hvem er så oppmann på a-laget til Fløy i 2016? Svein Rønjum, selvfølgelig. Like serviceinnstilt og med det berømte glimtet i øyet.

Mangeårig oppmann i Donn, Ole Emil Rummelhoff (i midten) i et sjeldent øyeblikk uten sigarett i munnviken. Her sammen med Anders W. Krauss (t.v.) og Johan Chr. Sandvand i forbindelse med lanseringen av Donns nye jubileumsbok på 90-tallet. Foto: Foto: Fædrelandsvennen.

I Donn fikk jeg oppleve både Ole Emil Rummelhoff, Svein Ivar «Fiffen» Skjeie og frittalende Bent Røsstad. Ole Emil holdt en engasjert tale på treningsleir i Danmark med Donn hvor han uttalte: – Frode Fredriksen, du har endelig funnet ditt eldorado på venstrebacken. Frode besvarte med obskøne håndbevegelser. Han drømte heller om en plass i sentrallinja. «Fiffen» stod alltid bak motstanderens mål og røykte små «sigarillos». Han mente han skulle suge målene inn. Bent Røsstad kom bort under oppvarmingen etter en kamp på treningsleir i Danmark og ville selge hele laget. Så misfornøyd var han med gjennomføringen. Dessverre er ikke Bent lenger blant oss.

I Vigør gjorde både Vidar Sørensen og Ole Bjørn Koveland en glimrende jobb. Etter den ene treningsleiren hadde et par spillere plantet blader/magasiner av heller tvilsom kvalitet i bagen blant skittentøyet til Vidar Sørensen. Visstnok hadde Vidar berget disse unna før kona oppdaget noe. Ole Bjørn Koveland hadde invitert til fest i et av byens kjellerlokaler. Vi toppet tabellen med Vigør, og dette skulle feires. Ole Bjørn hadde gode kontakter på det lokale bryggeriet og uttalte følgende: – Det er kun ti flasker til hver spiller. Og de er kalde au! Latterbrølet runget blant spillerne. Dessverre er heller ikke Ole Bjørn blant oss. Vi tar med oss mange gode minner.

Ringen er sluttet

De siste årene har jeg både fått trene a-laget til Fløy (2010), fulgt Fløy sine gutter født i 2003 samt sittet i seniorstyret i Fløy. Øyfolket er stolte av at klubben vår nå gyver løs på 12. sesong på nivå tre i norsk fotball. Vi var en borteseier mot Randaberg fra å rykke opp til nest øverste nivå i det året jeg fikk som hovedtrener. Surt, men vi var likevel stolte av andreplassen som var klubbens beste plassering i seriesystemet fram til da. Joey Hardarson tangerte denne plasseringen i 2012. Imponerende er det i alle fall at så mange gjør en kjempejobb for at klubben hver dag skal fungere. Må her trekke fram Dagfinn Grastveit som en bærebjelke i dagens klubbdrift.

Jeg har brukket det meste, fått utallige hjernerystelser, slått ut tenner, gitt juling og fått juling. Aldri en eneste gang angret på at jeg likte leken med ballen. Den har gitt meg utrolig mye!

Lagbilde av Fløy G-13 med hospitanter fra RIL i Viking sin turnering i Vikinghallen desember 2015. Nederst fra venstre: Jonas Ertzeid (RIL), Magnus Stokkeland, William Johansen (RIL), Elias Nahiri (RIL), Jonas Pedersen, Simon Tellefsen og Karl Kristian Vigsø. Bakerst fra venstre: Meg selv, Alf Erik Svela (RIL), Emil Grundetjern, Sander Svela (RIL), Isac Karlsen, Tobias Lisø (RIL), Håkon Alvestad (RIL), Elias Håland Brandsdal (RIL), Christian Øgrey Brandsdal og Arnt Edgar Tellefsen. Ikke på bildet: Kalle Sigurdsen. Foto: Foto: Privat.

Onsdag 27. april kl. 19.15 løper Fløy G-13 i seriepremieren ut på ColorLine-banen for å møte RIL G-13. Spiss på RIL er Mats Thomassen, sønn av tidenes toppscorer i Vigør, Thom Jarle Thomassen. Midtstopper for Fløy heter Isac Karlsen. Thom Jarle, jeg sier ikke mer. For en «clash» det kommer til å bli! Slekt skal følge slekters gang…