Likevel insisterer han på å fortsette med den risikofylte sporten. Samtidig har han gitt henne blankofullmakt til å si at nok er nok, men hun vet at han blir vanskeligere å leve med om hun bruker den. Sykling har så visst brakt ham mye lidelse, men det er også han største lidenskap.
For en måned siden deltok jeg i et lokalt sykkelritt i Kristiansand. Vi har syklet noen få minutter når jeg i en svingete utforkjøring treffer ett hull i veien. Styret løsner og bøyer seg under meg. Ute av stand til å bremse kjører jeg ut og møter grøften i høy fart. Etter det er alt svart. To gode medsyklister kommer raskt til unnsetning. Jeg ligger bevisstløs tre meter oppi en skråning og har ujevn pust. Forsiktig flytter de meg ned ved veien og stabiliserer meg frem til ambulansen kommer.
Jeg fraktes til akutten og det første minnet jeg har fra ulykken er røntgenmaskinens lysende firkant med kryss oppå brystet mitt. «Dette gikk ikke så greit», tror jeg at jeg tenkte før jeg forsvant inn i en døs igjen. På sykehuset konstateres det hjernerystelse, brudd i skulderblad og ribbein, samt hjerte- og lungekontusjon.
Som betyr at organene er utsatt for kraftig ytre påvirkning og det er småblødninger i lungevevet. I tillegg har jeg en 5×10 cm stor flenge i leggen som blottlegger muskel, bein og sener og ankelen klarer jeg ikke å bevege.
Følgefeil og uhell
Kvelden i forveien hadde jeg byttet styret på sykkelen. Etter å ha justert og tilpasset det skulle jeg etterstramme skruene med en momentnøkkel. Dessverre ble jeg opptatt med noe annet og satte sykkelen til sides. Neste ettermiddag skulle jeg egentlig jobbe, men bestemte meg i siste liten for å slenge meg med på et sykkelritt. I farten glemte jeg at jeg ikke hadde ferdigstilt monteringen av styret. La oss si det slik at jeg underveis i rittet kom på akkurat den forglemmelsen i det sykkelen traff hullet i veien. Det eneste jeg husker fra krasjet er at jeg tenkte noe sånt som at «Ai, dette går galt og kommer til å gjøre vondt. Å nei, ikke nå igjen».
Med sterke smerter og kraftig smertestillende tilbringer jeg første natten på intensiven. Dagen etter opereres jeg og tilbringer åtte dager på sykehus. Der får jeg god oppfølging og en fantastisk fysioterapeut som ser at jeg er rastløs og hjelper meg med øvelser som kan bidra til raskere rekonvalesens.
Jeg må likevel forvente at det tar tid å bli bra igjen. Nå en måned etter er jeg fortsatt delvis sykemeldt. Heldigvis ser alt ut til å gro greit, men det estimeres 4-6 måneder før skulderbruddet er fullt leget.
Ulykkesfugl
Det er ikke første gang jeg har uhell på sykkelen. I 2014 var jeg involvert i tre velt som inkluderte brist i bein, ødelagte sener og solide skrubbsår. Eller asfaltutslett som syklister kaller det. Det året hadde jeg så mye asfaltutslett at jeg tror jeg utviklet asfalteksem.
Jeg hadde en periode så mye skrubbsår at jeg om morgenene våknet med at deler av kroppen hadde grodd fast til lakenet. Hadde alle veltene vært selvforskyldt hadde det nok tatt motet fra meg, men to av veltene skyldtes at andre syklister krasjet i meg.
Joda, sykling er risiko og med sykling i felt har du i tillegg en x-faktor siden du ikke har kontroll på hva øvrige ryttere i feltet foretar seg. For å redusere risiko begynte jeg derfor med løping i tillegg til syklingen.
Uflaksen forfulgte meg og i 2015 forstuet jeg anklene en håndfull ganger og avsluttet året med overtråkk og brudd i den ene ankelen på en løpetur i skogen. 2016 forløp uten skader og et halvt år etter ankelbruddet klarte jeg til og med å gjennomføre mitt første ultraløp.
Etter å ha trent jevnt det siste året var planene for 2017 å prioritere sykling frem til sommeren og ultraløping etter sommeren. På sykkel skulle jeg forsøke meg på personlig rekord og omsider klare å sykle til Hovden på under fem timer og 30 minutter. Sesongens største mål var likevel Jotunheimen rundt. Et krevende ultraritt på 43 mil i hjertet av Norges fjellheim.
Selv husker jeg ikke mye fra dagene etter ulykken, men min kone forteller at jeg de første dagene var veldig opptatt av hvordan det hadde gått med sykkelen og hvor mange dager det var til Color Line Tour og Jotunheimen rundt som arrangeres i starten av juli. Optimistisk telte jeg på fingrene og tviholdt i håpet på at jeg ikke var så alvorlig skadet som situasjonen skulle tilsi. Etter hvert seg alvoret inn og jeg måtte gi slipp på sesongens store sykkelopplevelser.
Jeg er allerede i gang med å planlegge et mål for opptreningen og tror det er bra å ha noe å trene til. 4. august arrangeres Hope Challenge. Et arrangement som går ut på å sykle opp Grefsenkollen i Oslo hele 73 ganger. Noe som tilsvarer høyden til Mount Everest. Konseptet med å sykle 8848 høydemeter kalles Everesting og handler om å sette seg drøye mål.
Hvorfor gidde å gjøre noe så meningsløst som å sykle opp og ned en bakke en hel dag? Tja, må alt begrunnes og forklares? Kanskje er opplevelsen av å mestre og være i så god form at man kan gjennomføre det grunn nok i seg selv? Et Google-søk på «Runners high» kan også gi deg flere svar på hvorfor enkelte liker ultra utholdenhetskonkurranser.
Det er for øvrig bare to måneder til Hope Challenge og det harmonerer ikke med prognosen om at det tar 4-6 måneder før skulderen blir bra. Jeg har bestemt meg for å trene for at det skal gå, men jeg vil ikke risikere noe. Så skulle jeg avstå fra å delta 4. august, så er det fordi det finnes et snev av fornuft i meg.
Noe å lære?
Jeg lå fortsatt på sykehuset da Fædrelandsvennen spurte om jeg kunne skrive om hva som skjedde, hva andre kan lære av ulykken og om det gjør noe med meg som rytter. Først tenkte jeg at ulykken var et dumt uhell jeg helst ville glemme raskest mulig. Samtidig ser jeg jo at det for mange kan virke absurd og egoistisk at jeg så sterkt ønsker å komme tilbake på sykkelen. Jeg har kanskje heller ikke noe godt svar på hvorfor det er slik.
Selv om jeg har vært utsatt for en del uhell og vi stadig leser og hører om sykkelulykker, håper jeg ikke det skremmer bort andre fra sporten. I forhold til hvor mange som sykler og hvor mange mil som sykles, så er kanskje ikke skaderisikoen så stor at det er uansvarlig.
Likevel skal vi ikke lukke øynene for at antall sykkelulykker på veiene har økt de siste årene. Det viser den offisielle ulykkesstatistikken hos Statistisk sentralbyrå og som ofte ellers i samfunnet er menn overrepresentert. Nær 70 prosent av de forulykkede er menn.
Så hva får egentlig en middelmådig middelaldrende mann til å utsette seg for slik risiko? Jeg kommer jo aldri til å vinne et ritt og en proffkarriere er jeg 25 år for sent ute til. Profftilværelse, heder og ære kan det altså ikke være. For min egen del er det faktisk slik at for hver gang jeg har hatt en skade eller et uhell, så har jeg tenkt at jeg skal bruke opptreningen til å komme sterkere tilbake. Jeg motiveres av å bevise overfor meg selv og omgivelsene at uhellene ikke skal sette en stopper for hobbyen min.
Jeg ønsker ikke at uhell skal ta fra meg noe som gir så mye bra tilbake i form av flotte naturopplevelser, gode venner og et godt fellesskap. Ser man bort fra skadene gir det meg også en god helse. Min kone ser dessuten at det betyr mye for meg, men hun har også sett meg ligge sterkt skadet på sykehuset, plukket sammen tøyet som ble klippet opp på akutten og tatt imot en blodig og ødelagt sykkel.
Av forståelige grunner har hun et noe annet syn på det akkurat nå. Jeg sier hun har blanko-fullmakt til når som helst å si at jeg må slutte med sykling. Samtidig gjør jeg det nok ikke enkelt for henne å bruke den, når jeg allerede fra sykehussengen, få dager etter ulykken, begynner min søken etter en ny landeveissykkel.
Uroen til min kone er berettiget og det er mitt ansvar å gjøre det som er nødvendig for å redusere den. Allerede før ulykken hadde jeg bestemt meg for å gjøre enkelte endringer for å redusere risiko. For eksempel vil jeg redusere antall raske ritt, til fordel for mer opplevelsesorienterte turritt. Det hjalp likevel ikke akkurat på konemors uro at Facebook og fvn.no nærmest daglig i ukene etter ulykken rapporterte om forskjellige sykkelulykker.
Det får meg også til å tenke på at mai måned må være en krevende måned for helsepersonell på sykehuset. Det synes ikke på dem, men jeg tror de innimellom må være like lei av skadede syklister som enkelte lastebilsjåfører er av syklister langs E39.
Av den konkrete hendelsen er det ikke all verdens å lære av. Ja, annet enn at det er viktig å sjekke og gjerne dobbeltsjekke at utstyret er i orden og at du fullfører oppgavene du har begynt på. Dagene i sykesengen gav også tid til refleksjon over den risiko jeg utsetter meg for og hvor sårbar man er når uhellet først inntreffer. Er det virkelig verdt det? Det er et spørsmål jeg tenker flere kan ha nytte av å stille seg selv en gang i blant.
Kilde: <https://www.tryggtrafikk.no/tema/ulykkesstatistikk/sykkelulykker/>