Einar Engstad Løvøi er 38 år, bosatt i Østfold og lykkelig gift. Han elsker å trene. Opp gjennom åra har han drevet med løping, svømming, styrke og crossfit, bare for å nevne noe.
– Jobben i Forsvaret krevde at jeg var fysisk aktiv, og det passet meg godt.
For Løvøi lå alt til rette for et liv innenfor normen; en lang kjede av grå hverdager som vi alle trives med.
Men livet går ikke alltid beint fram. I stedet byr det tidvis på kurver og krappe svinger.
Vendepunkter
Og for Løvøi er det to avgjørende vendepunkter.
Det ene var for tre år siden. Da traff han en lastebil på vei til jobb. Ulykken holdt på å koste ham livet.
Det andre vendepunktet kom noen uker senere. Da bestemte han seg for at ulykken skulle bety minst mulig for livet hans.
Og nå debuterer han som triatlet.
– Jeg valgte å gjøre det beste ut av det, uansett hvor mye jeg mistrivdes, sier Løvøi, som sikter mot Paralympics i 2020.
I slutten av juli skal 38-åringen debutere på normaldistansen i triatlon. Det skjer under TriQuart i Kristiansand.
– Jeg har alltid vært aktiv. Men det å trene mot noe spesifikt? Det hadde jeg aldri gjort.
For tre år siden var Løvøi en ”vanlig” mosjonist. Litt over gjennomsnittet, riktignok. De siste årene hadde han hatt en fysisk krevende tjeneste på Setermoen og Rena. Men nå var tjenesten hans ved den amerikanske ambassaden i Oslo.
Kolliderte med lastebil
Den skjebnesvangre dagen setter Løvøi seg på sykkelen, tidlig om morgenen. Senere på dagen skal han på svømmetrening med Knut Ivan Rasmussen. Han har nemlig så vidt begynt å leke seg med tanken om triatlon.
Planen er å delta i Tønsberg. En sprint kan jo være en overkommelig debut. Han må bare lære seg å svømme først.
Men det er fortsatt lenge til. Nå venter ny arbeidsdag, og Løvøi setter seg på sykkelen, i retning jobben i sentrum.
Men noe går veldig galt på veien den dagen. Og han kommer aldri fram.
Løvøi treffer i stedet en lastebil. Eller omvendt.
Han går rett i asfalten, og han ender opp med noen og tjue brudd. Hele høyre side er smadret. Og han sendes med blålys og sirener til sykehuset.
– Det var en god smell, sier han nøkternt.
Et halvt år på sykehus
Selv vet han lite. Alt har blitt ham fortalt.
– Jeg husker ingenting, verken fra ulykken eller i ukene etterpå. Jeg var visstnok ved bevissthet. Blant annet snakket jeg med min søster. Men for meg er den perioden helt svart.
Løvøi lå på sykehuset et halvt år. Først for å redde livet. Dernest for å trene seg opp.
– Jeg måtte lære meg det daglige først, og det var tøft nok. Det handlet om å gå på do og kle på seg.
Løvøi var lam fra brystet og ned. Det livet han hadde fått var borte. Det var også livsgnisten. For dette var ikke noe liv?
Men det var der, i senga på sykehuset, at det andre vendepunktet kom.
– Jeg husker øyeblikket godt, sier Løvøi.
Han satt på sengekanten. Kroppen var ødelagt. Hodet var opprørt. Fortvilelsen, sinnet og tårene presset seg på.
– Det var et valg jeg tok der og da. Jeg kunne velge om jeg ville se framover eller bakover, sier Løvøi.
– Jeg valgte å gjøre det beste ut av det, uansett hvor mye jeg mistrivdes. Jeg ønsket å leve et tilnærmet normalt liv.
Takker kona
Løvøi har ingen følelser i beina. Eneste unntak er fantomsmertene som av og til lyner gjennom den nedre delen av kroppen. Men han er glad for valget han tok høsten 2014.
Det har likevel ikke vært lett. Tidvis har det vært veldig tungt.
– Jeg får stadig høre at jeg er sterk i hodet. Og det kan sikkert stemme.
Alene har han imidlertid ikke vært. Ved siden av ham står Anne, last og brast. De to har vært kjærester lenge. Da ulykken skjedde, var de samboere. Nå er de gift.
– Anne har vært helt uvurderlig. Jeg får tårer i øynene bare jeg snakker om henne og det hun har gjort for meg.
I hverdagen trenger Løvøi hjelp. Men det er stadig mindre. Og nå har han også gitt seg i kast med nye utfordringer. Som triatlon.
– Det siste året har jeg trent bra, forteller han.
Trener 25-30 timer ukentlig
Å trene bra betyr 25 – 30 timer i uka. Mye er fortsatt opptrening, med tanke på mobilitet og tøying. Men stadig mer er rettet mot triatlon.
– Det å trene så spesifikt, men samtidig så variert, synes jeg er veldig gøy.
Akkurat nå går det mest i svømming, opp mot ti timer i uka.
– Det er akillesen min, og der har jeg mye å gå på.
Løvøi har derfor gjenopptatt kontakten med Knut Ivan Rasmussen, treneren som han etter planen skulle treffe den dagen ulykken skjedde.
– Han hjelper meg, og det føles bra.
At Løvøi er lam fra brystet og ned, gjør at treninga nødvendigvis er annerledes for ham enn for andre.
– Treninga er spesielt krevende for armene. Jeg bruker jo armene til nært sagt alt.
Målet er Paralympics
Og med 25 – 30 treningstimer i uka, skal han også rekke å restituere seg.
– Det blir en del prøving og feiling, men det er gøy å ha et mål å trene mot. Men ja, det hender at jeg dupper foran en Netflix-serie på sofaen, sier han.
Løvøi har gitt seg i kast med triatlon, med glede og alvor. Han har allerede kastet et blikk i retning Paralympics i Tokyo i 2020.
– Det ligger fortsatt langt unna. Men ja, det er målet. Og så drømmer jeg om å fullføre en Ironman.
Nå venter imidlertid hans aller første triatlonkonkurranse. Det ser han fram til med skrekkblandet fryd, som så mange andre debutanter.
– Svømminga går greit, men jeg trenger hjelp opp av vannet og inn i skiftesonen.
På syklinga bruker han en speilt utformet doning, mens han bruker en mer vanlig rullestol på løpinga.
– Jeg er ikke som alle andre. Men jeg vil jo delta på henimot samme vilkår som andre, sier Løvøi.
– For det er det jeg ønsker aller mest, å leve et så vanlig liv som mulig.