BLOGG: Det hele startet på slutten av 80-tallet. En liten babyjente kommer til verden i Risør, mot alle odds. Legene har sagt underveis i svangerskapet til mor at det lureste her vil være å ta abort, da barnet vil bli født med så store hjerneskader at det ikke går an å få kontakt – om det i det hele tatt overlever fødselen.
30 år seinere: Jeg er på vei til Sverige for å realisere et nokså hårete mål jeg satte meg i 2017. Jeg skal forsøke å pigge Halvvasan, sittende på en langrennskjelke. Jeg har vært i Sverige tidligere også, i 2014. Den gang prøvde jeg å pigge Vasaloppets fulle distanse, 9,2 mil. Men dette ble den gang litt i overkant mye, og jeg så meg nødt til å bryte, etter 3,5 mil.
Jeg er imidlertid ikke ei jente som er kjent for å gi opp veldig lett når jeg har satt meg noe fore.
Måtte utsette
Da jeg kom opp på Ridderuka, som arrangeres på Beitostølen hvert år, kom jeg i snakk med ei av de i skranken der, som hadde prøvd på samme distanse, men uten funksjonsnedsettelse. Hun hadde også måttet bryte – på eksakt samme sted som jeg gjorde. Vi fant ut at de nok var et godt team for å prøve igjen, sammen. Bente og jeg bestemte oss for å prøve på Halvvasa, og melde oss på i 2015.
Men det neste året ble et år med litt for mange utfordringer for meg, og da jeg i tillegg møtte en del utfordringer fra kommunens side, etter å ha hatt inne søknader om BPA (brukerstyrt personlig assistent), men her fått avslag, strakk ikke kreftene til mer enn det absolutt nødvendige – ei heller det, egentlig. Så jeg måtte innse at jeg ikke kunne gjøre forsøk på Halvvasan riktig enda, og Bente og jeg avtalte at vi skulle vente til et bedre tidspunkt.
I 2017 kjenner jeg at nå kan kunne jeg trenge en real fysisk utfordring. Jeg kontakter igjen Bente, og spør om hun står ved lag om å stille som ledsager på Halvvasan, men ikke før i 2019. Jeg ønsker nemlig å gi meg selv denne opplevelsen i 30-årsgave. Bente sier ja til å stille som ledsager. I tillegg deltar jeg på en konkurranse som jeg vinner. Premien er timer med en personlig trener. Utover dette blir det ikke overskudd til mye trening – da BPA fortsetter å utebli.
Sommeren 2016 falt jeg ut av rullestolen jeg bruker for å komme meg rundt. Jeg fikk en skade i hånden, og har hatt vanskeligheter med å bruke den optimalt. Men jeg tenker ikke mye på dette da Bente og jeg året etter gjør avtalen om Halvvasa 2019, det er jo halvannet år til.
Operasjon
Men tiden går, og hånden min blir ikke bedre. Det viser seg at det må en operasjon til for å fikse skaden. Omtrent samtidig får Bente beskjed om at hun må operere en fot. Vi prøver begge å trene som best vi kan, men treningen blir ikke optimal. Jeg må bruke skinne for å stive av hånden, for å minske smertene.
I januar 2018 blir vi begge operert, kun med et par dagers mellomrom. Det blir et ufrivillig opphold i treningen for oss etter dette. Men etter hvert begynner vi å trene seg opp igjen. Jeg opplever en del betennelsessymptomer i hånden, og må fortsette med skinne. Bente sin operasjon var mislykket. Så fortsatt er ikke treningen optimal.
Jeg trener fortsatt noen økter på på helsestudio, samt trening hos fysioterapeuten. Mer får ikke jeg ikke til, uten BPA. Men er dette nok trening for å nå et mål som Halvvasan? Etter hvert blir det kontroll etter operasjon, og jeg drøfter med legen hvorvidt det er mulig å bli søkt til rehabilitering, for å styrke og bedre håndfunksjonen, som nå har vært dårlig i omtrent to år. Legen mener dette er en god idé, og søker meg til Beitostølen helsesportsenter for opptrening – og klargjøring til Halvvasan.
Jeg får innvilget opphold på Beitostølen i januar 2019. Uka før jeg drar opp, får jeg beskjed om at Bente ikke har sjanse til å følge på ski, på grunn av skaden i foten sin, så hun må trekke seg.
Ny ledsager
Jeg er fast bestemt på at Halvvasan skal gjennomføres i år. Så jeg spør alle jeg kommer over om de kan tenke seg å stille som ledsager, men med kun fire uker til start er det ikke så lett. Mens jeg er på Beitostølen, synes det å virke som at drømmen går mer og mer i grus også denne gangen. Men, alle gode ting er tre er det noe som heter. Naboen til Miriams mor, har sagt han vil stille. Hurra!
Vel én uke etter hjemkomst fra Beitostølen er Miriam og den nye ledsageren, Peder, som ikke har hatt ski på beina på mange år og kun løpt langløp på barmark, på vei mot Mora.
Og på tiden 7.45.59 når jeg endelig målet, etter 45 kilometers staking i langrennskjelken. Gledesfølelsen er ubeskrivelig stor. Det har vært mange utfordringer underveis, og samlet i livet har jeg gjennomgått 42 operasjoner i hodet og åtte ellers på kroppen. I et slikt perspektiv føles det å gjennomføre Halvvasan som en enorm seier for meg, selv om det ikke ble gull på resultatlista.