Colleen Delane-Skibsrud (51) fra Kristiansand var i helga en av fire personer som fullførte David Goggins 4x4x48 Challenge med start og mål ved Hamresanden Camping. Til venstre Even Kristiansen. Colleen Delane-Skibsrud (51) fra Kristiansand var i helga en av fire personer som fullførte David Goggins 4x4x48 Challenge med start og mål ved Hamresanden Camping. Til venstre Even Kristiansen. Foto: Privat

En usedvanlig utfordring

Som en av ti mosjonister stilte jeg til start for å bryne meg på en 48 timers løpeutfordring.

Nå vet jeg hvor sterk man kan bli når man møter utfordringer i livet. Styrken som var nødvendig for å overleve det året som har gått ligger dypest i meg, men jeg ser nå også at løpet jeg deltok i har testet meg maksimalt både fysisk og mentalt.

Fredag kveld kl. 18 sto vi ti personer foran start/mål på Hamresanden Camping. I den kalde lufta kjente vi på spenning, litt redsel, glede og masse nerver. Fire voksne i 50-årene og seks gutter rundt 19–20 var klar for å løpe i de neste 48 timene. Hver fjerde time skulle vi møtes ved start/mål og ta en 6,44 kilometer lang runde på nydelig Hamresanden. 12 ganger. Kl. 18, 22, 02, 06, 10, 14 og så videre fram til siste runde søndag kl. 14.

4x4x48

Denne spesielle løpsutfordringen heter David Goggins 4x4x48 og stammer fra den amerikanske triatleten/utraløperen/utrasyklisten David Goggins bok Can't hurt me. Jeg ble nettopp ferdig med boka og fikk gjennom den en stor dose inspirasjon.

4x4x48 Hamresanden skulle ikke være bare et fysisk løp. For meg var det også en test for å se hva hodet mitt var kapabelt til. For nøyaktig ett år siden lå jeg med feber i en familie som hadde fått korona. Min drømme-business var stengt ned og året som har gått har vært vanskelig (som for alle). Treningssenteret mitt åpnet igjen 3. august, men mange kunder hadde forsvunnet av frykt for covid-19. Jeg måtte drive en restaurant for å overleve – og har opplevd de meste av restriksjoner og nedstenging. Vi er stengt ned nå igjen, og hver gang jeg har trodd det var håp for normal drift så kom nok et tilbakeslag.

Jeg sa ja til å delta da ildsjel Beathe Engen spurte. Hun planla og gjennomførte 4x4x48 Hamresanden. Hun dro oss i gang. Gjennom nabolaget og bak nærbutikken. Vi løp mot sjøen og kom ned til sanden. Nydelig. Når stien ble smal, sendte Beathe meg foran, og beina bare gikk. Jeg hadde ingen tanker i hodet – jeg bare gledet meg over omgivelsene: masse folk som hadde bål, folk som spaserte med hunden, barn som lekte.

God start

Jeg hørte noen bak meg og kikket over skulderen. To av guttene var der. Jeg prøvde å vinke dem forbi, men de mente tempoet var greit. Sammen fant vi fram til andre loop som tok oss ned til båthavna og tilbake forbi hyttene, vaffelbua som vi løp for å samle inn penger til og tilbake til start/mål. Etter at vi hadde oppnådd 6,44 kilometer, stoppet vi og skrev opp tiden på en felles tavle. Jeg sjokkerte meg selv med en tid på 33:23 og 1. plass. Var det mulig? Gleden var like stor som om jeg hadde tatt VM-gull. Jeg klarte runde 1! Og det var bare 11 igjen ...

Beathe Engen foran. Fra v. Siri Severinsen (deltager) og støtteløperne Geir Sigmund Nilsen og Ragnhild Bendiksen. Foto: Privat

Alle hadde innkvartert seg i en hytte på campingen og vi måtte bruke de neste tre timene til å spise, sove, dusje, tøye ut og gjøre oss klar for å komme i gang igjen klokka 22.

Jeg kunne trygt ha bodd der i tre måneder med all maten jeg hadde med meg. Planen var å spise nok til å ha energi til å gjennomføre øktene uten å gå tom.

Kveldsstemning

Klokka 22 møte vi opp igjen med hodelykt, spent på hvordan det ville bli å løpe i mørket. Himmelen var fylt av stjerner og måneskinn. Folk hadde samlet seg rundt små bål som skinte i mørket og sjøen lå blikk stille. Starten gikk og jeg løp fram med mine nye venner. Pratet litt med de andre underveis og oppdaget at to av deltakerne kjente både sønnen min og min eldste datter. Jeg regnet ut fort at jeg var gammel nok til å være mamma til alle ungdommene som var med. Jeg lot ikke det stoppe meg fra å prøve å holde samme tempo som dem.

I livet har jeg lært at den eneste måten å bli ordentlig god på er å koble seg opp til de som er enda bedre. Her ble det helt klart at den blide, smilende Eirik var det. Vi løp stort sett sammen igjennom helgen. Litt prating, mye pusting, og lyden av føttene mot forskjellige underlag. Etter noen runder sa jeg at han måtte bare kjøre på om det gikk litt for seint – men det var visst greit nok. Med bein som var dobbel så langt som mine følte jeg at jeg trippet fram med tre skritt for hvert av hans.

Nattløp

Klokka 02.00 kom jeg ut og ble overrasket over at min yngste datter kom med tre venninner for å heie på oss. Stranda var folketom og det var en helt ny stillhet. Månen speilte seg i det blanke vannet. Det var magisk. Etter løpet tok det lang tid før jeg fikk ro i kroppen. Hjernen surret og gikk og hjertet banket. Endelig kom søvnen.

Nydelige Hamresanden kl. 02,00. Foto: Privat

Morgenstund

Klokka ringte kvart på seks og jeg sprang fra senga, bortimot bevisstløs. Kræsjet inn i veggen mens jeg prøvde å finne veien rundt i den ukjente hytta. Jeg tok på meg tights og kjente etter hvert at jeg hadde klart å ta på dem bak-fram. Hvordan skulle denne runden gå? Ut av døra til kulden og morgenlyset som hadde begynte å krype fram. Alle hadde stive bein. Å få de beina i gang var ikke lett. Noen begynte å ha det ordentlig vondt og det blir litt mer gåing enn i første runde. Eirik og jeg løp. Og løp. Og sola nærmet seg. Enda en runde var gjennomført.

En ekstra utfordring

Da vi kom til klokka 14-runden, var jeg ganske stiv i beina. Jeg visste at sønnen min skulle komme og løpe med oss klokka 18, så planen min var å ta det litt med ro. Plutselig var en av våre besøkende løpere ved siden av meg.

– Jeg ville bare ta en kjapp runde med dere!

Da slo konkurranseinstinkt inn og jeg måtte bare gi gass. Han nevnte underveis at han hadde vært med på Norseman Ultra Triathlon ... Eirik og jeg ga alt vi hadde. Vi økt tempoet betydelig og kom inn til rekordtid på 32:42. Jeg var så glad. Og så veldig ferdig.

Klokka 18 løp sønnen Erik med meg.

– Mamma, kanskje du må sakke ned litt! sier han, overrasket over tempoet jeg holdt. Klokka 22 kom nevøen Iver, hjem for en uke fra militæret med en 20 kilos ryggsekk (takk og pris, tenkte jeg, fordi da vil han ikke pushe meg så hardt). Han og Erik hadde planlagt at de skulle få meg til å sakke ned litt, så han lå bak meg – men nei, da drev jeg fram enda mer fordi jeg skulle ikke være noe svakere enn han med 20 kilo på ryggen.

Det tynnes i rekkene

Klokka 22 viste det seg at halvparten av deltakerne hadde forsvunnet av forskjellige grunner. Nå var vi bare fire igjen. Med temmelig lite søvn merket jeg at hodet begynte å tuste litt. Men vi var over halvveis og kroppen var god. Alle timene med styrketrening som jeg hadde gjort på jobben hadde tydeligvis vært bra. Aldri kjente jeg at beina var så sterke som de var nå. Et par små strekk, riktignok og et kne som verket litt – men det var tross alt bare 6,44 km å komme meg igjennom hver gang.

Gjennom helgen sto mannen min, Arne, ved min side. Han lagde mat, masserte beina mine og sendte meg til sengs når han så at jeg var sliten. Han deltok i heiagjengen sammen med de fra Hamresandens venner som stilte med drikkestasjon. Han var stødig og god og akkurat det jeg trengte.

Neste siste runde var det bare Eirik og jeg igjen alene foran – og det må ha vært grøten som Arne lagde, for vi klarte en av de beste tidene igjen – når alt tilsier at vi skulle ha bare lempet oss over mål etter å ha løpt 71 km i to døgn. Kroppen var god, og jeg følte bare glede over vi var så nær.

Sterk avslutning

Søndag klokka 14 kom noen ekstra for å løpe med oss. Min triathlon-partner Even og datter Alise stilte opp for meg. Eirik hadde med en kompis som var helt rå, og spenningen var stor. Even, som har løpt tusenvis av mil med meg, fikk et lite sjokk da han så at vi klokket inn til 4:51 på første runde. Jeg, som pleier å prate hull i hodet hans, var helt stille. Jeg fokuserte på hvert skritt, godt kjent med hvert eneste steg jeg skulle ta.

Det blåste masse og han hoppet foran meg og sa han skulle ta vinden. Han minte meg på de gangene jeg hadde vært den sterkeste og pushet meg akkurat nok. Vi kom i mål på 32:10, beste tid jeg hadde for hele helgen. Eirik klarte 29:00. Hans velfortjente premie fra Beathe var en flytur i et sjøfly! Seks timer og 52 minutter for å løpe 77 km. Ferdig. Vi samlet inn 12.000 kroner til Hamresandens Venner. Woo Hoo!

Listen over deltakerne (samt tidene) som ga seg i kast med helgas utfordring. Foto: Privat

Alle som fullførte fikk premie – og klemmene fra Arne og kidsa var stort. Det er jo gøy når barna mener at Mommy er litt kul ...

Helgen var over og Challenge var gjennomført.

Eirik og Colleen med «bare» ei runde igjen. Foto: Privat

På egne premisser

I de siste 2,5 år har jeg sett hva trening kan gjøre med kundene mine. De er sterkere, stødigere, friskere, og mer happy. Om vi er 19, 51 eller 70 spiller ingen rolle. Det handler om hva vi har mellom ørene. 4x4x48 er kanskje galskap, men for meg var det bevis på hva vi er kapable til. Mens jeg koste meg med å løpe med de andre var det til slutt 12 runder med meg selv der jeg endelig kunne avgjør outcome selv – om jeg ga meg ellers om jeg gjennomførte. Om jeg pushet meg for å få beste tid, eller bare løp rolig – det var mitt løp å vinne på mine egne premisser.

De fire som fullførte helgas utfordring. Fra venstre: Colleen Delane-Skibsrud, Eirik Pedersen, Beathe Engen og Steinar Smith. Foto: Privat

Nå tenker jeg på ukene framover. Det er min business – og om jeg lykkes eller feiler – det er uansett opp til meg til å ikke være et «victim» av verken covid eller alt annet som kommer. Kjør på. Ta ansvar. Det er ditt løp å vinne og du har bare én sjanse å gjøre det livet til det beste du kan få.