UTØVERBLOGG: For to år siden kom jeg over en artikkel på nettet som omhandlet nordmenn som spiller collegefotball. Jeg kjente at dette var noe som kunne passe for en gutt som fortsatt ønsket å satse på et høyt nivå etter videregående skole. Etter en stund kom jeg i kontakt med det norske agentfirmaet CSUSA, som er ansvarlig for store deler av de norske utøverne som drar over. De gjorde en vanskelig prosess veldig overkommelig og var helt avgjørende for at de rette tilbudene skulle komme inn.
Mye forarbeid
Etter mye arbeid med engelskprøver, «skills video», visum og en stor mengde papirarbeid hadde jeg omsider en flybillett til Texas. Her hadde jeg signert for The University of Texas Permian Basin (UTPB), som hadde sin største satsing noensinne. Skolen er lokalisert i byen Odessa vest i Texas, som er på størrelse med Kristiansand.
Med store forventninger satte jeg meg på flyet på vei til Texas. Jeg var veldig spent på å komme i gang med mitt nye liv på college. Jeg hadde fått store fått gode tilbakemeldinger og store lovnader fra trener om anlegg, stab og spillere, så jeg hadde en viss anelse om hva som ventet meg.
Plutselig befant jeg meg i et lag spekket med nasjonaliteter og kulturer som telte hele 36 spillere ved starten av pre-season. Heldigvis for meg kom jeg ikke alene fra Norge, trenerne hadde nemlig lagt godt til rette for at vi skulle trives ved å signere åtte nordmenn. Dette var god hjelp i starten og var med å gjøre overgangen lettere. Resten av laget består av spillere fra Brasil, Spania, Sverige, Colombia, Mexico og England. Det har vært tider der kulturforskjellene er blitt litt for store, men vi har jobbet godt med det sosial og har klart å smelte sammen til et lag.
Kultursjokk
Treningskulturen er helt forskjellig fra det jeg kjente til i Norge og kom som et sjokk på meg i pre-season. Amerikanerne har et uttrykk «The earlier, the better», som for meg betydde at jeg de første ukene var nødt til å være klar for første trening klokka 05.30 hver morgen. Etter to timer med løping med og uten ball var det å få i seg noe mat før du gikk å la deg igjen, for å være klar for neste økt. Neste trening var klokka 14 og gjerne i en ekstrem varme.
Det var sjeldent vi trente i lavere enn 40 graders temperatur, og det var ikke et uvanlig syn å se folk få heteslag eller kroppskramper på disse treningene. Den store forskjellen fra Norge og USA her var at i stedet for å ta spillerne fullstendig ut av trening, fikk heller legene satt dem sammen så godt de kunne og så fått dem ut på banen igjen. Man merker sterkt at det er en «De sterkeste overlever»-mentalitet, som regjerer over treningsregimet i USA.
Jeg har spilt for flere lag på Sørlandet og kan med sikkerhet si at det jeg trodde var en tøff pre-season i Norge ikke var i nærheten av det vi måtte gjennom her. Det var ofte vi tilbrakte like mye tid på rehab som på banen for å prøve å gjøre oss klar for den neste dagen.
Det er et enormt støtteapparat rundt laget og atletene på skolen. Vårt lag har tre fotballtrenere, en fysisk trener, en lege, en fotograf, rådgivere, en ernæringsfysiolog og styrketrenere. Jeg tror du kan sammenligne dette med mange eliteserielag på dette området. Det er også store økonomiske muskler bak disse lagene, hvor mye penger går til hotell og mat slik at vi skal ha en best mulig oppladning til kampene.
Hverdagen
Hverdagen min er veldig variert. Det er mye reisetid i sesongen siden kampene våre spilles over store områder. De gangene vi er på skolen går tiden til skolearbeid, trening og det sosiale. Det er to kamper i uka som gjør at mye av tiden går til å restituere slik at jeg er klar for neste kamp. Vi kom nylig hjem fra en treningsleir i San Francisco, så vi får sett og opplevd mye.
Nivå og mål
Vi spiller i Lone Star Conference, som er en av de absolutt tøffeste ligaene i USA, med flere lag ranket innenfor topp 50 i nasjonen. Nivået her er bra, på laget har vi spillere som har kommet fra Arsenal-akademiet i USA, LA Galaxy-akademiet og vi har til og med en spiller som har en U-landslagskamp for Brasil. Kampene vi spiller er alltid tøffe og jevne og er sjeldent mye som skiller lagene. Jeg føler jeg har fått en god start, jeg har vært fast i startelleveren og har scoret to mål hittil. Det har vært mange gøye treningskamper her, hvor det fra tid til annen er flere hundre tilskuere på plass.
Målet mitt med oppholdet er først og fremst å få meg en utdannelse. Men jeg ønsker også å ta spillet mitt til nye høyder slik at jeg kan spille på et høyere nivå etter college. Jeg har fortsatt noe uoppgjort i Fløy og Våg.
Jeg er veldig fornøyd med opplegget og føler dette er med å bygge meg som både menneske og fotballspiller. Det å oppleve andre kulturer og få venner fra hele verden er virkelig en opplevelse, som jeg er svært takknemlig for.