Kristiansanderen Therese Dahl Årvik (27) jobber som politietterforsker i Risør. Hennes store lidenskap er ultraløp. Nylig ble hun nest beste kvinne i det ca. 100 kilometer lange Nøsen Hundreds med tiden 12 timer, 22 minutter og 57 sekunder. Kristiansanderen Therese Dahl Årvik (27) jobber som politietterforsker i Risør. Hennes store lidenskap er ultraløp. Nylig ble hun nest beste kvinne i det ca. 100 kilometer lange Nøsen Hundreds med tiden 12 timer, 22 minutter og 57 sekunder. Foto: Marius Bache Wold

Flytter stadig nye grenser

Som ultraløper er det først og fremst psyken som setter begrensningene. Målet mitt er å se hvor langt jeg kan presse meg.

UTØVERBLOGG: Jeg er en ultraløper, en løper som løper distanser som er lenger enn et maraton. Gjerne opp til 100 eller 130 kilometer, kanskje også lenger enn det. Det er ikke uvanlig at det også blir noen tusen høydemeter på disse distansene om løpet finner sted i terrenget. Nylig løp jeg Nøsen Hundreds, som er ca. 100 kilometer langt og 3450 høydemeter. Det tilsvarer i distanse å løpe hovedveien fra Søgne til Tvedestrand. I høydemeter tilsvarer det å løpe opp og ned Den omvende båt i Kristiansand 30 ganger, som oftest på sti og fjell.

Gjennom hele livet har jeg vært glad i trening, drive med sport, utforske og teste grenser. Først i 2018 fikk jeg øynene opp for løping som treningsform alene, og prøvde meg på et halvmaraton. Da jeg overlevde det, tenkte jeg at i 2019 skulle jeg løpe fullmaraton i Oslo. Våren 2019 skulle jeg løpe Ecotrail 30 km for å trene mot maraton. Da jeg skulle hente startnummeret dagen før, tøffet jeg meg og spurte om jeg kunne løpe 50 km istedenfor. Da svaret var «selvfølgelig» innså jeg tabben og skjønte at jeg ikke kunne trekke meg.

Fortsatt mye å lære

Et slikt løp resulterer i anstrengelser, svette, kvalme og gnagsår på flere steder. I tillegg er det fryktelig slitsomt. Jeg startet i siste pulje kl. 04.30. I starten var beina veldig lette og fine. Alle sier «ikke start for hardt», men jeg startet for hardt og lærer visst aldri. Etter halvannen time i ultraløpet Nøsen Hundreds innså jeg at jeg måtte roe ned tempoet hvis jeg skulle klare å løpe i 85 km til. De neste timene fant jeg en fin flytfart og fikk mulighet til å nyte den fantastisk fine naturen i Valdres. Ca. kl. 08.00 ankom jeg første matstasjon, da hadde jeg 60 km igjen. Hadde jeg vært på jobb, som jeg egentlig skulle denne helgen, hadde jeg kanskje rukket å hente meg en kopp kaffe.

Fra treningstur til Treungen i våres  Foto: Privat

På matstasjonen var jeg nøye med å få litt påfyll av næring. Rosiner, chips, cola, gels og vestlandslefser er matvarer som jeg klarer å spise under løp. I mars 2020 løp jeg Transgrancanaria (128 km). Under dette løpet hadde jeg dårlig struktur på mat-, sukker, og væskeinntak, som gjorde at jeg ble kvalm, slapp og ikke var mentalt til stede i deler av løpet. I verste fall kan det medføre at man ikke kan gjennomføre løpet.

På vei ned fra Kruk. Foto: Privat

Fra første matstasjon i Nøsen Hundreds skulle vi opp og ned toppen Kruk (1582 moh.), bortover en endeløs grusvei før vi skulle opp til Pikkhaug (1190 Moh). Her begynte jeg å kjenne at jeg ble ordentlig sliten og hadde vondt i muskulaturen. Heldigvis har jeg gjennom noen år som kickbokser lært å få litt juling, takle smerte og ikke gi meg. Det kom godt til nytte nå.

Masse trening

Det er ikke bare mental trening som trengs for å løpe et ultraløp. Gjennom hele året har jeg lagt ned mange timer og mil i skogen, både på solskinnsdager og i mørket på vinteren med hodelykt. Jeg gledet meg til å hvile litt på neste matstasjon ved passerte 70 km.

Foto: Marius Bache Wold

Etter åtte timer var jeg endelig på plass på matstasjonen, da fikk jeg for første gang vite at jeg lå på 2. plass i kvinneklassen og at hun som lå på 3. plass var like bak. Den hvilepausen jeg hadde sett frem til ble veldig kort. Jeg tok en banan i hånda og startet på siste lange stigning. Som pescetarianer (som jeg har vært siden jeg var 13 år) er banan en viktig del av mitt daglige næringsinntak og gjør susen under trening.

Etter ca. ti timer begynte jeg å bli mentalt sliten og skulle gjennom et parti hvor det var svært vanskelig å finne ut av hvilken sti og retning jeg skulle i. Løypa var ikke merket og jeg var helt avhengig av GPS for å kunne følge traseen fra start til slutt. Etter noen krevende kilometer med høyt fokus innså jeg at jeg ville klare å fullføre hele løpet. Endelig, etter 12 timer hadde jeg nådd toppen av siste stigning og noen kilometer lenger fremme kunne jeg se mål. Det var så nydelig at jeg var helt på gråten. Jeg kom i mål etter 12 timer, 22 minutter og 57 sekunder. 22 minutter etter første kvinne, Liv Richter. Denne gangen føltes 2. plass som en seier.

Vil løpe i USA

Etter denne kraftanstrengelsen gledet jeg meg umiddelbart til en kald cola og en god natt søvn på madrassen i min Volkswagen Caddy, som har vært en trofast følgesvenn på eventyrene mine.

Mitt mål som ultraløper er først og fremst å se hvor god jeg kan bli. Et langsiktig mål er en dag å kunne gjennomføre en av de fem store og historiske 100 miles-løpene i USA (Grand Slam of Ultrarunning). Forhåpentligvis med litt stil. Frem mot det er det viktig for meg å ha det gøy og nyte de utrolige naturopplevelsene jeg får underveis.

Foto: Marius Bache Wold