UTØVERBLOGG: Denne gangen var det Sandnes ultratrail 100 miles som ble forsert. I tillegg til å være 167 km langt inkluderer det 8200 høydemeter. Dette må være det tøffeste, hardeste og mest krevende 100 miles løpet i Norge.
Starten gikk fredag morgen kl. 08.00. En brutal start med lang og bratt stigning, kun avbrutt av noen få flatere partier mot første nut. Derfra bar det nedover og litt bortover, før det var opp igjen til neste nut. Og sånn fortsatte det gjennom hele løpet. Så fra starten gikk kl. 08.00 på fredag morgen tilbrakte jeg 48 timer, 8 minutter og 31 sekunder opp og ned 28 nuter og jeg klatret over 80 gjerdeklyvere i terrenget rundt Sandnes uten så mye som en liten power nap.
Været var strålende med sol, lite vind og sommertemperaturer. Jeg fikk oppleve fabelaktige soloppganger og solnedganger. Men lørdag ettermiddag fikk vi oppleve at været skifter fort. Så da var det godt å ha alt det obligatoriske utstyret på plass i sekken, da vinden og regnet kom. Underveis i løpet var jeg innom checkpoints, hvor jeg skiftet tøy, hvilte, fylte flasker og fikk servert mat. Det løpet her er kjent for å servere mye god lapskaus, så nå har jeg spist nok lapskaus for resten av året.
Humøret gikk som vanlig opp og ned. I det ene øyeblikket var det helt topp og kjempegøy å tilbringe tida ute i terrenget, mens i neste øyeblikk var alt bare tungt og jeg hadde lyst til å bryte hele løpet. Da hjalp det å ha en sterk viljestyrke og være i følge med andre. Det ble en lang lørdagskveld og natt, og det var veldig godt å bli tatt imot av den fantastiske ultrafamilien da jeg krysset målstreken søndag morgen kl. 08.08. Må innrømme at det kom noen tårer da.
Jeg har forberedt meg lenge og godt til dette løpet både psykisk og fysisk, og da er det ekstra gøy å fullføre. Vi var bare tre damer som deltok, men å komme sist blant dem synes jeg bare er gøy. Det som betyr mest for meg er mestringsfølelsen i det å gjennomføre dette ekstremt krevende løpet.
Tusen takk til Jim og Lene som rangerer dette løpet, sammen med en haug av frivillige. Takk til medløpere som jeg hadde følge med underveis og resten av ultrafamilien som støtter og heier. Og sist, men ikke minst en stor takk til familien min, som lar meg holde på med denne galskapen.