Det fjerde rittet i norgescupen i utforsykling var i Oppdal sist helg. Fra Kristiansand Cykleklubb hadde Øyvind Østvedt og jeg tatt turen opp for å delta. Med mål om seier!
Vi fikk trent i løypa både fredag og lørdag i upåklagelig sommervær. Det var nesten så tørt at det ble glatt noen steder. Støv kan gjøre spesielt svinger litt glatte. Men uansett er det mye bedre enn vått føre. Løypen i Oppdal er vanvittig kul, med hopp, doserte svinger og tekniske partier. Den har det meste, men er kanskje en av Norges lengste utforløyper. Så det vil si at man blir utrolig sliten etter hvert.
Finaledagen
Da søndagen kom, var både Øyvind og jeg klare for finale. Før finalen er det seedingrunde. Det innebærer at man kjører gjennom løypa på tid og starter i finalen etter den tiden. Da er det de beste som starter sist. Jeg har en tendens til å gjøre en del feil i seedingen og starter oftest ikke sist. Og Oppdal var jo intet unntak. Selv om jeg bare gjorde en liten feil og syntes runnet mitt var bra, var det likevel to damer som kom i mål før meg. Vi skilte riktignok bare tre sekunder, og det gjøre det jo ekstra spennende i finalen når nivået er jevnt.
Det som stresset meg litt var at de andre kjørte så bra, og jeg tenkte på forhånd at jeg kanskje kunne kjøre fem sekunder raskere i finalen, men da må jeg kjøre feilfritt, ikke med feil linjevalg, ikke tryne eller punktere og holde tempoet helt til mål. Men jeg var usikker på om det kom til holde til seier. Kanskje jeg skulle oppleve for første gang i år å ikke stå på toppen av pallen?
Ut av komforsonen og inn til seier
Da jeg forberedte meg til start i finalen, bestemte jeg meg for å bare gi alt. Rett og slett kjøre fortere enn jeg hadde gjort tidligere. Og det kan gå begge veier, det er mye lettere å tryne eller kjøre ut, og konsekvensene blir høyere med farten. Men de konsekvensene la jeg igjen på toppen og kjørte så fort jeg klarte.
Må innrømme at jeg aldri har vært så redd i ett ritt, det var veldig nærme at det kunne gått galt. Midt i løypa mistet jeg pedalen ned en bratt bakke og inn mot ett hopp, men jeg kunne ikke stoppe der. Så da jeg landet etter hoppet og fikk klikket i pedalen igjen, var det bare å gi gass videre inn mot mål.
Da jeg kom i mål på tiden 5.23, 17 sekunder raskere enn seedingen, visste jeg at dette kunne holde til seier. Og det gjorde det jammen også. Hele 16 sekunder foran andreplassen, tror jeg dette er det beste og verste rittet jeg har syklet. Beste fordi jeg tiden var mye bedre enn jeg hadde forventet, og verste fordi jeg var langt uten for min egen komfortsone.
Min egen bakgård er best
I dag har jeg vært på Tveit skisenter og syklet i løypene vi har bygd der. Det var så utrolig deilig å bare senke skuldrene og kose meg med lek på sykkelen sammen med gode venner. Men jeg kommer til å være klar for ny fight når nordisk mesterskap går av stabelen i september!
Men før det skal jeg til Oppdal igjen og sykle siste rittet i endurocupen, da blir det avgjort hvem som vinner sammenlagt. Jeg ligger godt an, men er avhengig av å gjøre det bra der for å vinne.
PS! Øyvind punkterte dessverre etter å ha ledet seedingomgangen klart i M Master.