Bare de som tar sjansen på å gå for langt, kan finne ut hvor langt det er mulig å gå. – TS Eliot
Den ferske 50-års jubilanten poserer med et lykkelig smil, og vi forsetter leende videre mens vi sklir nedover snøen som har klamret seg fast i fjellsiden mens jeg synger et kort vers av bursdagssangen.
For få år siden synes jeg selv at å løpe ekstreme distanser virket helt koko. En ting sære folk med fritidsproblemer gjorde. Jeg hadde akkurat snudd om på livsstilen etter flere år med dårlige vaner og sleit med å komme meg rundt den fire kilometer lange løypen rundt Søm uten å krepere. Heldigvis er jeg såpass sta at det etter mangfoldige uker bedret seg og jeg kunne etter hvert klare å «løpe» hele runden. Sakte men sikkert rant kiloene av og distansen kunne økes. Målsetningen var ikke annet enn at jeg skulle kunne ha en generell grei form med løpeturer en gang eller to i uken.
Stemningen er god i den lille bygda med 63 innbyggere ved siste opptelling. Sola skinner og det lokale bandet har fått tilskuere fra flere nasjoner i dag enn de nok noen gang har hatt. I dag har 120 løpere, frivillige og media dukket opp på den lille idrettsplassen for en kjapp visitt. Noen minutter før start samles vi bak startbuen i en spredt flokk, de fleste uten iver etter å presse seg fram i første rekke. Praten går løst og vi ønsker hverandre god tur. 3,2,1, BANG der går hagla av og til jubelrop fra hele bygdas befolkning setter vi i vei. Ferden har begynt.
Terrenget
Etter noen enkle kilometer på asfalt treffer vi på terrenget for første gang og får erfare hvor teknisk løypa viser seg å være. Vi har av erfaring på forhånd bestemt oss for starte måteholdent, det vil alltids være muligheter til å bruke krefter senere. Fluene surrer som besatt rundt våre svette skaller i sommervarmen mens vi benytter tida til å småprate med løpere som passerer eller blir passert. Selv om vi ikke har noe annet enn en løs plan om å holde sammen i starten, er det med vantro jeg registrerer at min klubbkamerat hyler til av smerte idet han skal hoppe opp på en bro. Han får ytret at jeg bare skal fortsette, så jeg fortsetter med den lille gruppen av løpere vi har holdt oss sammen med den siste tida. Var turen hans allerede over nesten før den egentlig var begynt? Jeg blir sulten, så jeg tar fram noen skiver og bruker den neste timen på å sakte men sikkert, bit for bit med god hjelp av det kalde fjellvannet, få i meg noe mat. Jeg tar igjen gruppen som hadde seget ifra meg mens jeg spiste og vi fortsetter videre mot første skikkelige stigning opp på fjellet.
Tilfeldighetene skulle ha seg slik at jeg en kveld foran pc’en kom meg inn på en side som presenterte et løp på nesten 17 mil rundt Mont Blanc massivet med den svimlende totale høydestigning på en mil. Hvorfor jeg der og da fant ut at dette var noe jeg skulle gjennomføre vet jeg ikke, men fra da av var dette noe jeg satt meg fore. Jeg har vel en viss dragning mot utfordringer og har også bevart noe av konkurranseinstinktet fra ungdomsårene. Hvis flere tusen andre kan klare dette, hvorfor ikke meg? Når målet er såpass stort og veien dit lang blir det naturlig å finne seg noen mellomsteg på veien. Svalandsgubben ble det naturlige første steget, før distansene ble lengre og lengre. Jeg hadde ikke dårlig tid så progresjon over tid ble vektlagt.
Kjent røst
Gleden var stor når jeg noen timer senere nærmer meg toppen av stigningen og hører en kjent røst prate i vei noen meter bak meg. Det var som jeg håpte en krampe som han fikk ristet av seg og kunne forsette noen minutter senere. Vi var igjen samlet. Vi småløper over ryggen, over snødekte områder som kjøler ned våre våte men kokhete føtter, ned steinete lier og gjennom myr og bekk. Første matstasjonen kommer til syne, gir litt motivasjon, om enn tiden det tar dit er lengre enn øyet gir uttrykk for. Jeg er lett i beina og siger litt ifra resten av gruppen ned mot sjekkpunktet. En stri elv må passeres, men tauet som var lovet er ikke å se.
Jeg tar noen vaglende steg ut i elva og kjemper mot strømmen som ivrig prøve å få meg ut av balanse. «Lengre nede» hører jeg bak meg. De andre har nådd elva og vært observante nok til å se tauet hundre meter lengre ned. Lettet følger jeg dem ned og tar tauet i bruk. Opp mot matstasjonen blir vi møtt av bjeller, klapping og heiarop slik at beina får litt ekstra krefter til å løpe de siste meterne til herlighetene som venter oss. Ny skjorte, varm mat og cola – og ferden kan fortsette. Mens vi står der er det flere som kaster inn håndklede allerede her, men det er ikke noe vi har vurdert engang. Turen har jo akkurat begynt.
Tilfeldighetene fortsatte og samme høst dukket det opp en klubb som skulle vise seg å være til stor hjelp de neste årene. Gode råd og sosiale treninger gjorde at progresjonen fortsatte, og selv om jeg ivret etter å ta store steg klarte jeg å unngå fellen i å gjøre for mye for fort. Første langløp ble gjennomført uten for store problemer og neste var på planen noen måneder senere. Det er merkelig hvor enkelt noe som i utgangspunktet kan virke vanskelig og tøft er hvis hodet allerede er innstilt på at oppgaven du jobber mot er uhorvelig mye vanskeligere.
Etter en ny bratt stigning skal vi nå traversere over en liten fjellkjede de neste 11 kilometerne hvor «høydeutfordringen» min skal få testet seg. Som den bøllete gutten på vei hjem fra skolen dukker den luftige eggen plutselig opp. Det går bare en vei videre. Det er ikke annet å gjøre enn å ta ett steg av gangen og sakte men sikkert komme seg forbi. I ettertid viser det seg alltid at det som på avstand så ut som en syltynn egg, umulig å forsere, egentlig ikke er så ille når man først er midt i den og fokuserer på veien videre og ikke den stupbratte bergveggen på sidene.
12 timer
I det klokka passerer midnatt har vi vært på beina i 12 timer. Vi er ennå ikke halvveis, men det betyr ikke så mye, for akkurat da passerer vi løypas høyeste punkt og vi stopper for å ta ett bilde i den flotte sola som tross alt er våken ennå her oppe i nord. Den ferske 50-års jubilanten poserer med ett lykkelig smil og vi forsetter leende videre mens vi sklir nedover snøen som har klamret seg fast i fjellsiden mens jeg synger ett kort vers av bursdagssangen.
De første løpene viste seg å gi så mye mer enn bare å være steg på veien mot noe større. Miljøet viste seg å være ekstremt inkluderende og sosialt. Løper man sakte har man god tid til å prate og se seg om i omgivelsene. Tider og plassering var og er underordnet for de aller fleste da det i bunn og grunn handler om å mestring for sin egen del. Nye spennende land og steder ble besøkt, og flere bekjentskaper og erfaringer høstes for hvert løp som gjennomføres. Oppturer og nedturer underveis deles med de man til enhver tid befinner seg sammen med.
Vi tar igjen noen løpere foran oss som tydeligvis har en dårlig periode. Noen ord veksles, og vi får med oss en videre og praten går løst utover natta. Kroppen lures av den gule kula som nekter å forsvinne. Vi får i tillegg besøk av samtlige mygg i området som tydeligvis ikke klarte å bite seg fast i de raskere løperne foran oss. Lufta står stille i det vi febrilsk leter etter stien som burde ha vært her, mens det eneste vi ser er høyt ormegress med skjulte steiner, bjørkeris og nådeløse hull. Stien finner vi omsider og moralen stiger når raskt labbegir kan erstatte krabbegir.
Vi mister etter hvert vår samtalepartner og fortsetter videre ut i morgenen før neste matstasjon omsider åpenbarer seg. Smilende fjes tar oss imot og uten at vi egentlig er klar over det har den maskerte legen fått svar på sine spørsmål og gitt oss velmenende råd om å drikke og spise godt fremover. Natt har blitt til morgen og varmen stiger.
Min følgesvenn har nå passert sin tidligere lengste reise og for hvert skritt blir en ny barrière brutt. Vi nærmer oss slutten, men vi har fremdeles to store fjell å klatre før vi kan ta vår velfortjente hvile. En tydelig sti og åpent landskap gjør første del av etappen til en nytelse, men når klatringen igjen begynner kjennes timene godt i lår og legger. Sakte men sikkert forseres fjellet, ett steg av gangen, fra stein til stein til vi endelig når toppen. Vi ser veien der vi ett døgn tidligere satt i en buss på vei til start, skravlende og observante på fjellsidene vi nå er på vei ned av. Vi er i «kjent» terreng men har allikevel mange timer igjen.
Veien ned er nesten verre enn veien opp. Lår og knær skriker etter pause, men vi stopper kun raskt før vi forsetter ned mot neste sjekkpunkt. Her blir vi tatt imot som hjemkomne konger. Når gjengen får vite at en jubilant har ankommet, runges det i gratulasjoner og sangen lyder høyt ikke lenge etter. Legesjekken er nøyere her og med god grunn. Selv om jeg klarer å svare feil på dagens dato, er vi i mer enn god nok tilstand til å få fortsette videre på turens siste klatreetappe. Motivasjonen stiger i det vi får høre at flere har stoppet her og kastet inn handklede. Hvorfor her? Nå som målet er så nærme?
Opplevelse
Hvorfor er det slik at vi frivillig vil betale en god slump penger for å reise til en avsidesliggende plass langt i nord for å løpe og gå den ekstreme distansen? For min egen del handler det mest om opplevelse, både kroppslig, mentalt og visuelt. Jeg synes det er fascinerende hvordan kropp og sinn sammen kan klare det som for mange høres umulig ut. I likhet med min følgesvenn er mestringsfølelsen man får etter en slik utfordring viktig, og den sies å være på høyde med størrelsen på utfordringen. At turen går i naturen, som vi begge elsker er en betingelse. Som bonuseffekt kommer selvfølgelig økt overskudd og energi i dagliglivet som både arbeidsgiver og de hjemme får nyte godt av. Til syvende og sist er lærdommen at hodet det viktigste redskapet for å klare å gjennomføre det man har gitt seg selv av utfordringer. Dette gjelder selvsagt enhver utfordring i livet.
Med ny iver og beruset av sukker trasker vi videre opp den bratte skråningen under høyspentlinjene. Vi har blitt kjent med underlaget tidligere, høyt ormegress med vanntrukken myr i bunn, og selv om det går sakte nå, så beveger vi oss. Sjekkpunktet under oss blir etter hvert mindre og vi kan snart skimte første kant vi skal over. Skrålia vi må ta videre, som på kartet uken før så enkel ut, viser seg å bli en ny klatreetappe, denne gangen bortover på store steinblokker.
En liten feil her kan fort resultere i en i beste fall vond badetur i vannet hundre meter lengre nede i bunnen av den bratte lia. I det vi runder kanten ser vi for første gang siste topp og buen som venter på oss noe lengre oppe. Store bratte snøpartier forseres sakte i sikk-sakk mens vi verdsetter stavene vi har hatt som støtte mesteparten av veien hittil. Nå er siste topp så nærme at vi løftes oppover det steinete landskapet til toppen. På vei opp treffer vi på noen løpere på vei ned og mannskapet som skal vise oss den trygge veien ned igjen.
Etter en kort feiring under buen på toppen har vi nå bare en nedstigning og noen kilometer på asfalt igjen. Toppen er lufting og suget i magen kommer idet vi beveger oss mellom steinene. Vi ser nå bunnen av dalen og veien som snart skal guide oss til bestemmelses-punktet. Beina har det egentlig ganske fint nå, men det er glatt i den myr og mosekledde fjellsiden, så vi må nedpå baken noen ganger. Jeg titter på klokka og roper ut høyden vår med jevne mellomrom for å telle ned hvor mye som gjenstår. Veien kommer fortere enn forventet, og nå er vi egentlig mentalt allerede i mål.
Vi har bestemt oss for å gå det siste stykket, selv om underlaget skulle tilsi at vi kan bevege oss dobbelt så fort som vi gjør. Det går ikke lenge før beina brenner av den hurtige gangen og vi lengter etter ei kald myr å kjøle dem ned i. Bilene vi møter tuter og vinker, det er tydelig lokalbefolkningen vet noe om hva som skjer. Veien er lengre enn vi ønsker, men til slutt kommer målbuen til syne rundt en sving, om enn noen kilometer unna. Hus dukker opp og folk i hager og på terrasser jubler og ønsker oss velkommen tilbake. Vi løper de siste 20-meterne over målstreken og takker hverandre for en flott tur, sammen.
Det at det i miljøet finnes flere som finner glede og tilfredsstillelse i å utforske de lange løpene er nok i hovedsak det sosiale rundt. Vi trener sammen, reiser på tur sammen og deler en øl og prater skitt sammen etter løpet. Vi har plass til mange flere!
Når det gjelder mitt egentlige mål, så har jeg ennå ikke vunnet loddtrekningen som gir meg startnummer. Det er egentlig ikke så viktig når dette skjer, for det er veien dit, og kanskje videre som er viktig.