I dag er jeg stolt, rørt, takknemlig og glad, men samtidig knyter det seg litt i magen. Det gir noen flashbacks tilbake til noe mørkt, vondt og uutholdelig. Jeg skal dele noe med dere i dag som jeg har visst en stund, og gledet meg til å dele. Jeg har telt ned dagene til denne datoen, til det skulle bli oktober og jeg kunne dele denne store, fine nyheten.
Jeg har takket ja til å være Rosa sløyfe-ambassadør, og skal jobbe tett sammen med Kreftforeningen og brystkreftforeningen i tiden fremover.
Nå må jeg stålsette meg, for dette er fremdeles tøft å snakke om:
Dere som har lest bloggen lenge vet hva kreftsaken betyr for meg og familien min. Tårene strømmer når jeg skriver dette, og det gjør det hver eneste gang jeg snakker om mammaen min og hennes kamp mot kreften. Det er det verste, tyngste, mest skremmende og brutale året jeg har opplevd i mitt 28 år lange liv. Kreft, det store skumle ordet, et ord mange forbinder med død, det som skjer andre, og plutselig var det mammaen min. Min mamma, min klippe, min trygghet, mitt alt…
Min verden raste sammen den dagen diagnosen ble satt, leukemi, blodkreft. Panikken kom. Hva gjør vi nå? Jeg har en ekstraordinær mamma, sterkere, og tøffere enn noe annet menneske jeg kjenner. Det var ingen diskusjon, det var aldri noe tvil hva som skulle skje nå – nå skulle vi kjempe. Mamma kjempet mot kreften fra første dag, stod i det gjennom beintøffe behandlinger med grusomme bivirkninger. Håret forsvant, vitaliteten forsvant, den fysiske styrken forsvant. Hun tilbragte mye tid i Oslo, og var lange perioder på isolat. Jeg har fortrengt mye av den tiden, flere måneder av det året er helt svart for meg.
Samtidig er det noen dager som står så sterkt i minnet, som om det var i går. Mamma og pappa og kjærligheten dem i mellom, pappas enorme kapasitet til å stå støtt hos mamma, og samtidig holde min storebror og meg oppe. Samholdet i familien, all godheten, alle som stilte opp, fra alle utenkelige kanter. Så var oss fire da, mamma, pappa, min storebror og meg. Det var aldri et spørsmål om å gi opp, vi skulle klare dette sammen.
Vi kan være så sterke sammen vi bare vil, men realiteten er at uten medisiner, forskning og ekstremt dyktige leger og sykepleiere hadde ikke min mamma vært her i dag. Hun fikk transplantert beinmarg, og det hadde ikke vært mulig hvis ikke vi hadde kommet såpass langt med kreftforskningen at man visste at det var mulig. Min mamma er 100 prosent frisk i dag. Alle mine lesere vet hvor tett bånd vi har, og hvor knyttet jeg er til henne.
Hun er mitt største forbilde, min viktigste støttespiller, og det aller næreste jeg har. Dette er grunnen til at jeg alltid har støttet kreftsaken, og alltid kommer til å gjøre det. I over ti år har jeg gitt penger til kreftforeningen, og det føles så godt å kunne bidra, om så bare litt. Vi opplevde blodkreften tett på familien, men kreft er kreft, og at oktober har fokus på brystkreft, synes jeg er fantastisk fint.
Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å jobbe sammen med Kreftforeningen og Brystkreftforeningen for å fronte Rosa sløyfe-aksjonen her i Kristiansand, svarte jeg ja før den som ringte fikk fullført setningen sin. Det er jo klart jeg vil hjelpe, hva kan være viktigere enn det?
Oktober er rosa måned, med ekstra fokus på brystkreft. 26. oktober er det Rosa sløyfe-løpet i Kristiansand, og vet dere hva – mamma og jeg skal gjennomføre løpet sammen.
Bor du på Sørlandet, og har lyst å være med å støtte en viktig sak? Bli med oss når Rosa sløyfe-løpet gjennomføres for aller første gang i Kristiansand. Målet med Rosa sløyfe-aksjonen er å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon og øke kunnskapen om brystkreft samt å støtte brystkreftforskning.
Gå, jogg eller løp, det har ingenting å si, det viktigste er at du møter opp. All informasjon om løpet finner du HER.
Dette innlegget ble først publisert på Maren Erdviks egen blogg.