47 deltakere brøt, men Mari Melsom Kristensen (39) var en av de 23 ultraløperne som fullførte Rondane 100 miles sist lørdag. Hennes resultattid var 34.55,58 timer, etter at hun fikk godskrevet en time for å ha vist god sportsånd og ha hjulpet medløpere underveis. 47 deltakere brøt, men Mari Melsom Kristensen (39) var en av de 23 ultraløperne som fullførte Rondane 100 miles sist lørdag. Hennes resultattid var 34.55,58 timer, etter at hun fikk godskrevet en time for å ha vist god sportsånd og ha hjulpet medløpere underveis. Foto: Lise Lunde

Rondane 100: Vilt, vått, kaldt og vakkert

Med nød og neppe klarte jeg det: Å tilbakelegge 164 kilometer i mitt lengste ultraløp hittil.

UTØVERBLOGG: En drøm jeg har hatt lenge er å løpe 100 miles, som tilsvarer 160,9344 kilometer. Heldigvis arrangeres det noen slike løp i Norge, og ett av dem er Rondane 100. Dette ultraløpet arrangeres i terrenget og fjellene i Rondane, med start og mål i Folldal. Det ble arrangert for første gang i fjor, og jeg ble veldig inspirert av å lese racerapporter og se bilder fra løpet.

Siden jeg liker terrengløping, gjerne litt krevende og utfordrende, måtte dette løpet være perfekt for meg. Da påmeldinga åpnet 1.desember 2020 klokka 09.00 satt jeg klar for å melde meg på. Og vips var det gjort, jeg var påmeldt mitt første 100 miles-løp. Deretter var det bare å trappe opp treningen, både fysisk og mentalt.

Mange kristiansandere

Dagen før løpet var vi fire spente deltakere, nemlig Lise Lunde fra Søgne, Gisle Handegaard fra Vågsbygd Runners, Charlotte Aspholm og meg selv fra Kristiansand løpeklubb, som satte kursen mot Folldal. I tillegg var fem påmeldte fra Kristiansand løpeklubb også på vei oppover til Folldal.

Løpsdagen var det tidlig opp, spise frokost, smøre matpakke og gjøre seg klar til start kl 07.00 fra Folldal flerbrukshus sammen med 69 andre løpere. Været i år var helt motsatt av været i fjor, hvor de hadde sol og 28 grader. I år var det regn, sludd, vind og temperatur mellom 2 og 10 grader. Så her var det viktig med riktig tøy. Det var bare å ta på seg votter, lue, ulltøy og regntøy. Jeg var i tredje og siste pulje, så det ble noen ekstra minutter å vente på start. Klokka 07.04 gikk startskuddet for den tredje pulja som jeg var en del av.

Fra starten, der jeg løper i svart drakt et stykke til høyre på bildet. Foto: Lise Lunde

De første 37 kilometerne før vi kom til Check Point 1 gikk lett og jeg hadde selskap av mange hyggelige ultramannfolk. Etter å ha fått fylt på drikkeflasker, spist både skiver og vafler og varmet meg litt var det bare å sette kursen videre mot CP 2. Været varierte mellom regn og oppholdsvær med vind, men jeg klarte å holde varmen og frøys ikke. Det var det derimot mange andre som gjorde. På etappen til CP 2 var vi en god gjeng i følge som klatret opp og ned fjell og løp/gikk intervaller langs en lang og dødskjedelig grusvei på 9 km. Ellers løp jeg på stier i nydelig terreng, langs elver og bekker før jeg kom den beryktede ura, Dørålsglupen. Her var det bare stein så langt øyet kunne se, og denne delen av løypa virka uendelig lang, det tok aldri slutt. Jeg hater stein etter dette.

Jeg hater stein etter dette.

Bedritent vær

Etter 77 kilometer ankom jeg CP 2 i følge med Gisle. Været var skikkelig bedritent nå med sterk vind og konstant regn, i tillegg til at det kun var 4-5 plussgrader. Jeg ble vist inn i et åpent telt, hvor Charlotte satt. Ei hyggelig dame hjalp meg å få skifta til tørt tøy og serverte mat, mens jeg skalv og ristet som et ospeløv. Det var mange medtatte og kalde løpere her, som valgte å bryte løpet. En klok beslutning, men for meg var dette uaktuelt. Charlotte hadde også bestemt seg for å dra videre, og hun forlot CP 2 litt før meg. Da jeg skulle gå, var Gisle usikker på om han skulle fortsette, så da tok jeg følge med en svært hyggelig bergenser med navn Erik. Vi hadde mer eller mindre hatt følge helt fra start.

På etappen fra CP 2 til CP 3 gikk vi natta i møte, og hodelyktene måtte fram. Midt i mørket her møtte vi plutselig Charlotte. Hun fortalte at hun skulle bryte løpet og hadde ringt løpsleder for å bli hentet i Bjørnholia, noen kilometer før CP 3. Min samvittighet og medfølelse gjorde at Erik og jeg tok følge med Charlotte videre.

Jeg skalv og ristet som et ospeløv.

Mange brøt

Da vi ankom Bjørnholia og det ikke var noen bil der for å hente Charlotte, ble hun med oss videre til CP 3 og på veien varta hun opp med sang og smågodt. Etter mange og mørke timer ankom vi CP 3, hvor de hadde oppvarma telt og serverte pølser og vafler. Her var også Gisle, som hadde valgt å bryte på CP 2. I tillegg var også Erlend og Ole Marius, løpekompiser fra Kristiansand, her. De hadde også brutt løpet. Charlotte og Erik ga seg også her.

Jeg derimot hadde det bra og var fast bestemt på å fortsette videre, men pga været og at jeg var sist ønsket ikke arrangøren å sende meg videre alene. Så da var det bare å spørre et par mannfolk som satt ganske nedsunket i stolene sine om de skulle videre, men den gang ei. Ingen ville videre, og jeg tenkte bare: Nei, skal dette ødelegge for meg. For å holde motet oppe fikk jeg skiftet tøy, spist pølser og vafler og gjort meg klar for neste etappe, da det var noen som sa til meg at det var kommet inn en løper, Martin, som skulle fortsette videre. Jeg ble så ubeskrivelig glad.

Foto: Lise Lunde

Rett før kl 04.00 satte Martin og jeg kursen videre mot CP 4. På denne etappen startet vi med å klatre 700 hm i løpet av 7 km, så det gikk ikke kjempefort. Det mest positive på denne etappen var at det begynte å lysne av ny dag, og hodelykta kunne skrus av. Nok en gang var det en fantastisk etappe.

Jeg ble så ubeskrivelig glad.

Kjøttsuppe i kakao

Martin fikk det tungt på slutten av denne etappen, så jeg tusla alene mot CP 4. Planen min her var å ikke ha noen stopp her, men bare registrere meg og fortsette videre. Men sånn ble det ikke. På grunn av været og problemer med trackerne vi var utstyrt med, måtte det avklares med løpsledelsen om jeg fikk lov å fortsette videre alene som sistemann. Martin som jeg hadde følge med, ga seg her. Og de tre andre løperne som satt her, skulle heller ikke videre. Det var bare meg, 100 miles-debutanten fra Søgne, som var klar for å fortsette. Etter en ufrivillig pause her på 40 min, som ble brukt til klesskift og litt mat, kjøttsuppe i kakao. Det høres pyton ut, men en sulten ultraløper spiser alt. Så fikk jeg endelig beskjed om at jeg kunne fortsette, hvis jeg følte meg klar for det. Og da var det bare å komme seg ut døra.

Foto: Lise Lunde
Det høres pyton ut, men en sulten ultraløper spiser alt.

Fra CP 4 gikk etappen alene videre mot CP 5, siste CP før mål. Det var utrolig deilig med dagslys nå, for da kunne jeg se den vakre naturen rundt meg. Det ble en lang siste del av denne etappen, jeg følte jeg aldri nærma meg CP 5. Men da jeg etter langt om lenge, og lengre enn langt kunne se Thomas, også en løpekompis fra Kristiansand, som sto og heiet på meg, begynte tårene å trille. Han sa at det ikke var langt igjen til CP 5 og at der sto resten av gjengen fra Kristiansand og ventet på meg.

Knallhard avslutning

Det var helt ubeskrivelig å ankomme her og se så mange gode venner. Men de fikk klar beskjed om at jeg skulle videre mot mål, så etter å ha skiftet tøy og spist mat, begynte jeg på de siste 15 kilometerne mot mål. Dette skulle også bli den tyngste etappen. Jeg var kjempesliten både fysisk og mentalt etter nesten 150 km og 34 timer på beina. Beina var vonde og de tunge tankene begynte å overta i hodet. Men jeg klarte med nød og neppe å holde motet oppe og sette ett bein foran det andre. Etter 164 kilometer og nær 36 timer kunne jeg krysse under målbuen til applaus fra arrangør, tilskuere og mine gode løpekompiser fra Kristiansand. En helt ubeskrivelig følelse. I did it! Av 70 startende var vi kun 23 som fullførte.

Jeg var kjempesliten både fysisk og mentalt.
Jubel etter fullført løp! Foto: Privat

Les flere innlegg av Mari Melsom Kristensen her