LYNGDAL: Lørdag gikk den fjerde utgave av Konsmoparken Open av stabelen. Klassene det ble konkurrert i var open, junior og master. Hele 56 deltakere i open, syv i master og seks i junior. I open ble vi vitne til heftig dramatikk.
Junior (12–18 år)
Konsmogutten Trond Rasmussen viste igjen at øvelse gjør mester. Denne ungfolen bruker mye tid på terpe teknikk og forbedre spillet sitt på banen. Det gir uttelling, og denne gang gikk han til topps på pene 8 over par totalt. Noen kast lenger bak fulgte Tobias Lende, en gutt for framtida som sikret en totalscore på 13,. Bronsemedaljen hentet ingen ringere enn Jonathan Kvelland, som også stadig vekk tar skritt i utviklingen.
Master (40+)
Med besøk av Sukkevann-legenden John Ivar Tonstad og solide Jostein Ørum skulle hjemmefavoritten Roar Bakken virkelig få jobbe hardt for seieren. Men det var Jostein som viste seg som den ekte mesteren, mens Roar tok sølvet.
Sjefen over lostkassa vår, Arne Gletne, kjempet en knallhard kamp om bronsen mot Tonstad. Til slutt ble det han med mest kjennskap til banen som kunne iføre seg medaljen rundt halsen.
Open (for alle)
For den virkelige kampen om heder, ære og bøtta sto i hovedsak open-klassen for denne lørdagen. Med 56 deltakere var liten tvil om at ambisjonsnivået hos de mange tilreisende var todelt.
Vinneren av den første utgaven i 2019, Simen Ougland, klarte å spille seg likt med to andre etter første runde. Dessverre for Simen måtte han ta til takke med å spille på et råsterkt Chase Card, med blant annet Mathias Josdal og Kristoffer Åmland, hvor alle de fire spillerne der var på skuddhold for seier.
Lederkortet besto av Are Åmland (Lyngdal) på råsterke -5. Stian Sundnes (Konsmoparken) lå som nummer to på -4. Bak der fulgte to av hjemmefavorittene, Benjamin Løland (-3) og Pål Nepstad (-2). Sistemann som også fikk plass i finalen var Eirik Ranneberg-Nilsen (-2) fra Sukkevann Frisbeegolfklubb.
Selv om det høres ut som det var et Lyngdal kommune-mesterskap, var hovedtyngden av utøverne fra klubber rundt forbi på Sørlandet. Sukkevann hadde en stor delegasjon. Søgne, Eigersund og Sandnes hadde også sendt sterke lag.
Spennende duell
Sakte, men sikkert seig Stian og Pål ifra. Med jevnt spill uten de store feilene i tidvis enorme vindkast, sa de farvel til de andre på legendariske hull 16. «Mandohekkfjellet». En 3-ganger dobbelmando, rett som ei snor og like ved ei elv, skremmer vettet av de fleste selv når det er vindstille. Stian måtte riktignok tåle en bogey (+1).
På hull 17 la Syndes og Nepstad seg fint opp til birdie. Men sjokkerende nok misset Sundnes putten fra 7 meter, og Nepstad kunne fornøyd se at han lagt åtte lange fingre på trofeet med sin birdie. Før siste hull hadde han overtatt ledelsen fra Stian, som nok kokte en smule innvendig, på et hull han har prikket inn birdie på birdie på treningsrunder.
Nepstad skulle kaste først. Mannen som så godt som har designet denne banen fra første hull til det siste. Mannen som kjenner hver en bekkestein, mandopinne, trapp, bro og gresstrå i hele parken. Født og oppvokst to gode drives unna kurven det skulle avgjøres på. Hva skjedde? Jo, nervene skjedde. Da disken forlot hånda, så den allerede livredd ut. Du kunne formelig høre den skrike: «Jeg vil ned, jeg vil ned!» Og ned gikk den. Etter ca. 40 meter. Med 40 meter igjen.
Så hva trakk Stian, som har spilt og vært topp tre på nesten samtlige konkurranser han har spilt i vår, opp av hatten? Et parkert utkast. Det vil si at han havnet ca. tre meter fra kurv.
Nok en gang skulle den trofaste grønne Zonen til Pål fram. Han virket mer selvsikker. Irritert på forrige kast, men klar for å riste det fort av seg. Tre sekunder senere hadde han fått kjenne på frisbeegolfens aller største plage!
Trær!
Et lite spark i den siste hindringen gjorde at disken havnet litt til venstre for kurven, og bak det aller siste treet som gjorde en putt ekstra vanskelig. Med nesten to meter på flåttsokkelesten var rekkevidden større enn føttene, og med en pantermyk spagat hadde han skaffet seg nesten fri sikt til kurv.
Stakk av med seieren
Så kom Ridderen av den Blytunge Vind. Det skar gjennom marg, bein, tenner, kamera og trær. Det blåste en vind bare en sørlandsk vekkelsesvind kan konkurrere med. Pål ventet. Og ventet. Og ventet.
Skulle parkens sønn endelig få løfte trofeet?
Så gikk alt i svart.
Det kimet i kjettinger, men det var ikke Pål. Det var Stian Sundnes som puttet inn sin birdie og strakk hendene i været.
Han har en medfødt teknikk som er unik, og han har acet et av de råeste hullene på banen. To ganger! Når Stian Sundes nå krones som vinner av Konsmoparken Open 2022, er det sannsynligvis det første av mange trofeer denne mannen vil sope inn i årene som kommer.
Totalscoren hans ble -8. Mathias Josdal endte som tredjemann på -3, og Eivind Erland på -2.
Og Pål Nepstad, spør du? Jo, han bommet putten, fikk bogey og tapte gullet. For andre år på rad og sin tredje 2. plass på fire år. Men han viste storhet ved å gjemme skuffelsen bak solbrillene, gratulere en verdig vinner, og fortelle at det var en fantastisk gøy runde å spille. For slik kniving er det frisbeegolfen handler om. Og trær!