Fødselsdagen min i mai ga ny motivasjon. Gaven fra Terje kom som bestilt. Nytt løpstøy! Dermed var det bare å fortsette å trene i samme stil som hittil dette året. Målsettingen var klar, fullføre høstens store konkurranse på skikkelig vis – i ny årsklasse, der de fleste konkurrentene ville være eldre enn meg selv.

Forventningene, magefølelsen, det å innfri – alt burde ligge til rette om jeg fortsatte å trene. En langtur, ei intervalløkt, ei distanseøkt, og det hver uke frem til september. Med det skulle grunnlaget være ivaretatt, og som bonus attpåtil starte i blått løpstøy med hvite striper. Jeg gledet meg! Norgesmesterskapet i halvmaraton år 2000 på Bislett burde gi meg de beste minner for resten av livet.

Folk reiste i flokk og følge for å løpe, og jeg ble med. NSB satte opp egne vogner. Omtalen av 14. 000 startende fra tidligere år pushet interessen. Sesongens høydepunkt på den til vanlig septemberklare høstdagen i Oslo. Overskudd av testosteron, forløsende forventninger, alt med senter i nordre ende av Bislett. Det var løpernes ”festdag”, Oslo Maraton. Så gikk startskuddet!

Tigerbalsam i lufta

Det er røde sko, blå sko, gule sko og lukt av kamfer. Eimen av tigerbalsam i Louises gate er stigende og med den også hjertefrekvensen. Det gis håp om å fullføre foranliggende 21 kilometer på ordentlig vis. Det er norsk mesterskap i halvmaraton og flaggene vaier. Musikkorpsene spiller og sola skinner. Folk roper heia! NRK gjør opptak til kveldssendingen og arrangøren besørger videoinnspilling. Det gir sjanse til å se seg selv i reportasjen.

En og annen publikummer roper navnet mitt. Det oppfattes som stemmen til svoger Jon. Jeg øker hastigheten for sikkerhetsskyld, samtidig som svettedråpene i ansiktet gjør synet uklart. Jo, det er Jon som roper:

”Stå på Håkon, dette går veien!”

Jeg får frysninger, blir stolt over at kjente ser meg her midt i Karl Johans gate. Så fort jeg er ute av synsfeltet hans, er det igjen bare å roe ned. Tredje drikkestasjon passeres. Bananer og saft. Et glass, to glass og så et tredje. Væsketapet kompenseres, mens muskulaturen skriker etter enda mer. En banan presses inn – samtidig som skallet og plastkoppen fyker gjennom luften. Tidstapet marginaliseres og den foranløpende, med sorte tights og rosa overdel blir motivasjonsfaktor i synsfeltet. Selvpining, gnagsår, gode og mindre gode tanker, det røyner på ettersom distansen mer og mer føles som i lengste laget. Kilometermerkene passeres med stigende tidsintervaller og tanker om å gi opp har for lengst begynt å melde seg. Jeg innser at formtoppen har latt vente på seg, men kneet er det verste. Det ene, det venstre, blir hovedårsaken til at jeg velger å gå litt, mens andre i alle figurer passerer meg, tilsynelatende lett og uanfektet i joggefart.

Bråstopp etter 16 kilometer

Det er smertefullt å oppleve. Det synes urettferdig. Teorien om et mulig manglende talent går i oppfyllelse. Jeg må gi meg, orker rett og slett ikke mer. Her i nærheten av Bisletts søndre port er det psykologisk riktig å avslutte etter tilbakelagte seksten kilometer.

Inn på hovedarenaen og målområde for deltakerne som fullfører. Det røde forlokkende tartandekket, med oppmerkede løpebaner. Jeg betrakter ”store stå.” Tenker på Grete Waitz, på Ingrid Kristiansen, Knut ”Kuppere`n” Johannesen og Fred Anton Maier, på skøytestevnene og mesterskapene med heiarop fra et tusentalls ellevilt publikum, i ekstase. Her jeg, gående og mislykket. Ingen som heier, men i tankene takk og et slitent smil til arrangøren for alt arbeid som ligger bak dagens arrangement. Jeg leverer fra meg startnummer og tidtakerchip med beskjed om:

”Brutt!”

Ferdig med nok en «10 for Grete» i Oslo tidligere i september i år. Til høyre min kone Solbjørg. Foto: Foto: Privat.

Sesongens hovedmål, en fiasko og et nytt kapittel til glemmeboka. Uinteressant blir også kveldens TV- reportasje fra mesterskapet. Resultatlista likeså. Tidsnok må jeg svare på spørsmål fra de hjemme og på jobben:

”Hvordan gikk det?” – Hva skulle jeg si?

Uventet pakke

Hverdagen vender etter hvert tilbake og skuffelsen nedtonet. Arbeidsdagen normaliserer og gamle vaner forblir. Men så! Beskjed fra ”Posten” om pakke – stemplet Bislett Alliansen. De gjenglemte solbrillene? Den store postpakken i så måte virker overdrevent, men sant nok har brillene vært savnet og pakken åpnes. Vedlagt ligger følgeskrivet hvor det står å lese:

Stevneledelsen har den glede å gratulere deg som norsk halvmaratonmester i klassen 55-59. Vinnertiden din er 1.18.55. Vedlagte gullmedalje og porselensplatting er bevis for hederlig innsats i årets mesterskap. Organisasjonen vil benytte anledningen å ønske lykke til videre.

Pakkens innhold bød anledning til å forevige seg med heder og ære. Man tillot seg en dag eller så å glede seg sammen med gull og porselen, for deretter å formidle til rett vinner arrangørfeilen som uheldigvis var begått. I ærbødighet for den forsmådde, ble hendelsen for meg og andre et sportslig minne for resten av livet.