HAN STÅR DER ALENE
HAN STÅR PÅ SIN STREK
HAN VET HVOR DEN GÅR
DET ER INGEN LEK
Noen ganger lurer jeg på hvor det hele startet. Hvorfor ble jeg målvakt. Jeg stod der på en brun flekk, i et innesperra område. Må bare innrømme at til tider fristet det grønne gresset på utsiden av området mer enn godt var.
SKULLE Æ HELLER BLITT
EIN LITEN ILTER BACK
TILFREDSSTILT MÆ SJØL
MED Å SNUSE I ANDRES HEKK
Men jeg ble målvakt, lot meg ikke friste av grønnere gress, og bedre arbeidsforhold. I ettertid må jeg bare si at jeg aldri har sett meg tilbake. Jeg har hatt et fantastisk liv mellom stengene, og har det fremdeles. (Våg veteran, har faktisk aldri hatt så mye å gjøre i målet noen gang).
Det sies jo at det første året i et menneskes liv er det viktigste når det gjelder utvikling, empati o.s.v. Men hvordan er det med keeperlivet. Starter det i krybba, eller er keepere blant de utvalgte? Kanskje er det så enkelt, at det er de som blir kjønnsmodne først, som havner i målet. De som har rekkevidde, og høyde inne tidlig. (Derom strides de lærde). Kan jo være at de stopper å vokse like tidlig som de begynte!
Høyden er én ting. Men det er så mange andre aspekter ved keeperens tilværelse som er vel så viktig. Plasseringsevne, stive fingrer/håndledd, spenst, retningssans, god med beina, taktiske valg og reaksjon. Det er uvisst om keepere lever lengre enn folk flest, men de fleste har god reaksjon. Og folk med god reaksjon lever lengre enn folk flest…
Onde tunger vil kanskje si at det jevner seg ut i og med at de har såpass stillestående arbeid. Det viktigste for en keeper er vel å kunne snakke for seg, slik at han kan dirigere sine venner inn i riktige posisjoner, slik at de ikke når frem til ham. Arthur Graham sa det slik: Den største synd i fotball er å lage arbeid for målvakten.
Når det gjelder keepere og oppvekst, viser det seg at det er mange barn som ikke tåler påkjenningen ved å stå i mål. De tåler ikke nederlaget ved å slippe inn mål. Begynner å furte, og grine. Jeg tenker at mange barn kunne hadde godt av en stund i målet.
Kan det være sånn, at det er et resultat av samfunnet vi lever i? Mine feil må ingen se. Jeg vil bare ha heder og ære, uten noen form for belastning. Tok jeg den første ballen, eller glapp den! Fikk jeg en ball rett i skallen, og ble telt ut! Nei, da stod jeg opp, skjønte jeg hadde gjort jobben. Tok med selvfølge den smerten en ball midt i fleisen medfører. Visste at bare halve jobben var gjort. Her blir det retur. Bare å reise seg.
Keepere er jo som andre mennesker (stort sett). Hvordan reiser man seg etter en dårlig start på kampen? Det handler om å komme videre i livet. Men det er jo ikke til å unngå at noen ikke klarer å face livets keeperrealiteter. De ender opp på tribunen som tilskuer til sin egen kamp.
Her kan det være stor forskjell på oppvekstvilkår, si klubber. I ressurssterke klubber står jo hjelpeapparatene klare. De har leger, coacher, psykologer, og ikke minst en egen keepertrener, som står til deres disposisjon.
Må vel bare innrømme at det var enklere kår nedover i divisjonene.
Oppsummert kan man vel si at en keeper må stole på seg selv. Og lagkameratene må stole på ham. Det er kun han som er redningen mot baklengsmålet. Det kan nesten høres litt religiøst ut, men sannheten i så henseende er: Alt en keeper forholder seg til av høyere makter er tverrliggeren!
Men jeg ble keeper, målvakt, målspiller, shot stopper – you name it.
Heldige meg!
Men hvorfor i all verden tok de sweeperen fra meg? Min beste venn og samtalepartner.
Keeperliv spilles 7. og 8. november på Odderøya klokka 19.30 (OSCART, Odderøyveien 38).