Jeg startet med karate som nybakt 17-åring i Arendal Karateklubb, en relativt liten klubb med få medlemmer. Jeg ble spurt av treneren min Amir i 2008, da jeg hadde trent i litt over ett år, om jeg ville hjelpe ham til sortbelte-graderingen sin. Det sa jeg ja til, deretter trente han og jeg i to år veldig hardt, frem til 2010, da han fikk sitt sorte belte. Gevinsten for meg var en venn for livet, og den harde karatetreningen hevet meg veldig kunnskapsmessig og ferdighetsmessig. Jeg begynte med karate fordi jeg alltid har vært alltid interessert i kampsport, men samtidig var litt lei av fotball.
I år har jeg fått en forespørsel fra landslagstreneren i KWFn ( Kyokushin World Federation Norge) Magne Kåstad om å delta i EM. Det skjedde etter sommerleiren vår, hvor en rekke utøvere går gjennom mange dager med hard trening og mye fokus. Han mente jeg var klar for det, og fremover gjelder det bare å kjøre på med hard trening frem til november.
Jeg har lenge ønsket å delta på større internasjonale stevner og teste meg mot langt bedre utøvere. Det er mye sånn en lærer, det går opp for en selv hva en ikke er er så god på og hva som funker. Jeg har gjennom de årene jeg har konkurrert deltatt på mange norske stevner, noen internasjonale, Swedish Open og Norwegian Open. Der stiller en del øst-europeere også, som gir hard motstand.
, var EM i sikte samme året. Jeg tok meg en velfortjent ferie etter all treningen mot NM, så da var jeg to uker i USA og besøkte venner, familie og fikk trent der borte i en dojo de ukene jeg var der, selv om det var ment som en ferie.
Samme helg jeg kom hjem fra USA lovet jeg meg selv at nå skulle jeg starte med trening så fort som mulig. Søndag var jeg med treningskamerater, hvor vi løp intervalltrening samt lekte litt mot slutten med free running. Jeg skulle løpe opp en skrå vegg, det tiende og siste forsøket, men løp heller INN i veggen enn opp, og landet med hele vekten min på det ene benet. Foten og akillessenen tok støyten, og akillesen røk tvers av. Det første jeg tenkte var «Nå kan jeg ikke trene på en stund». Treneren min Amir ga meg kallenavnet Bård Akilles-killer Even etter litt frustrasjon rundt unødvendig lek.
Her kan du se en video:
Det tok meg rundt ett år, med mye sengeligging, krykker og rehabilitering, å komme tilbake i godt slag. Det er trening i seg selv å gå igjennom en sånn prosess, det er som et maraton over lang tid, og rehabiliteringen har gjort meg like sterk som jeg var for ett år siden, men enda sterkere mentalt. Selv om jeg var klar igjen i kroppen , var jeg så klart litt bekymret over akillessene. Ville den holde ut med maks intensitet mot en sterk motstander i ringen? Det gjorde den, jeg vant Norwegian Open i april, slik jeg også gjorde det i 2012.