UTØVERBLOGG: Etter nesten to år med reiserestriksjoner på grunn av covid-19 åpnet verden endelig for reising igjen, og 8. november satt jeg nok en gang på flyet til Florida for å konkurrere i Official Strongman Games. Dette er det offisielle VM i strongman, og er uten sidestykke den aller største konkurransen innen sporten.
Godt forberedt
Jeg hadde kvalifisert meg ved å komme på sjetteplass i 2019, og hadde trent godt og målrettet mot denne konkurransen siden da. Fokuset til min trener og jeg har vært svakhetene mine, så jeg har jobbet veldig mye med pressøvelser og markløft, i tillegg til at jeg har jobbet med hurtighet og effektiv forflytning. Treningen har vært krevende og morsom, og jeg følte meg sterkere og mer klar enn jeg noensinne har følt meg foran en konkurranse før.
Jeg gledet meg enormt til å konkurrere i en internasjonal konkurranse igjen, og jeg gledet meg også veldig til å treffe venner og bekjente jeg ikke har sett på to år igjen. Det gjorde så inderlig godt å treffe nære venner igjen, og å endelig få klemme dem.
Smertefull start
Fredag var første konkurransedag, og første øvelse var stokk. 80 kilo skulle presses så mange ganger som mulig på 60 sekunder. Jeg har jobbet mye med denne øvelsen de to siste årene, og teknikken min er veldig bra nå. Jeg vil aldri bli noen super presser, men jeg var ganske sikker på at jeg skulle få til en repetisjon, om ikke annet. I hvert fall var jeg sikker på det frem til for et par måneder siden. Da begynte jeg nemlig å få intense smerter i venstre skulder og biceps etter hver presstrening.
Gjentatte besøk hos kiropraktor, lege og massør har ikke gitt meg noe svar på hva det er som forårsaker disse smertene, og dette har stresset meg veldig. Uansett; jeg gjorde oppvarmingen min slik jeg gjør på trening, jeg gjorde noen press på lettere vekter, men da jeg vendte 70 kilos stokken, var smertene så intense at jeg måtte stå over denne øvelsen. Null poeng i første øvelse er en superkjip måte å starte en konkurranse på, så det var ikke annet å gjøre enn å gi jernet i de neste øvelsene.
Øvelse nummer to var «car walk» – rett og slett ei god, gammel boble med en yoke inni. Bilen veide 260 kilo, og denne skulle man løpe med 15 meter så fort som overhodet mulig. Jeg digger yoke, og hadde gleder meg veldig til denne øvelsen. Å løfte bilen opp var ikke så tungt, men å begynne å gå med den føltes helt umulig.
Ga gass
I hodet mitt føltes det som at jeg ikke bevegde meg i det hele tatt, men når jeg ser videoer i etterkant, ser jeg jo at jeg begynte å gå med en gang jeg hadde tatt avløft. I sidesynet så jeg de tre andre utøverne som var i gruppa mi, og jeg så ei av disse var i ferd med å gå fra meg. «Ikke pokker», tenkte jeg og ga gass. Jeg gikk i mål på 14,81 sekunder, og plasserte meg dermed på andreplass i denne øvelsen.
Se video av car walk her:
Første øvelse lørdag var en markløftstige. Fem stenger fra 143,5 kilo opp til 222,5 kilo skulle løftes fortest mulig. Dette er også en øvelse jeg har jobbet mye med, så jeg visste jeg ville gjøre en bedre jobb både teknisk og styrkemessig enn jeg gjorde i 2019. Jeg gikk ut i siste heat, mot veldig gode markløftere.
Jeg mistet balansen på stang nummer en, men hentet meg fort inn igjen og dro de to neste stengene lett. Jeg jublet inni meg da jeg løp over til den fjerde stanga, som veide 206,5 kilo, og jubelen ble enda større da jeg fikk stanga opp noen centimeter fra bakken. Dessverre var ikke dette dagen da jeg skulle dra mitt første løft over 200 kilo, men likevel var jeg strålende fornøyd. Jeg hadde tross alt fått stanga av bakken! Ekstra glad gjorde det meg å vite at jeg hadde løftet uten markløftdrakt og reimer, slik mange av de andre deltagerne brukte. Jeg kom på 7. plass i denne øvelsen.
Best av 19 utøvere
Den neste øvelsen var en «carry and drag medley». En sandsekk på 80 kilo skulle løftes opp og løpes 15 meter med. Der skulle den lastes på ei 260 kg tung slede, før vi skulle løpe tilbake, plukke opp en 80 kg tung husafellstein som også skulle lastes på sleden, Så skulle disse 420 kiloene dras 15 meter tilbake. Dette er en øvelse veldig mange misliker fordi den er så tung for pust og lunger, men jeg er så rar at jeg liker slike øvelser, så jeg gledet meg.
Av en eller annen grunn hadde jeg stresset og surret med løftinga av sekken på trening, men i konkurransen var alt plankekjøring; jeg løftet sekken opp, løp ned til sleden med den, spurtet tilbake og hentet husafellen, løp ned til sleden med den og lastet den på før jeg dro hele greia tilbake 15 meter. Noen meter før målstreken kjentes det ut som at beina mine ikke ville bære meg mer, men jeg tvang meg selv til mål før jeg løp ut av arenaen for å puste meg gjennom angstanfallet jeg kjente var i ferd med å komme.
Jeg kan ikke engang beskrive følelsen da speaker, Aaron West, ropte meg opp som vinner av øvelsen med 59,5 sekunder. Jeg var den eneste av 19 utøvere som klarte å komme inn på under ett minutt!
Se video av car and dray medley her:
Finaleklar
Med dette visste jeg at jeg var sikret en plass i finalen dagen etter, og jeg var jublende lykkelig. Jeg lå på 5. plass etter disse fire første øvelsene, og etter omregning av poeng før finalen hadde jeg klatret til 4. plass. Jeg må innrømme at pulsen og presset jeg la på meg selv økte litt da jeg fant ut at jeg kun lå 7,5 poeng bak pallplass og to av mine beste øvelser var foran meg.
Søndag våknet jeg og følte meg supersterk og klar, og etter en god frokost dro vi til arenaen. Det er så morsomt å komme inn på arenaen på finaledag. Luften er tett av adrenalin og spenning, utøverne er enda litt mer fokusert på oppgaven de har foran seg og publikum har enda litt høyere forventninger til det som skal skje.
Første øvelse på finaledagen var sandsekk-kast; seks sekker fra 9 til 16 kilo skulle kastes fortest mulig over ei stang fire meter over bakken. Jeg er normalt veldig bra på denne øvelsen, men denne gangen glemte jeg litt av disse små triksene vi har brukt i trening for å få fart og høyde på sekkene. Jeg fikk over de fem første sekkene og var fryktelig nære på å få over den sjekke også, men dessverre så fikk jeg ikke til det. Jeg endte på tredjeplass i denne øvelsen, kun tidels sekunder bak de to foran meg.
Se video av sandsekk-kast her:
Sterk avslutning
Siste finaleøvelse var atlasstein – en øvelsene jeg digger rått. Jeg visste at jeg ville få opp alle seks steinene, men jeg visste også at jeg måtte være rask for å kare til meg de poengene jeg kunne. De tre første steinene løftet jeg one motion – det vil si at jeg ikke trengte å skifte grep for å få dem opp på plattformen, mens på fjerde stein mistet jeg et sekund eller så fordi steinen ikke la seg til ro i hullet på toppen av plattformen. De to siste steinene gikk lett opp, og jeg endte opp med å vinne øvelsen med tiden 34.2 – flere sekunder foran andreplassen.
Se video av steinløfting her:
Med dette klatret jeg til fjerdeplass sammenlagt, kun 3.5 poeng bak pallen. Jeg burde jo vært overlykkelig over å være verdens fjerde sterkeste kvinne over 40 år, men ønsket mitt om å komme på pallen var så sterkt at skuffelsen over å ikke ha nådd målet jeg hadde satt meg var altoverskyggende noen dager.
Det tok meg flere dager før jeg kunne føle glede over å vinne de to enkeltøvelsene. Jeg kjente litt glede da jeg så videoer av markløft hvor jeg løsnet 206 kg, men det var også all gleden og stoltheten jeg følte. Jeg mislikte denne følelsen, for jeg har ingen problemer med å innrømme at Ayshea, Kelly og Sam var bedre enn meg denne helgen, og de fortjente virkelig plassene sine på pallen.
Jeg er så glad på deres vegne og den fantastiske jobben de gjorde!
Vil bli enda bedre
En liten stund etter konkurransen var over var jeg usikker på om jeg i det hele tatt vil dra tilbake neste år, men jeg må innrømme at jeg har det så gøy når jeg konkurrerer i Official Strongman Games at jeg stiller igjen neste år. På grunn av plasseringen min er jeg allerede kvalifisert, så jeg kan bruke den neste året på å bli enda sterkere, enda raskere og enda bedre.
Jeg har ikke gitt opp drømmen om å stå på den pallen med trofeet i hånda ennå. Jeg er godt over 50 år, og klarer fortsatt å gi de yngre konkurrentene mine bra kamp. Et par dager etter konkurransen så jeg en av konkurrentene mine skrive at hun ville bli den kvinnelige Mark Felix (55). Jeg måtte smile litt for meg selv, for jeg tror nok at jeg har tatt den rollen allerede for noen år siden.
Og vet dere hva? Jeg er for pokker verdens sterkeste kvinne over 50 år! Det er jo noe å ta med seg, selv om det ikke er en offisiell tittel.
