En episk treig tredjeplass etter 34 timer i løypa

UTØVERBLOGG: Mye sykdom og diverse hverdagsbelastninger de siste ukene førte til at jeg var på nippet bare tre dager før løpet til å ringe Thomas Øderud for å fortelle ham at han ikke trenger å hente meg. Vi skulle kjøre sammen til Folldal.

Tok lærdom av pappa

Men så kom jeg til å tenke på det min pappa sa til meg en gang: «Ikke gjør den tabben, å avlyse løp fordi du ikke har spisset formen. Da blir du en opplevelse fattigere».

Han har nemlig gått på den smellen. På 90-tallet var han en særdeles habil maratonløper som så på det som et nederlag hvis han ikke løp maraton på under 2.45.

Han avlyste løp etter løp fordi han følte at han ikke fikk spisset formen tilstrekkelig. Etter endt sesong konkluderte han med at han manglet bare et skjegg og en mosegrønn postkasse: Han hadde ikke deltatt på et eneste løp den sommeren, flere opplevelser fattigere. Han tok lærdom av det, og sørget for å delta på mest mulig årene etter.

Jeg har fulgt hans eksempel i flere år nå. De fleste ganger går det bra, få ganger går det åt skogen. Jeg fikk uansett en opplevelse.

«All right. Jeg deltar» konkluderte jeg. Jeg har løpt dette fantastiske løpet før, jeg vet hva jeg går til. Og været som var meldt, kunne ikke vært bedre.

Slet med pusten

Startskuddet gikk fredag klokka 19. Jeg hadde hjertet i halsen fordi jeg syntes arrangør var noe gnien angående cutoff til CP 1. Til min glede kjentes beina mine kjempebra. Til min bekymring, var det noe gale med pusten. Jeg kjente på surstoffmangel i hver eneste motbakke og konkluderte med at her må jeg bare gå. Det stresset meg, men det var intet jeg kunne gjøre.

Jeg senket skuldrene da jeg ankom CP1 Nygruva, 1 time før cutoff. Enkeltmannspakka var allerede brukt opp for en løper som fikk et kutt i hodet da han falt. Det var allerede noen DNF-er (Did Not Finish) på Nygruva av ymse årsaker, men den bandasjerte mannen karret seg sammen og fortsatte (med faglig velsignelse).

Jeg var i et lettet humør. Mye av årsaken til det var fordi jeg i all stillhet hadde konkludert for lengst, rett etter startskuddet, at jeg skulle løpe 80 km i stedet for 161 km. Derfor var jeg allerede nå halvveis i løpet. Neste stopp og endestasjon for min del, skulle være CP2 Dørålsætra. Det var det eneste fornuftige. Jeg var for tung i pusten. Forsont med min beslutning gyvet jeg løs med godt mot. Jeg løp effektivt nedover og bortover uten problemer, og gikk rolig i alle oppoverbakker. Det spilte ikke noen rolle hvor slakke de bakkene var.

Rosinen i pølsa

4 km før Dørålsætra ankom jeg rosinen i pølsa: Dørålsglupen. Den berømmelige blytunge uren som byr på melkesyre og psykisk forfall. Jeg var evig glad jeg var i baktroppen, for da forseres den i morgensola, og ikke midt på natta.

Jeg var glad og oppesen da jeg ankom CP2. Godt å være ferdig. 80 km er svært god mengdetrening fram mot Megarace i september. Megarace er et av Europas lengste terrengløp på 1001 km i Tyskland, som noen av oss nordmenn skal delta på i september.

Jeg var fornøyd med at beina var sterke, for pusten kommer tilbake bare jeg får hvilt en uke til sammen med moderat opptrening.

Stolt

Det var det jeg tenkte …. fram til jeg fikk blikkontakt med funksjonær og den erfarne ultraløperen Eivind Svellingen. Han hadde noen andre planer på vegne av meg. Den planen var å sparke meg ut av CP2 for å fortsette løpet.

Ja, dette er denne delen av løpet jeg er mest stolt av: Jeg er mer stolt av denne prøvelsen enn å få meg inn til en tredjeplass.

Dere kan se det for dere:

Du løper for eksempel Kristiansand Ultra 60 km. Når du er ferdig med løpet, så klapper arrangør deg på ryggen og sier «Godt jobbet! Nå må du løpe 60 km en gang til»

Det er selvsagt ikke aktuelt. Du har forberedt deg på 60 km. Hodet kan ikke omstilles til en reprise.

Beit tennene sammen

Det var der jeg var psykisk på Dørålsætra. Men så tenkte jeg at hvis jeg ikke klarer denne prøvelsen, hvordan skal jeg da klare Megarace? Er jeg så «svak»?

Jeg rekker jo cutoff selv om jeg går i bakkene. Strekningen fra CP2 til CP3 Strømbu har dessuten litt snille høydemeter. Jeg så på klokka. Ærlig talt, Øyunn. Du har nå 8 timer på deg til å rekke Strømbu der distansen er under 30 km. Det er grei skuring.

Jeg beit tennene sammen og fortsatte videre. Det kjentes likevel så psykisk feil, at jeg var på nippet til å snu etter 500 meter.

Eufori over kneiken 

Jeg kan ikke forklare hvordan det hendte, men etter 2-3 km fikk jeg en slags eufori. Jeg startet å løpe og så landskapet rundt meg. Rondeslottet i sola, mektig natur akkompagnert med mestringsfølelse gjorde at formen min ble bedre. Pusten var mye mindre tung. Jeg kom i riktig modus og økte tempoet betraktelig. Var det bare det at kroppen og kondisen trengte en ekstra lang oppvarming denne gangen? Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet var at løpet ble skikkelig gøy etter denne kneiken.

På Strømbu var det utrolig kjekt å se Pål, Inger og co. Hyggelige erfarne folk, som kjører fullt TLC-regime for alle løperne (Tender Loving Care). Min løpekompis Ole Marius hadde vondt bak kneet og under føttene, og valgte å stå av løpet. Jeg er glad i Ole Marius og syntes han er en hysterisk morsom og fin mann. Jeg vet at Rondane var et viktig mål for ham, så etter noen bestikkelser og overtalelse fikk jeg lurt ham med meg videre. Dessverre betyr «videre» den beryktede stigningen mot Breisjøseter der vi skulle sanke en tusen høydemeter på relativt få kilometer.

Ole Marius startet med godt mot og var happy for at jeg pushet han videre. Stigningen gikk meget rolig for seg, og roligere skulle det bli: Da vi ankom toppen hadde jeg undervurdert hvor skadet han faktisk var, og jeg fikk veldig dårlig samvittighet. Ole Marius er en seig, likandes og positiv kar: Han sa han var happy for at jeg pushet på, men det var både vondt og sentimentalt (for begge) at han måtte levere fra seg trackeren på CP 4. Jeg unte ham så veldig å klare dette. Next time, kompis.

På med lykta 

Jeg toget alene ut fra CP 4 i et progressivt tempo for å ta igjen tid. Det ble kveld og lykten ble gjort klar. Jeg hadde kronisk vært uten mobildekning og hadde ingen anelse om «status i løypa».

Det var et bevisst valg fra min side. Jeg ville bare være i min egen boble. Jeg visste ikke hvem som var bak, jeg visste ikke hvem som var foran. Det var under en maraton igjen til mål og jeg begynte å lure på om jeg kanskje var den eneste løperen som ikke hadde passert CP 5. Jeg kikket på klokka: Har jeg dårlig tid? Nei. Jeg har ikke dårlig tid.

Blomkål og indianeransikt

Jeg var likevel utålmodig og hastet av gårde fordi jeg, som de fleste andre på dette stadiet, begynte å se merkelige ting. Det er en gjenganger. Etter 25-26 timer blir teppet av de hvite mosedottene i skogen omgjort til en blomkålåker, og vardene på fjelltoppene ser ut som tipifigurer med indianeransikt.

Jeg søkte etter andre lykter i mørket. Finner jeg noen andre snart? Det er alltid betryggende på natta, syntes jeg. De gangene du ser en blinkende rød baklykt langt der borte i det fjerne, så skal det ikke mer til for å kjenne på et snev av fellesskap.

Pinlig innrømmelse

Jeg måtte le litt da jeg tenkte på dette med røde baklykter, og betydningen av dem på godt og vondt:

I 2018 løp jeg TGC 268 km. I et stummende mørke knivet jeg og Dora Lajos om andreplass. Hun var ikke langt bak, men jeg ønsket å virkelig riste henne fra meg. Da jeg begynte på en hissig klatreetappe, fattet jeg en svært usportslig beslutning: Jeg slo av den røde baklykten min og nedjusterte lysstyrken på lykta. Jeg ønsket ikke at hun skulle få los på meg. For som vi alle vet, kan en rød baklykt fungere som en skikkelig trigger!

Dette var en pinlig innrømmelse fra min kant, men jeg kan forsikre dere med at jeg ikke var på det nivået i dette løpet her. Tvert imot. Partypatruljen (som vi/jeg ble kalt i forrige gang) ønsker alle løpere velkommen til å følge lyset, eventuelt løpe forbi lyset. Vi gir deng. Dette skal bare være gøy. I år, som i forfjor.

Plutselig så jeg det: Et lys i bevegelse. For et deilig syn. Jeg trappet opp turtallet for å slå av en prat med lyktens eier. Det var ikke vanskelig å ta igjen eieren av lykten, siden eieren vaset fram og tilbake, lette etter noe.

«Hei! finner du ikke veien?», spurte jeg.

Den unge mannen hadde slettens ikke gått seg vill. Han lette etter matservering. «Det må jo være her», sa han oppgitt. Jeg skjønte tegninga og ymtet forsiktig fram «Hei du … du finner nok ikke noen som serverer saft mellom trærne her oppe. Vi må ned til veien. Det er noen kilometer igjen for å si det sånn. Bare følg meg du.»

Han var ikke særlig fornøyd med å motta denne beskjeden. De skal jo servere saft her. Han tuslet likevel etter meg, kronisk speidende med lykta 360 grader i mørket, i tilfelle han likevel hadde rett og jeg hadde tatt feil.

Siste del av løypa var merket med refleksmarkør. Vi trengte i prinsippet ikke å bruke klokka. Refleksmerkene reflekterer lys fra seg i form av prikker/kuler. Og det er da du skjønner at klokke er en god idé å bruke: Fordi du løper mot ei ku i god tro om at refleksjonen fra dens øyne er løypemarkøren (På tide å legge seg snart).

En overtrøtt Espen Askeladden

Jeg fikk ham med meg inn til CP 5, 15 km før mål. Jeg var overtrøtt nå. I form av at jeg følte meg litt for sprudlende. Rondane har jeg løpt før, jeg vet det siste stykket er en lettløpt sjarmøretappe. Jeg drakk blåbærsuppe og pratet med funksjonærene og faren til denne unge mannen jeg fulgte. Det ble besluttet samlet at han ikke skal fortsette. Han hadde det smertefullt i beina, og hodet hans var absolutt ikke på plass når det kommer til navigering.

Jeg (slik som Eivind Svellingen), hadde andre planer for gutten. Jeg kjente meg i det øyeblikket som Espen Askeladden (vil du være med, så heng på) med et snev av Mor Teresa i blodet. Partypatruljen «leaves no man behind».

Jeg diskuterte litt med dem fram og tilbake, så ble vi enig om en plan: Disse 15 km har lett tilgang til bilvei både her og der. Går det ikke, så er det bare for pappaen å plukke han opp. Jeg navigerer, og jeg betrygget han med at vi har god tid. Vi har hele 4 timer på oss til å forsere 15 km. Og hvis det gikk tregere, understreket jeg riktignok at jeg ikke ofret på meg en DNF ved mitt navn.

Han ble glad, jeg var glad. Vi fortsatte siste etappe. Det var morsomt, men også fryktelig tungt for min følgesvenn. Psykisk forfall kan være underholdende, dette gjelder også på veiene av meg selv. Det viktigste var at jeg fikk lost ham til mål, og det var så gøy å få ta del i en stor mestringsopplevelse der målgang ikke skulle være mulig, men så var det mulig likevel. En veldig glad pappa tok oss imot i Folldal sentrum etter drøyt over 34 timer i løypa.

Kjempefint minne

Leif Abrahamsen var også der (Han skal også delta i Tyskland). Han var til min store overraskelse nettopp kommet i mål han også. Etter litt ordveksling kunne vi begge lattermildt konkludere med at vi har fått trent nøtten vår på hver vår måte fram mot Megarace. Stort utbytte av denne «treningen» med andre ord.

Jeg fikk til min overraskelse vite at det var nesten 50 prosent DNF, og jeg hadde også åpen invitasjon til pallen dagen etterpå.

Episk treig tredjeplass på 100-miles, men det er alltids kjekt for partypatruljen å få en slik bonus en gang i skuddåret.    Takk til arrangør og alle funksjonærer som sto utrettelig på for oss. Dere er dyktige, dere er profesjonelle. Dette var morsomt.

Jeg fikk nok et kjempefint minne jeg kunne lagre i banken takket være en laidback holdning, som jeg lærte fra min far. (Hvil fortsatt i fred.)