I 2009 var jeg tilbake i orienteringssirkuset etter tre års pause. Det jeg hadde savnet aller mest var en eneste følelse som kan opptre på så mange sett. Nervøsiteten. Sommerfuglene i magen, spenningen i kroppen. Dårlig nattesøvn. Tanker som vandrer, og de vandrer langt av sted. Følelsen av usikkerhet. Følelsen av glede og iver. Fraværende sultfølelse. Du vet du må spise, men skiven bare vokser i munnen. Ikke visste jeg at savnet hadde vært så stort. I dag elsker jeg følelsen. Jeg vet at jeg må yte mitt beste. At jeg må bruke alle mine evner, alt jeg har trent på, i en konkurranse. Endelig braker det løs. Sesongen 2015 er i gang. Hovedmålet venter om 92 dager, det er VM i Skottland.
Jeg er i dag 32 år gammel, har løpt orientering siden jeg var barn. Dog med en pause fra 2006-2009. Sist helg var det uttaksløp. Smak på det. Uttak og løp. Da jeg var junior og ung senior, hadde jeg mareritt før slike løp. Jeg var så nervøs at jeg holdt på å kaste opp. Det var min mulighet til å ta et steg. Til å kvalifisere meg til mesterskap. Til EM og VM.
Den gang klarte jeg ikke å kontrollere min nervøsitet. Mulig var mine forventninger urealistiske. Er målet urealistisk, må en overprestere. Hovmod står for fall. Jeg har øvd og øvd, og øvd og øvd på et begrep fra idrettspsykologien som heter: Spenningsregulering. Jeg blir like nervøs i dag som da jeg var 18 og 23 år. Forskjellen er den at jeg i dag kan kontrollere min nervøsitet.
Jeg kan velge mine tanker. Jeg kan kontrollere min pust. Jeg har funnet mine virkemidler. Orientering er en svært teknisk idrett. En feil du gjør kan koste fra 10 sek til 3 min. I uttaksløpene sist helg løp jeg to solide konkurranser uten store feil.
Jeg ble nummer to på mellom- og nummer tre på langdistansen. Jeg var like nervøs som tidligere, sov like dårlig, hadde like lite lyst på mat, ble innesluttet og selvfokusert. Men jeg vet i dag hvordan jeg skal kontrollere det.
Belønningen: Verdenscupstart i Halden i juni. Jeg gleder meg!