UTØVERBLOGG: Turen startet klokka 05.00 en onsdag morgen. Jeg har dette året begynt på lærerstudiet ved UiA. Praksisen har jeg fått utsatt ettersom jeg har fått toppidrettsstatus ved universitetet.
Sammen med mine makkere i Kristiansand Badmintonklubb, Julie Marie Andersen Abusdal og Danila Gataullin, skulle jeg spille Kroatia International. Vi ankom flyplassen i god tid før flyet skulle gå fra Kristiansand til København. Da vi hadde kommet forbi sikkerhetskontrollen og videre til området for utenlandsreiser, ble vi raskt ropt opp på høyttaleren. Flyet som skulle gå klokka 06:00 hadde blitt overbooket med seks personer og vi tre som skulle videre til Zagreb var alle booket til et annet fly.
Kontrabeskjed
Vi tre utøverne ble ombooket til Oslo bare 45 minutter senere, deretter videre til København og Zagreb. Etter hvert kom det en kontrabeskjed på høyttaleren: «Tekniske problemer med flyet, vi venter på et nytt fly som kommer om litt over en time».
Ny rute ble tildelt: Kristiansand – Oslo – Bergen – Frankfurt – Zagreb (ankomst 19:20). For oss ble dette meget problematisk. Vi hadde booket en trening i hallen, der turneringen skulle starte dagen etter, som vi da ikke rakk å stille på.
Å kunne gjøre seg kjent med en ny hall i et annet land er veldig viktig for oss utøvere. Det er mange faktorer som spiller inn i en badmintonkamp. Ballene kan ha et variert tempo, de kan være for raske eller for trege. Lysene i hallen kan være skarpe og blendende. Underlaget kan ha stor betydning, og om det er glatt eller godt feste. Fuktigheten i hallen og ikke minst fargene som er brukt på veggene, har betydning for vurderingene våre.
Er veggene hvite eller lyse, vil det være vanskeligere å kunne se ballen, da ballen som brukes er liten og hvit. Takhøyden kan være varierende, og det er viktig for taktikken som skal legges. Alle inntrykkene vi skulle ha og rutinene vi pleier å ha, forsvant allerede på flyplassen.
Tapt veddemål
Da vi ankom Zagreb klokka 19.20, var vi utmattet, slitne og sultne.
Humøret var likevel relativt godt. Bagasjen startet endelig å trille på båndet, og idet de første koffertene kom på båndet, begynte vi å vedde på om vår bagasje hadde kommet igjennom det hele. Forventningene mine var selvfølgelig at bagasjen hadde kommet ettersom denne turen hadde vart lenge nok. Minuttene gikk og båndet stoppet. Tåpelig opplegg. Tapt bagasje, samt tapt veddemål.
Da var det bare å tusle bort til infoskranken og etterlyse bagasjen. Bagasjen hadde blitt igjen i Kristiansand. Nå var vel uflaksen oppbrukt. Trodde vi.
Planen videre var å komme seg ut av flyplassen og inn i transporten som var bestilt. Ingen transport å se. Ingen som tok telefonen da vi ringte. Leie som vi var, bestilte vi Uber. Først satte vi oss inn i feil bil, så etter en liten runde rundt flyplassen, fikk vi bilen vi hadde bestilt og ble kjørt til riktig hotell.
Omsider fremme rundt 21.30 fikk vi i oss litt mat mens vi undersøkte transport til hallen. Min makker Julie og jeg skulle tidlig opp for å rekke transporten som gikk 07.30, så da var det bare å komme seg i seng, vi var allerede på minussiden når det gjaldt søvn.
I 03-tida smalt det voldsomt utenfor hotellet. Frykten for at krigen mellom Russland og Ukraina hadde ankommet Kroatia ble en sterk teori for oss alle på dette tidspunktet. Det ristet i hele hotellet i flere sekunder før det ga seg. Et slikt lynnedslag er noe av det sykeste jeg har opplevd. Og det tok lang tid før vi igjen fikk ro til å sovne.
Tidlig torsdag morgen var det tid for typisk hotellfrokost for min del. Egg og bacon, kaffe og noe juice på sida. Mixed double var den eneste kategorien jeg skulle spille. Da spiller to på hver bane halvdel, representert med en av hvert kjønn. Problemet i alle storbyer, også i Zagreb, er kø på morgenen. Én time kø ga en kvalmende følelse i kroppen. Altfor lite tid til forberedelser til kamp og vi manglet fortsatt tøy for å spille med. Nye sko, sokker, treningstøy og shorts måtte handles inn før kampstart klokka 09.30.
Nytt tøy = utfordringer
På internasjonale turneringer må spillere stille med godkjent tøy, det vil si at du må ha navnet på ryggen. Hvis ikke, deler de gladelig ut bøter.
Jeg har faktisk opplevd at arrangøren har stått med målestokk og målt om jeg har hatt riktig størrelse på bokstavene.
For første gang på denne turen følte vi oss heldige. Vi møtte på en hjelpsom mann som skjønte problemet vårt og lot det gå for denne gangen. Helt fantastisk! Endelig kunne vi rette fokus på hallen i noen minutter før vi måtte gjøre oppvarmingen i gangene …
Dårlig kamp og mer trøbbel
Kampen var ikke mye å skryte av. Tanken «Ikke tenk på det som har skjedd, vi må bare glemme det» ble for sterk, og vi klarte ikke å mobilisere. Selve kampen husker ingen av oss noe spesielt av, det eneste vi hadde var et håp om å klare å mobilisere på et tidspunkt. Det klarte vi virkelig ikke. Tapet ble fort et faktum og vi hadde ingen flere kamper resten av helga.
Vi var virkelig ikke fornøyd med hva denne turen hadde gitt oss, men det stoppet ikke der. Klokka 05 fredag morgen var jeg klistret til doskålen med hodet først. Oppkast og diaré fram til klokka 17 toppet det hele. Eggene til frokost dagen før skulle jeg nok ikke ha spist. Kvalme, magesmerter og oppkast ble turens siste aktivitet for min del. En tøff dag med ekstremt lite mat og drikke ble etterfylt av lørdagen der vi skulle reise hjem klokka 15.30. (eller 03.30?)
Turen ble aldri som vi hadde sett for oss, med dårlige rutiner og lite kontroll. Vi har heldigvis kommet gjennom det hele på hver vår måte.
Om ca. en måned skal vi reise til en ny turnering i Israel, og da skal vi være så godt forberedt som vi kan.