Da Lokalsporten tok kontakt med meg, syntes jeg det var litt rart å skulle skrive om meg selv og mine turopplevelser. Etter noen runder med meg selv, håper jeg at denne teksten kan inspirere andre til å komme seg ut i naturen. Jeg har jo selv blitt inspirert av Ti på topp-turene i Kristiansand og har i skrivende stund loggført 270 turer siden den første til Daumannsholmen 18. november i fjor. Det er det faktisk bare Anne Mari Gramstad som kan toppe. Lista over de ivrigste blant de 326 registrerte turgåerne i denne vintersjonen av Ti på topp-turene kan du se her.
Sist sommer var det ei venninne av meg, Rebecca Lantz, som deltok i denne uhøytidelige konkurransen. For henne dreide det meste seg om Ti på topp, så da jeg spurte om hun ville være med på tur til Grimsvann, var det uaktuelt hvis ikke vi gikk innom ett av turmålene (Askedalsheia) på vei dit. Jeg syntes det ble for mye av det gode og klarte ikke helt å se poenget i det. Jeg tenkte med meg selv at denne loggføringen av turer og tilbakelagte kilometer virkelig hadde gått til hodet på henne. Men nå sitter jeg her selv, bitt av samme basillen.
Da Rebecca spurte om jeg ville være med på Ti på topps vinterutgave, satt det ganske langt inne for meg å si ja. Ordet «topp» i topptur var skremmende i seg selv. Jeg var fast bestemt på at to-tre turer i uka var mer enn nok, hvis jeg meldte meg på. Det endret seg fort.
Jeg har virkelig funnet gleden i disse turene nå. I tillegg må jeg innrømme at konkurranseinstinktet driver meg. Jeg har hatt en tøff periode i livet med kreftsyk kjæreste, og det å komme seg ut i naturen har hjulpet veldig bra på «tankekjøret». I og med at korona herjer, har nettverket ikke vært helt det samme heller. Spesielt med tanke på at min kjære Helge er i ei risikogruppe, og jeg derfor har måttet være ekstra påpasselig. Ti på topp vært en friplass for meg, og fjellet, naturen og friluft har vært akkurat hva jeg har trengt.
Etter hvert som jeg gikk, ville jeg prøve å gjøre noe mer ut av det. Ideen om innsamling til forskning på kreft fikk jeg på en av turene til Bjønneheia. Jeg slengte ut en snap hvor jeg spurte om noen ville være med å gi ei krone til denne forskningen, for hver topp jeg gikk. Til nå har vi samlet inn over 4000 kroner. Det gir ekstra stor motivasjon for meg.
Nå som tilstanden til Helge heldigvis er mye bedre, er han også med på tur. Og turgleden i seg selv er blitt mye større! Under Ti på topp-perioden har jeg fått nye bekjentskaper og har også fått dradd med meg flere på tur. Det er veldig greit å kunne treffes i naturen, når situasjonen er som den er.
På spørsmål om jeg skal gyve løs på vårsesongen som starter allerede 15. april, er jeg i tvil. Det spørs om jeg ikke trenger en aldri så liten pause. Men turskoene er kommet for å bli!
Det jeg liker aller best med Ti på topp, er at det er turer for alle. Man kan delta for konkurransens skyld, eller bare for å se noen nye plasser, eller gå en fin rundtur. Jeg kommer nok til å delta i framtida, men trolig på et mindre intenst nivå.