BLOGG: Jeg er ganske godt fornøyd med helgas løp, selv om målet var en topp-ti-plassering. 11. plass er for meg karrierebeste og det var kun tre-fire sekunder opp til pallen.
Vasaloppet regnes som et uoffisielt VM for langløp og er det løpet med mest prestisje. Det er det alle elitelangløpere prøver å toppe formen og interessen er stor blant publikum.
Det ble ni lange mil fra Sälen til Mora i Dalarna, og det var krevende forhold med snøfall underveis i løpet og mye motvind. Forholdene gjorde at det ble et lenge var et lureløp i teten og det var stor fordel å ligge bak kontra det å gå først.
«Søndagstur»
For min del passer det bedre med forhold som gjør at det blir satt høy fart fra start og et skikkelig sliteløp, en skikkelig manndomsprøve. For eliten vil jeg si at det lenge var mer en søndagstur enn en manndomsprøve. Med snø underveis og sporene helt snødd igjen, måttde de første løperne brøyte vei og da er det mye lettere å komme bakfra. Det gjorde løpet til en gryende posisjonskamp.
Planen min for laget mitt og jeg ble da at vi skulle få lagkapteinen på laget, Andreas Nygaard (som vant Vasaloppet i fjor), i bra posisjon inn på oppløpet. Som lag ble vi imidlertid tatt på senga av Team Koteng, langløpsteamet fra Trondheim som gjorde som i sykling og sendte fram hele laget sitt i front. Fem kilometer før mål sendte de av gårde en løper i brudd.
Fortjent seier
Med nysnøen var det vanskelig å komme forbi og teamet vårt brukte tid på å komme fram i teten igjen for å prøve å ta igjen lederen. Han klarte å holde unna og det ble en fortjent seier til Tore Bjørseth Berdal. Vi øvrige måtte kjempe om de resterende topplasseringene og her var jeg for langt bak i rekka inn på oppløpet til å få til det helt store. Jeg var ikke god nok i spurten, rett og slett.
Jeg har truffet veldig bra med formen, så jeg ser fram til de kommende skiløpene som jeg skal gå. Nå reiser jeg hjem til Sørlandet og går Sesilåmi lørdag, så venter Birkebeinerrennet neste helg. Jeg gleder meg!