Dessverre smeller startskuddet for FløyMila 2016 allerede lørdag 10. september kl. 12.00. I skrivende stund er det altså under fem døgn til jeg nervøs og skjelvende tar på meg startnummeret for å løpe rundt den aller vakreste øya i hele verden. I alle fall sett gjennom mine trangsynte minus fire-linser.

Helt siden 13. august har jeg ikke sett frem til 10. september. Gjennom mine 55 år har jeg aldri vært i dårligere form enn jeg var den 13. august 2016. Muligens med unntak av da jeg punkterte den ene lunga i en kamp mot Jerv på Levermyr i 2000, eller da jeg fikk blodpropper i begge lungene i 2011.

, et halvt år med skader, en måned med høy feber og hostekuler på grunn av et svært kraftig mannevirus, fjorten dager med store, greske pita gyros og hver eneste dag med minst 10 kilo for mye, la jeg i vei på det som jeg håpet skulle være en lett joggetur til idylliske Daumannsholmen. Da jeg omsider nærmet meg, følte jeg meg enda verre enn navnet på holmen. Beina var som bly og gelé på en gang, tunga hang som et bredt, rødmønstrete slips fra 70-tallet, og de som dessverre møtte meg i skogen trodde jeg hadde fått et kraftig hjerteinfarkt og langt fremskreden kols. Samtidig. Noen påsto at det var kommet elg til Flekkerøy. Jeg fikk med nød og neppe karret meg hjem før natta kom, etter at bakken opp fra vakre Refsdalen føltes som å bestige Mount Everest. Uten luft, sherpaer og Cecilie Skog.

Siden 13. august har jeg hatt et fantastisk trenerteam fra Flekkerøy Treningssenter, bestående av legen Erik Arild, fysioterapeuten Per Kristian Andersen, massøren Elisa Levinsen Arild og maratonmannen Håkon Vestberg. De har vært sterkt uenige om treningsmetodene hver eneste dag, men mener likevel de har klart å sy sammen et helt optimalt opplegg for at jeg skal kunne løpe FløyMila på under en time. Selv om jeg ikke skulle klare det. Forstå det den som ikke kan. Hvis jeg overlever FløyMila uten å dø, er jeg dem uansett evig takknemlig for at de har orket å drasse rundt på meg i nesten en måned. Tusen takk!

Jeg har svettet, grått og slitt, og etter nesten tre ukers intens trening følte jeg at det gikk litt lettere. Helt til jeg sto på den nye, flotte digitale badevekta jeg fikk av kona mi Hege på 55-årsdagen i forrige uke. Aldri før har jeg veid mer, selv om jeg aldri før har håpet så sterkt at jeg ville bli veid og funnet for lett. Jeg holdt på å gi opp, og jeg fikk i tillegg akutte fantomsmerter i de tre meniskene jeg mangler etter 50 år med gode sklitaklinger og dårlige feilpasninger. Men trenerteamet har sagt at jeg må løpe for å bli god til å løpe, så jeg ga ikke opp selv om jeg fikk krav om å betale både bompenger og veiavgift på grunn av sterk slitasje på asfalten.

De siste dagene før FløyMila skal jeg kun samle overskudd, for det har jeg visstnok stort underskudd av. En kort joggetur er tilbakelagt i dag, i morgen er det en kort intervalløkt, og på torsdag en ny, kort joggetur. Håper jeg ikke kommer til kort på lørdag. Frem mot det store løpet er beskjeden fra trenerteamet at jeg skal hvile meg i form. Jeg er veldig god til å hvile, men dessverre ikke til å komme i form.

Jeg håper å bryte mållinjen på Color Line banen i Flekkerøy Idrettspark lørdag 10. september kl. 12.59. Klarer jeg det, skal jeg feire med ei iskald glasscola og en iskald båtis fra Hennig Olsen Is. Nå får det briste, eller så får noen bære meg i mål. Det kan dessverre ende opp med at Jim Rune Bjorvand i Fevennen må lage «FløyMila -time for time» i stedet for «FløyMila – minutt for minutt».

Meld deg på FløyMila mens det ennå er tid, og lykke til på lørdag!

Med løpende hilsen

Paul Richardsen

Mat- og milsluker