UTØVERBLOGG: Magnus og jeg hadde aldri stått på samme siden av nettet før NM-helga, da vi spilte et par treningskamper. Vi merket at vi hadde ok potensial, men spillet var ganske ustabilt. Vår første kamp i senior-NM var mot dem som også skulle bli våre finalemotstandere,. Det endte i et surt tap på 14-16 på tie-break, etter flere matchballer vi kunne avgjort kampen på.
Tapet gjorde at vi ble sendt inn i 16-delsfinale, og som følge av dette ville et nytt tap bety slutten på turneringen for oss.
Sikret finaleplass
Heldigvis hadde vi blitt kraftig utfordret i første kamp, så vi fikk virkelig kjenne på styrker og svakheter i laget. Vi analyserte motstanderne godt i sluttspillet og justerte taktikken underveis i kampene. Vi møtte sterkere og sterkere motstandere, men alle kampene endte til slutt med 2-0-seier fram til finalen.
Ettersom vi hadde sikret oss en medalje, som var historisk bra for oss begge, følte vi presset forsvinne litt bort. Nå ville vi bare ha det gøy og lage en bra finale for alle som så på. Vi møtte igjen pulje-motstanderne Tarjei Viken Skarlund/Emil Øfstaas, så vi visste at vi hadde en mulighet til å vinne dersom vi spilte på vårt beste.
Vårt livs største opphenting
Likevel begynte vi ekstremt dårlig i finalen og motstanderne hadde settball på 20-13, som er ganske klar overkjøring i sandvolleyball. Jeg merket at jeg var litt flau over finalespillet vårt hittil,, men vi bestemte oss bare for å gi alt og spille oss litt inn igjen før neste sett. Det var nok ingen som hadde troen på at det var mulig å komme tilbake i det settet, meg selv inkludert.
Vi tok et par poeng på at motstanderne gjorde feil. Deretter skjerpet de seg og gikk ordentlig hardt til, men vi satt i gang vårt livs største opphenting. Til slutt endte vi opp med å lede 21-20, og har settball etter åtte poeng på rad. Publikum var helt ville, men så klarte motstanderne å skjerpe seg. Til slutt vant de 23-21.
Dramatisk avslutning
Det var tøft å gi fra oss settet etter en slik opphenting, men vi visste at det var mulig å slå dem. I andre sett spilte vi veldig jevnt fram til 17-17, da vi klarte å ta to viktige poeng på rad. Like etter hadde vi en siste settball på 20-19, der Emil Øfstaas sto klar til å serve.
Det var akkurat denne stillingen han tok tre servepoeng på rad mot oss i puljekampen, og vant settet. Han hadde også den gode siden, med motvind og sol i ryggen. Vi tok en timeout og slappet av i noen sekunder. Deretter gikk vi ut på banen igjen. Magnus fikk en hard serve på seg, men fikk den fram til nett. Jeg fikk lagt opp, og han dunket ballen inn på baklinja. Da ble det tie-break i finalen.
Det siste settet startet jevnt med en liten fordel på 5–4 til motstanderne. Vi tok neste poeng og byttet over til den dårlig siden. Da endret vi servetaktikk, og sendte høye, enkle server mot baklinja til motstanderne. Det viste seg å ødelegge rytmen deres i angrep, og de gjorde flere enkle feil, mens vi spilte vårt beste.
Ubegripelig
Vi fikk et nytt sidebytte da vi ledet 10-5. Alt vi trengte for å ta gull var fem poeng. Da gikk det opp for meg at vi faktisk lå an til å vinne kampen, som gjorde at vi kjente nervene bygge seg opp. Vi gjorde et par feil, men klarte å få hodet tilbake på rett plass igjen.
Til slutt vant vi 15-9, og vi fikk feire resultatet av vår første turnering sammen. Medalje i NM hadde uansett vært den største prestasjonen i vår karriere, men at det endte med gull, var helt ubegripelig.
PS! Dette innlegget er skrevet på oppfordring fra Lokalsporten i Fædrelandsvennen.