BLOGGINNLEGG: Uttrykket i tittelen ble jeg møtt med da jeg møtte veggen hardt og brutalt for rundt sju år siden. Og det er et uttrykk med mye sannhet i. Ja, psyken kan man bygge opp igjen, med mye jobbing. Og dessverre gikk også vekta mi den samme veien, etter å ha levd en god stund på antidepressiver.
Livet skjedde, og det kan man ikke alltid kontrollere. Jeg begynte å ta tak da jeg følte meg mer ovenpå igjen etter depresjonen, og restarbeidsevne var avklart. Jeg begynte å jobbe for å komme meg ned i vekt igjen, for jeg trivdes ikke, og hadde en kropp som protesterte. Så kom koronapandemien, og med den fikk jeg også en prolaps i underlivet.
Dermed ble det full stopp på trening, det gjorde for vondt. Jeg ble operert og begynte på ny å trene meg opp igjen. Jeg trente ukentlig med ei god venninne, som var til både glede og motivasjon. Vi pushet hverandre, og ble stadig bedre.
Det farlige søtsuget
Likevel gikk ikke vekta nevneverdig ned. Og det kan jeg nok bare takke meg selv for: Det søte lokket for mye og for ofte. Høsten 2021 var jeg til min årlige legekontroll, som man bør ha når man har hatt svangerskapsdiabetes. Jeg veide da nesten 100 kilo. Legen stilte meg spørsmålet: Hva gjør du om du får diabetes?
Det spørsmålet kvernet rundt videre, og plantet nok et frø. Han foreslo også at jeg kunne søke om å få medisin for å hjelpe meg. Det var tross alt ikke første gangen vekta mi var nevnt. Men sta som jeg er, ville jeg klare det selv. Jeg tok meg selv i nakken og begynte å trene mer fokusert på treningssenteret igjen. Begynte med gruppetimer.
Jeg følte meg skikkelig som en flodhest i rommet, som ikke klarte noe som helst. Jeg hadde klump i halsen, og var helt på gråten og ville bare gå opptil flere ganger. Men jeg hadde bestemt meg: Nå var tiden overmoden for å prioritere meg selv! Så jeg holdt ut.
Kjøpte 50 PT-timer
Motivasjonen var nok ikke helt på topp, og da jeg i november fikk tilbud om en prøvetime med en personlig trener, slo jeg til. Jeg ble tildelt Kathrine Jakobsen. Det var full klaff, jeg ble møtt med forståelse og sprudlende humør, og fikk troen på at mine mål var oppnåelige. Jeg kjøpte like godt 50 timer, for da kunne jeg rett og slett ikke slippe unna. Jeg investerte i meg selv. Vi avtalte å trene en gang i uka. Også skulle jeg prøve å trene litt utenom også, i hvert fall på sikt.
Da hadde jeg klart å gå ned ca. 3,5 kilo på egen hånd. Når du får hjelp av noen som kan det, begynner ting å skje. Men kostholdet klarte jeg ikke å endre helt. Så jeg tok mot til meg og kontaktet legen igjen, for nå var jeg motivert til å ta det ekstra steget og få den lille ekstra hjelpen. Legen viste forståelse, og medisin ble skrevet ut. Den har vært til god hjelp.
Fra da til nå, har jeg tatt av 16 kilo. Og jeg har blitt rundt 16 centimeter mindre rundt magen. Men ikke misforstå: Det er ikke medisinen alene som har gjort jobben! Den bare hjelper meg. Jeg har tross alt klart å gå ned 20 kilo totalt.
Krevende, men gøy
Min framgang har ikke vært en dans på roser. Når du er så stor som jeg var, vil kroppen gjøre det den kan for å boikotte, i hvert fall min kropp. Jeg har fått min andel av vondter og betennelser. Og vært forbannet for det. Men da er det bare å brette opp ermene, og finne andre løsninger. Der har min PT virkelig vært fantastisk, og hun har fått brynt seg. Men vi har klart å overvinne det meste.
Før var trening noe jeg måtte: Et middel for å nå målet om å gå ned i vekt. Men underveis har noe skjedd: Trening, særlig styrketrening, har blitt gøy! Det har blitt en viktig del av mitt liv, jeg er nærmest avhengig. Og det morsomste er å få framgang. Å føle seg sterk. Jeg trener nå 3-5 ganger i uka, med hovedfokus på styrke for hele kroppen. Jeg får fortsatt veiledning av PT, men klarer å jobbe på egen hånd og har redusert hyppigheten med henne.
Trener med sønnen
Ekstra gøy er det at 12-åringen min er blitt like glad i å trene som meg. Han trener riktignok litt mindre enn meg, men ved at jeg må være med ham, så blir det litt ekstra trening på meg også. Som når han finner ut at han vil ta alle utfordringene på treningssenteret, og trene sju gruppetimer i sju dager på rad. Der vi måtte være med på flere timer klokka 06.15 om morgenen for å få det til, og han gjorde det uten å nøle. Det var vel heller mora som var mer skeptisk og mindre lysten.
Jeg har hele tiden vært opptatt av at jeg ikke er på noen diett, men er i en livsstilsendring. Jeg skal leve som normalt, med normal kost med mer proteiner enn før, men med mindre av det søte. Litt på grunn av eksempelets makt ovenfor mine to gutter: Jeg vil ikke vise dem at jeg ikke er fornøyd med meg selv og veie mat og telle kalorier. Men også fordi en diett for meg er en quick fix, som sjelden varer. Og om man lever under strenge regimer, er det lett å falle av, og føle på nederlag. Jeg har mine glipper, men henter meg raskt inn igjen. Og joda: Jeg koser meg! Men ikke like mye og ofte som før.
Dessverre klarer ikke hodet og kroppen helt å holde følge med hverandre. Jeg føler meg ofte tykk, men tar mine grep for at det ikke skal farge humør og selvbilde. For innerst inne vet jeg jo at dette ikke stemmer, det er bare at hodet henger litt etter i svingene. Og det er visst helt normalt, har jeg blitt fortalt, så da får jeg bare forholde meg til det.
Skimter bakketoppen
For å avslutte der jeg startet: Jeg er fortsatt i motbakke, med et godt stykke igjen til mål, selv om jeg nå vagt skimter bakketoppen. Men motbakken har endret seg: Nå er den ikke lenger å gå ned i vekt, men å være i god form og være sterk.
Det er motiverende å se vekta krype sakte nedover, merke at jeg er mer fast i fisken og at jeg stadig må kjøpe nye klær. Da kulda kom nå, var det nesten så jeg angret på å ha gått ned de 20 kiloene. For jeg har jo mistet all polstring, og frøs konstant. Det er jammen godt det finnes klær som kan ta seg av den jobben.
Også er det jo gøy når man kan belønne seg med noen nye klær, så man føler seg bedre. For den mentale motbakken er det spesielt gøy når folk ser at jeg har gjort en endring, og kommenterer det. Folk har kommet bort til meg på treningssenteret og kalt meg et forbilde og sterk. Det varmer! Særlig når man ikke føler at man har gjort så mye.
Og det er kanskje det som er nøkkelen i motbakker? Små grep som er positive for en selv og som blir varige. Også hjelper det godt å ha en god heiagjeng på sidene av motbakken, som er i bakken sammen med deg.