UTØVERBLOGG: For snart to måneder siden fikk jeg ideen om å prøve å sette verdensrekord i atlasstein-løft, maks vekt. Dette er en øvelse jeg lenge har vært ganske god i, uten å trene så mye på øvelsen spesifikt.
Jeg hadde en drøy måned på meg med oppkjøring før en utendørs konkurranse i Tvedestrand 1. mai. Jeg fikk tak i to steiner fra en kompis, men siden de «bare» veide 105 og 120 kilo, måtte jeg trene smart for å være i stand til å slå verdensrekorden på 160 kilo i vektklassen under 80 kilo.
Jeg trente med steinene to ganger i uka og framgangen var god. En dag kjørte jeg til Kvinesdal for å løfte en 140 kilos stein i låven til strongman Sindre Egenes. Det kjentes lett og selvtilliten min var på topp. Utfordringen deretter var å få ned kroppsvekta mi fra 85 til 79,9 kilo eller lavere dagen før konkurransen.
Heftig «slankekur»
Jeg har konsultert, forsket, prøvd og mislykkes i den prosessen i mange år. Men etter hvert har jeg lært, og vil hevde at jeg nå har meget god kontroll. Torsdag ettermiddag – to dager før konkurransen – begynte jobben med å gå ned i vekt. Uten mat, drikke og ved hjelp av badstu, saltbad og spyttekopp gikk jeg ned fra 85,5 til 79,65 kilo i løpet av 21,5 timer og klarte dermed innveiingen. Idet jeg gikk av vekten hadde jeg en nøye forberedt shake som ventet, og rehydreringen var i gang. Jeg fikk i meg nok mat og drikke til at kroppsvekta var tilbake på 85,5 kilo ved konkurransestart.
Stokkløft var første øvelse, og jeg satte pers på 93 kilo over hodet med en ny teknikk. Neste øvelse sto jeg over og så var det tid for steinløfting. Jeg startet med noen lette løft på 100 kilo, så noen repetisjoner på 120 kilo før 140 kilo «fløy» opp.
Så var det duket for verdensrekordforsøk 162,5 kilo. Plattformen var satt til en høyde på 122 centimeter.
Gledesrus og skade
Steinen gikk lett opp i fanget, jeg hadde aldri flyttet den steinen så effektivt før Jeg skjøv opp med hoften og fikk steinen overbevisende opp på plattformen. Gledesrus! Jeg hadde imidlertid hele tiden tenkt at 162,5 kilo er bare en mellomstein, og at jeg skulle gå for 180 kilo. Jeg var «cocky» og sa at jeg skulle slå en utøver i en tyngre vektklasse.
Adrenalinet rushet gjennom kroppen da jeg gikk fram til steinen og løftet opp med all kraft. Klisteret var perfekt og det kjentes meget bra fra bakken og opp til knærne. Men da smalt noe i hamstring og låret mistet helt kraften og kneet bikket fort inn og ut igjen. Jeg slapp steinen og tenkte at hamstring var røket.
Tre dager etter konkurransen viste ultralydbilder ruptur i fascia som holder sammen semitendinosus og semimembranosus. Samt en liten rift i hamstringfestet. Som personlig trener angrep jeg denne problemstillingen som en jobb og progresjonen har vært meget god. Jeg vil takke treningspartnerne mine som har støttet og pushet meg hele veien fram til verdensrekord, samt Tvedestrand Strongmanklubb som holdt konkurransen med gode koronaregler.
Les også: