UTØVERBLOGG: Etter at jeg hadde tilbakelagt 50.359 høydemeter og løpt/gått 688 km fra 1. til 31. mars, var jeg en av 19 finalister blant de 109 startende i Hagemanns høydemeterløp. Finalen vi skulle være med i gikk ut på å samle flest mulig kilometer på 24 timer 1. april (med start klokka 00.00), altså på dag 32. Det var ikke snakk om noe hvile her for slitne hoder og kropper.
Jeg bestemte meg for å løpe gatelangs rundt omkring hjemme i Søgne for å sanke disse kilometerne dette døgnet. Det var også deilig å kunne ha depot hjemme med mat og drikke. Mann og barn ble kastet ut av huset, dette var mitt døgn og mitt løp.
Drømmegrense
Når det gjaldt distanse, hadde jeg ikke satt meg noe spesielt mål. Annet enn at jeg ville sette ny distansepers og løpe lengre enn 101,74 km, som jeg oppnådde da jeg løp Svalandsgubben fire ganger rett etter hverandre i fjor høst. En drøm jeg har hatt lenge er å kunne løpe 160,9344 km eller 100 miles.
Et par dager før finalen fikk jeg melding fra en løpevenn i Kristiansand Løpeklubb, om jeg ville ha følge gjennom natta. Det var jeg ikke sein om, å si ja til. Da startskuddet gikk, løp jeg av gårde med Jakob Kallevik. Kilometerjakten var begynt. Vi løp runder gjennom hele natta på kryss og tvers i Søgne. Mellom hver runde var jeg hjemom, for å spise, drikke og skifte tøy. Jakob motiverte meg og kom med råd og tips.
Godt selskap
Utover dagen fikk jeg følge av Johnny Hansen, Linda G. Opheim, Thomas Øderud (alle løpevenner fra Kristiansand Løpeklubb) og Vera Nystad. Innimellom løp jeg litt alene. Beina begynte å bli tunge og hoftene verket, og jeg kjente også at det var noe som skjedde med føttene i skoene. Alt dette var det bare å glemme. Jeg hadde satt meg et mål; jeg skulle ikke gi meg, jeg skulle gjennomføre denne galskapen. Det var bare å tenke positivt, smile og le. I tillegg hjalp det med positive ord fra mine medløpere. Og Linda, takk for isen du kjøpte til meg mens jeg trasket rundt på Lunde. Jeg kunne jo ikke stoppe opp, hver kilometer talte. Og alle dere andre som sørge for at jeg fikk i meg mat og drikke, ordnet lading av klokke og telefon. Snakk om service.
På kvelden hadde jeg gjort avtale med ei god løpevenninne i Søgne, Lise Lunde, som skulle følge meg de siste timene av finalen. Det var et lykkelig øyeblikk og en positiv opptur for meg da Lise kom. Jeg hadde da klart å samle 143 km, og så at jeg kunne klare 160,9344 kilometer, drømmen min.
Tøy ble skiftet, litt drikke og seigmenn inntatt, før vi la ut på en morsom løpetur til Tangvall, hvor Lise var innom på Esso-en og ordnet mat til meg, mens jeg trasket rundt. Jeg kunne ikke stoppe opp nå, når drømmen min kunne gå i oppfyllelse. Det føltes som om vi var Helan og Halvan på tur. Og jeg så vel ut som jeg kom rett fra fest der jeg løp og sjanglet bortover gangstien.
Superfornøyd
Vel hjemme igjen og rett før midnatt hadde jeg nådd 160,79 km, ikke mange meterne unna drømmemålet mitt. Beina og hoftene ville ikke mer, så det var bare å stoppe klokka. At jeg manglet noen få meter på akkurat å klare 160,9433 km/100 miles er litt kjipt, men samtidig var jeg så nær og jeg er superfornøyd med å ha klart å prestere det jeg gjorde.
Dette beviser bare at man ikke trenger reise langt for å løpe langt. Det er bare snøre på seg løpeskoene hjemme, gå ut døra og løpe. Lise var fantastisk å ha som støtte både på løpeturen og da løpet var ferdig ved midnatt natt til langfredag. Det var utrolig deilig å kunne legge seg i senga etter en slik kraftanstrengelse.
Resultatmessig havna jeg på 7. plass totalt av 109 startende. Det ble 2. plass i kvinneklassen, kun slått med 11,9 km av min gode løpevenninne Øyunn Bygstad fra Arendal.
Uten familien min, de fantastiske medløperne mine og oppmuntrende meldinger fra løpevenner vet jeg ikke om jeg hadde klart dette. Jeg digger dere! Og: Det kommer nye muligheter til å klare drømmegrensen på 160.9344 kilometer i august, for da skal jeg til Rondane og løpe 100 miles der. Jeg gleder meg allerede.