Faren min var lidenskapelig opptatt av fly og flyvning. Han hadde selv et eget fly, et mikrofly (en stor hangglider med et sete under, og motor og propell bak setet). Jeg tror at det er noe arvelig fra hans side som har gjort at jeg driver med dette. Helt fra jeg var liten har jeg fått en god kribling i magen av å se barne-tv hvor f.eks. Pippi og vennene satt oppi ei seng og fløy av sted. Jeg hadde sååååå lyst til å fly! Og nå gjør jeg det.
Jeg har flydd hangglider i mange år og er medlem i de to klubbene som finnes i Agder, nemlig Bygland Luftsportklubb (BLSK) og Sørlandets Paragliderklubb (SPK). Definisjonen på en hangglider er for ordens skyld en flyvende innretning tyngre enn luft, som under flyvning bare bæres oppe av aerodynamiske reaksjoner på bærende flater (ikke roterende flater), og som startes og landes med pilotens egen muskelkraft, og flyr uten kontakt med bakken.
Oppfinnsom instruktør
Første gangen jeg prøvde meg oppe i lufta var i 1986, da jeg gikk på kurs i Vennesla/Kristiansand sammen med seks andre. Instruktør var Reidar Berntsen fra Vennesla, nå Tønsberg. Han er fremdeles en av Norges mest aktive hanggliderpiloter og oppfinneren av verdensnyheten e-help, som går ut på å benytte elektromotorer/batterier/propell til å stige opp uten naturens egen oppdrift. Det gjør mulighetene mange for oss som ikke har så store fjell at man kan starte flere hundre/tusen meter over landingen, og dermed ha lang tid til å finne oppadgående luftstrømmer.
Ved våre lave fjell her på Sørlandet har vi vanligvis bare 1-2 minutter fra start til landing. Ved å bruke e-help forlenges denne tiden med 10-15 minutter, og innen den tid bør man ha funnet løft, som gjør at man kommer seg oppover til skyene.
Jeg hadde et opphold fra starten av 90-tallet og fram til 2011. Da tok jeg opp igjen hangglidingen hos instruktør Johnny Nilssen, Vennesla. Etter det har jeg flydd jevnlig hvert år og hver eneste årstid.
Smart svensk system
I tillegg til e-help finnes det også et par varianter av bensindrevne motorer og propell. Det er en slik jeg brukte på isen i videoen øverst. Da er det bare størrelsen på bensintanken som avgjør hvor lenge man kan holde seg i lufta. Min versjon har en fem liters tank som varer ca. 1,5-2 timer. Og har en kapasitet på ca. 1–2 m/s stig. Det vil si at i stille luft kan jeg stige fra havnivå til 2000 meters høyde på ca. 20 minutter.
Systemet heter «Mosquito», er svensk, og svært lett i vekt. Det må det være for at hangglideren skal kunne løpes i gang med egen muskelkraft. Og det er eget sertifikat for både å fly hangglider isolert uten motorer, og et tilleggssertifikat for å kunne fly med motor.
Det er ikke så mange hanggliderpiloter igjen i Norge. Anslagsvis er det ca. 50-100 aktive piloter, muligens noen flere som er registrerte (men som flyr minimalt). Og svært få som benytter seg av motor.
Hangglider vs paraglider
Paragliding har overtatt markedet nesten fullstendig. Det er en slags fallskjerm uten avstivning eller annet rammeverk. Bare en seilduk som er sammenbrettbar. Fordelen med paragliding er at det er svært enkelt å fly. Nesten ikke noe tid for å rigge den opp, det er bare å legge duken flatt utover terrenget, hekte seg fast med selen, og løpe av sted for å fly.
Hangglideren må rigges opp for hver gang. Den er sammenleggbar og består av et rammeverk, spiler og seilduk. Det blir jo akkurat som en flyvinge når den er montert opp. Det tar ca. 20-30 minutter å rigge opp, og tilsvarende tid for å rigge ned.
Men paraglideren er mer ømfintlig for vind da den ikke har noen form for avstivning. Hangglideren tåler bortimot ubegrenset med vindhastighet, og brekkasje i lufta er et ukjent begrep.
Paraglideren kan lande på svært små områder, nærmest bare ei busslomme. Hangglideren trenger mer plass, avhengig av motvind eller ei på landingen. I vindstille må man ha tilnærmet en fotballbanes størrelse for å lande.
Har trappet ned det ekstreme
Jeg driver ikke lenger med øvrig ekstremsport. For noen år tilbake deltok jeg i ekstreme triatlonkonkurranser, flere ganger på Norseman Extreme Triathlon, og ultraløp av 12, 24 og 48 timers varighet. Men nå er det bare hangglideren jeg koser meg med.
Det kan virke rimelig ekstremt for mange, men vi som driver med det, tenker annerledes om det. Det følger et ganske rigid regelverk gjennom Luftsportsforbundet og klubbene. I tillegg til strukturert opplæring, strenge krav til utstyr, og til slutt årlig fornyelse av de rettighetene/sertifikatene man har opparbeidet. Det er grundig opplæring i meteorologi slik at man blir i stand til å bedømme værforholdene nøye før man flyr. De få ulykkene som skjer i sporten er som regel relatert til nettopp feilbedømming av værforhold.
I området her sør er det svært få hanggliderpiloter. Det er stort sett 3-5 stykker som flyr sammen i sesongen mars-september. Da flyr vi også sammen med paragliderne, som er maaaange flere enn oss.
Stedene vi flyr på er Vennesla, Bygland i Setesdal, Tovdal, og Hjartdal i Telemark. Andre steder er Vågå hvor rikssenteret for hang- og paragliding ligger. Der er det store fjell og mange har også flydd over Galdhøpiggen derfra. Siden jeg begynte igjen i 2011, har vi også årlige turer til Bassano del Grappa i Nord-Italia og Lanzarote (Spania). Begge stedene er det vidunderlige forhold for hanggliding og vi møter også en haug andre piloter fra hele verden.
Drømmeforhold
På Ålefjærfjorden er det sjelden isforhold uten usikker is eller mye snø oppå isen. Men i år har det klaffet slik at det er tykk is på sjøen og minimalt med snø oppå. Sammen med lite vind gjorde det til at det sist søndag ble en aldeles fantastisk fin flytur. Pga nærheten til Kristiansand lufthavn Kjevik kunne jeg ikke fly høyere enn ti meter over isen. Men det var ikke noe problem, og egentlig hele hensikten med å fly slik. Vanligvis flyr vi jo så høyt vi klarer, ofte helt opp til skyene. Og det er gøy, det. Men å være litt Peter Pan og fyke bortover i lav høyde er ekstra kult. Siden isen er flat, fin og glatt kan jeg jo bare lande når som helst om det skulle inntreffe noe uforutsett. I tillegg til at det er liten mulighet for skader dersom en skulle være uheldig og skli bortover isen etter å ha kræsjet.
Men farten kan komme opp i 50–70 km/t med den type vinge som jeg flyr. Med hodet like over isen blir det en svært spesiell fartsopplevelse. Selv synes jeg det er gøy å fly på steder jeg kjenner fra før og få et fugleperspektiv over området. I Ålefjærfjorden har vi hytte og jeg er lommekjent der. Derfor er det ekstra spesielt å fly inn og ut av de forskjellige buktene, og se hyttene langs sjøen fra litt høyde.
Jeg håper forholdene varer lenge slik at det blir flere turer på fjorden. Da skal jeg fly der så ofte jeg har tid. Når det ikke er flyforhold og det er lenge siden sist, sitter jeg og koser meg med opptakene fra tidligere turer.