Det hele startet i slutten av 2018. Jeg hadde hatt vondt i ryggen i flere år, og nå skulle jeg ta MR-bilder. Frykten for MR-maskinen var så enorm at jeg måtte ha full narkose. Noen dager senere fikk jeg en beskjed som skulle forandre livet mitt, da en urolog fortalte meg at de hadde påvist prolaps, samt funnet en fem centimeter stor svulst i min høyre nyre. Urologen mente videre at jeg hadde hatt denne kreftsvulsten i seks år. Selv hadde jeg ikke merket andre symptomer enn at jeg følte meg litt trøtt.

Jeg ble operert for nyrekreft ganske raskt og skal følges opp hvert halvår i til sammen fem år før jeg kan bli erklært frisk. Heldigvis har jeg en fantastisk god fastlege som har fulgt meg opp og som har tatt de samtalene med meg som jeg ikke fikk på sykehuset. Etter operasjonen ballet det for øvrig på seg. Jeg måtte inn for å operere hånden, fikk påvist lavt stoffskifte, hadde fortsatt mye smerten i ryggen m.m. Det virket som om hele 2019 var ute etter å ta meg.

Gjennom denne prosessen lærte jeg mye om meg selv, og ikke minst hvor sårbart det er å være syk i dette helsevesenet, et helsevesen jeg som hjelpepleier selv er en del av. Det lærte meg hvordan jeg ikke skulle behandle mine pasienter. Etter mye om og men traff jeg ei fantastisk dame på NAV. Som min veileder hadde hun ansvar for å følge meg opp og spurte «Hva vil du?» Jeg svarte at jeg ville trene, men at jeg manglet kunnskap.

Fikk en vekker

Min veileder satte meg i kontakt med en fysioterapeut, som ikke la skjul på at jeg som overvektig måtte ta grep. På det tidspunktet veide jeg nær 100 kilo fordelt på mine 170 centimeter. Det første året prøvde jeg alt mulig, fra å «spise sunt» og gå på ulike dietter. Ikke alt fungerte, men det var mye læring i det uansett. Og jeg trente jevnt og trutt, nesten hver eneste dag.

Jeg hadde mange baller i lufta, med tre barn, tre hunder, turnusjobbing m.m. og det var krevende å skulle håndtere alt. Jeg har blitt kritisert av «mammapolitiet», som mener jeg burde vært mer sammen med mine barn fremfor å trene så mye, men så lenge barna og mannen min støtter meg, er alt greit.

Min familie har alltid støttet meg i mine valg, og hadde ikke min ektefelle vært så raus og god, hadde jeg kanskje ikke jeg oppnådd mine mål. I tillegg har jeg fått god hjelp av online coach Gunnar Strand og personlig trener Kjetil Larsen. Nå bruker jeg en kombinasjon av begges treningsprogrammer, og det funker som bare det.

Ned 30 kilo

Totalt har jeg gått ned ca. 30 kilo på to år, og er godt fornøyd med fremgangen. Det siste året har jeg holdt vekta stabil. Oppskriften er å ha troen på seg selv, sette seg realistiske mål og velge en måte som funker for deg, hva gjelder både kosthold og trening.

I dag spiser jeg helt vanlig mat, og er nøye med å få i meg nok proteiner. Jeg planlegger alltid mine måltider, slik at jeg ikke havner i en situasjon hvor jeg må kjøpe «søppelmat».

Jeg har med meg niste hver dag på jobb, og om jeg har kveldsvakt, har jeg med en middag jeg kan varme opp, gjerne kjøtt som har lavt innhold av fett.

I helgene kan jeg unne meg noe ekstra, for det er viktig ikke å gi slipp på all kos.

Jeg trener styrke tre ganger i uken og løper i tillegg en gang iblant. Treningen min er nå så godt etablert i min hverdag at det nærmest går av seg selv. Når motivasjonen ikke er der (og det kan skje når som helst), overtar disiplinen, og dermed blir det trening likevel. Til syvende og sist handler alt om å finne en fin balanse i livet.