KRISTIANSAND: – Det var en skremmende, surrealistisk og fantastisk opplevelse, fastslår Stokkeland.
Forrige lørdag var NRK-journalisten en av de 108 løperne på startstreken i den lengste løypa i KrsUltra. I tillegg var det 172 deltakere i den korte løypa på 21 kilometer. Stokkeland fullførte på tiden 11 timer, 31 minutter og 27 sekunder, og kom inn nest sist blant de 98 som fullførte den seks mil lange kraftprøven.
Hvordan var det å debutere som ultraløper?
– Skremmende, mest på forhånd. Før start hadde jeg aldri løpt eller gått lengre turer enn 5-6 timer. Min lengste tur i terreng før denne var 34 kilometer. Nå skulle jeg nesten doble den distansen. Følelsen de siste dagene før start var en blanding av grusom angst for det ukjente og respekt for distansen. Jeg hadde ingen anelse om hvordan kroppen ville oppføre seg mot slutten av løpet.
– Surrealistisk, fordi jeg for fem år siden aldri i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg noen gang skulle gjøre noe så vilt som å starte i et ultraløp. Nå gjorde jeg det.
– Fantastisk, fordi det til slutt gikk bra. Målet var å fullføre løpet på egne bein uten å belaste nødetater og helsevesenet. Gleden og mestringen jeg følte da jeg løp baklengs over målstreken var ubeskrivelig.
Hvordan kom du på ideen om å løpe KrsUltra?
– Jeg har aldri vært noen løper. Jeg spilte riktignok fotball i Søgne fram til junioralder, men som regel var jeg en slapp fiskende spiss som var fritatt for returløp. Null kondis. Løping for løpingens skyld begynte jeg først med da jeg var 35 år. Formen var elendig. Mitt første mål da var å løpe hele lysløypa i Baneheia sammenhengende (2,2 km). Det tok en måned før jeg klarte det.
– Etter hvert ble jeg glad i løpingen. Jeg likte spesielt godt de lange, rolige turene. I 2017 fullførte jeg mitt første maraton i København. Jeg gråt av glede da jeg løp over målstreken.
– Siden har det blitt flere maraton. Etter hvert har jeg blitt kjent med andre mosjonsløpere i distriktet. Løpere er et inkluderende og vennligsinnet folkeslag. I fjor sommer ble jeg utfordret og anbefalt å prøve meg på et ultraløp. Jeg fant ingen gode grunner for å si nei, så da meldte jeg meg på.
Hvordan forberedte du deg?
– Jeg var temmelig grønn da jeg meldte meg på. Men grønnfargen ble svakere etter hvert. Erfarne løpere ga meg gode råd om sko, sokker, løpesekk, påkledning, trening, ernæring, sportsdrikk, bagasje mm. Noen av dem tok meg også med på treningsturer, noe jeg er svært takknemlig for. Ultratrening er kort sagt turer i terreng. Helst ganske lange og med et betydelig innslag av motbakker. Jeg har aldri elsket motbakker og de har aldri elsket meg. I løpet av treningsperioden lærte vi likevel å leve med hverandre.
– I begynnelsen av mars var jeg klar til de siste langturene som er en viktig del av forberedelsene. Da fikk jeg covid-19 og var syk i en uke. I siste halvdel av mars klarte jeg likevel å gjennomføre noen turer på ca. 30 kilometer uten å kollapse. Den siste uka før løpet forsøkte jeg å hvile meg i form mens jeg leste boka Born to run. Ikke helt optimale forberedelser altså. Det skulle jeg få merke i løpet.
Hva synes du om KrsUltra60?
– Det er ei krevende løype. Start og mål er på Bystranda. I løpet av turen passerer man Baneheia og Bymarka i tillegg til en spektakulær runde i Jegersberg/Sråstadheia/Slettehei. Finere trase finner du neppe i denne regionen. Nydelige utkikkspunkter. Vårlig natur. 2500 høydemetre. Kristiansand Løpeklubb, som arrangerer løpet, gjør en fantastisk jobb med merking og tilrettelegging. Klubbens mange frivillige gir service i verdensklasse på matstasjonene. Bedre skiver med nugatti har jeg aldri smakt. Det er en fryd å være deltaker i et slikt løp. De traumatiske opplevelsene man eventuelt får underveis skyldes definitivt ikke arrangørklubben.
Hvordan gikk selve løpet for deg?
– Jeg sov lite den siste natta før løpet, for jeg var spent og nervøs. Etter frokost klokka 5.30 syklet jeg til start. Allerede etter et par kilometer ved Baneheia kjente jeg dessverre at dette var en dårlig dag. Beina var slappe som fiskepudding. Jeg klarte så vidt å henge med ei gruppe som løp ut i snegletempo. De første krampene kom allerede på Skråstad ved 17 km. De kom og gikk fram til 25 km. Da kjente jeg at det høyre beinet plutselig hang fast i noe.
– Hele den 90 kilo tunge kroppen min bråstoppet og stupte forover som en torpedo mot bakken. Det fuktige underlaget i skogen ristet som i et jordskjelv da jeg landet. Leggene mine rykket til umiddelbart. Smertene hogg til fra hæl til kne i begge ben samtidig. Dobbelsidig krampe. Der og da var jeg ikke sikker på om jeg kom til å klare det.
– Jeg klarte å strekke ut beina igjen, og merkelig nok forsvant krampene da. Men det var det ikke løpskraft av betydning igjen, og på Grostøl (30 kilometer) var jeg egentlig fysisk ferdig. But to quit is not an option. Derfra gikk jeg opp alle motbakker og jogget lett på flater og nedover. Stoppet ved flere bekker for å fylle flasker. Snakket med folk. Fikk tid til å tenke. Kroppen og hodet kom inn i en tilstand av balansert lykke. Langsom fart. På mitt nivå har løpeglede lite med fart å gjøre.
– Jeg løper langsomt og jeg konkurrerer bare mot meg selv. Det fine med løpe på den måten er at det ikke er noe stress. Jeg trenger ikke tenke på å vinne. Jeg kan bare nyte og oppleve alt hva turen kan gi. Idyllisk landskap, utsikt, lukter, lyder, fugler, dyr og mennesker. Bak i feltet har man tid til å snakke med folk.
– I KrsUltra snakket jeg med flere underveis. Først mange som senere måtte bryte. Men fra 30 til 50 kilometer løp og gikk jeg sammen med Aleksander fra Kvinesdal. Vi kjente ikke hverandre på forhånd, men pratet mye de tre timene vi holdt følge. Jeg var en stund litt bekymret for ham, fordi han hadde så lite klær i den kalde vinden. Men han hadde samme motto som meg. To quit is not an option. Aleksander er rørlegger. De som får med han å gjøre, kan vite at han ikke er av typen som gir opp når ting blir vanskelige.
– Aleksander endte til slutt på siste plass av de som fullførte, men han vurderte aldri å gi seg. En fin fyr, han Aleksander.
– De siste milene gikk nesten av seg selv. Mot slutten følte jeg meg mye bedre enn i starten av løpet. Beina var fremdeles fiskepudding, men dette ble overdøvet av vissheten om at jeg trolig ville klare å fullføre uten hjelp. Det var vidunderlig å løpe i mål og høre applausen fra de som ennå var igjen i målområdet.
Hva gir løpingen deg?
– All løping gir en god følelse i kroppen. Alle sanser stimuleres. Når endorfinene bruser i blodet, tenker man bedre og man kjenner seg rett og slett bra. Etter en løpetur er jeg bare glad. Jeg har aldri møtt noen som er sure etter en løpetur.
– Samtidig vil jeg si at det er mange måter å oppleve denne gleden på. Man kan for eksempel spille golf, sykle, gå på ski, svømme, gå på tur, padle, ro, danse eller trene styrke. For meg funker løping best. KrsUltra var ekstra moro fordi jeg klarte å gjøre noe jeg ikke trodde skulle være mulig. Det handler om mestring, og om å bruke de muligheter som livet gir.
Hvilke løpeplaner har du videre?
– Det er ingen selvfølge at jeg i det hele tatt kan løpe. Mange kan ikke det. Jeg har hatt flaks. Så lenge jeg kan løpe, vil jeg gjøre det. Skogsturer, fjellturer, baneløp, gateløp, terrengkaruseller og kanskje flere ultraløp. Neste store løp er København maraton 15. mai. Det gleder jeg meg til.