Etter en

, med NM gull, gull i nordisk mesterskap og cup-seier i utforsykling, lå alt til rette for at 2016 skulle bli minst like bra. Jeg har gjennom vinteren trent mye styrke og en del kondis, samt vært to turer i utlandet for å få mer teknikktrening. Så nå kunne sesongen bare komme. Jeg hadde også meldt meg på noen utenlandsritt, som Enduro World Series og IXS ritt i Tyskland. Dette er ritt med mange deltakere, høyt nivå og er hakket mer tøffere enn i Norge.

En fantastisk følelse å bli norgesmester igjen. Foto: Foto: Privat.

Men nest siste dag på min tur til Spania i slutten av mars skjedde det jeg fryktet mest. Jeg krasjet med sykkelen og måtte innse at dette kunne være alvorlig. Jeg reiste rett på røntgensjekk og fikk svar at alt var fint, jeg var bare forslått og skulle kunne sykle om et par uker. Jaja, da er jo ikke det verdens undergang, tenkte jeg.

Syklet med brudd

Ukene gikk og jeg kunne absolutt ikke sykle. Jeg måtte stå over det ene rittet etter det andre. Etter sju uker fikk jeg time på MR. Jeg begynte å bli bedre og bestemte meg for å reise til Tyskland for å sykle IXS-rittet jeg hadde meldt meg på. Jeg tok smertestillende og tenkte at dette går bra. Men på trening krasjet jeg igjen og følte meg helt mørbanket. Jeg tok enda mer smertestillende og bestemte meg for å fullføre finalen, jeg hadde jo reist langt for nettopp dette. Motivasjonen var helt på bånn, og jeg klarte ikke holde tårene tilbake før finalen. Dette var absolutt ikke gøy!

Jeg klarte å sykle inn til 10.plass og var bare glad for å kunne pakke sammen og reise hjem.

Hjemme i posten lå nå svaret på MR-undersøkelsen, brudd i skulderblad. Og i tillegg hadde jeg pådratt et ribbeinsbrudd i Tyskland. Så da var det vel bare å innse at denne sesongen ikke kom til å bli som jeg hadde trodd.

Min beste seier

Tre måneder etter krasjet i Spania var jeg endelig helt bra i kroppen og klar for ritt igjen. Uka etter jeg begynte å sykle reiste jeg til Sverige på Skandinavisk cup. Jeg hadde ingen forventninger, og det var egentlig litt fint. Men jeg klarte å overraske meg selv med seier. Den beste seieren jeg har hatt noen gang! Endelig litt motivasjon tilbake! Og ikke minst så var den mentale biten i ferd med å falle på plass.

Jeg vant også neste ritt i Oppdal, og så nå lyst på NM, som nærmet seg veldig.

NM i år ble arrangert i VM-løypa fra 2014 på Hafjell. Det er en teknisk løype med store hopp og mye fart. Jeg gledet og gruet meg. Kom jeg til å klare å ta NM-gull i år også? Eller måtte jeg gi fra meg mester-trøya som jeg har blitt så glad i?

På vei inn til seier på Hafjell. Foto: Foto: GDF Media.

Aldri vært så motivert

På trening lørdag var løypen tørr og rask, og jeg hadde god kontroll på det meste. Farten var bra og sykkelen fungerte. På selve konkurransedagen kom regnet. Så forholdene ble vanskeligere. Men til finalen kom sola tilbake og jeg bestemte meg for å sykle som at det var tørre forhold. Og det funka, og selv om jeg skled et par ganger, klarte jeg å holde meg på sykkelen og sykle inn til NM-gull. Utrolig deilig følelse å vinne nok en gang, og ikke minst slå mange av guttene i tillegg!

Norgesmestrene samlet! Frikk Hess Bolstad (vinner menn junior) i midten og Lars Sandviken (vinner menn senior) til venstre. Foto: Foto: GDF Media.

Tross trøblete sesongstart, tror jeg at jeg aldri har syklet så bra som jeg gjør nå. Kanskje de tre månedene med alternativ trening ikke gjorde noe særlig utslag… Uansett, så er jeg tilbake og mer motivert enn noen gang.