Den helsebringende besettelsen

Verdensrekorden på maraton er 2:01:09. Norgesrekorden til Sondre Nordstad Moen er 2:05:48.

I Valencia 4. desember løp Kelvin Kiptum sitt første maraton på elleville 2:01:53.

Ved den samme målstreken, nesten en hel time senere står det en sliten spanjol i målområdet og gråter alene. Med et smil om munnen legger jeg armen på skulderen hans og spør: «Are you okay?». Han ser på meg og smiler, før han viser meg klokka si. «First time under three hours». Den slitne spanjolen gråter rett og slett av glede.

Hellig gral

Jeg vet nøyaktig hva han føler. På klokka mi står det 2:59:47. Ingen rundt oss bryr seg. Men spanjolen og jeg opplever et av våre lykkeligste øyeblikk i livet. Vi har endelig klart det. Dødelige mosjonisters hellige gral. På gravsteinene våre kan det stå «sub3», og vi kan gå ned med flagget til topps!

Hvert eneste år rammes mange middelaldrende mennesker av den besettende tvangstanken om å fullføre et maraton på under tre timer. For noen blir det et altoppslukende mål, til tross for at de beste i verden løper over minuttet fortere på hver eneste av de drøyt 42 kilometerne.

Jeg vet ikke hva som gjør at denne magiske grensa blir så viktig for mange mosjonister. 42 km er langt. En maraton er ikke «bare» dobbelt så langt som et halvmaraton. Det er mye, mye lenger. Menneskekroppen er ikke laget for å løpe 42,2 km. Jeg tror mye av magien ligger her.

For mens det å trene mot kortere løp er relativt enkelt, er maratondistansen så uendelig mye mer lunefull. Alt må stemme for å gjennomføre et perfekt maratonløp. Det krever en langt mer gjennomtenkt forberedelse enn kortere distanser. Maraton handler ikke om å løpe fort. Det handler om å løpe ganske fort fryktelig lenge.

Tvangstanke

Samtidig er ingen idrett mer målbar enn løping. Så lenge løypa er relativt flat, og vinden relativt flau har alle de samme forutsetningene. Og klokka gir deg fasiten hver eneste gang. Nettopp derfor tror jeg et konkret tidsmål på et maraton kan gi en så voldsom indre motivasjon. Man utfordrer seg selv. Målet er oppnåelig, men det krever en relativt omfattende innsats å få oppleve å se 2-tallet først når man krysser mållinja.

Denne tvangstanken er heldigvis ingen pandemi. Men den rammer en god del middelaldrende tullinger som meg selv, og den eneste kuren er å nå målet. Og det kuleste av alt med langdistanseløping: Man kan bli bedre og bedre selv om man er gammel!

Min egen maratonhistorie er relativt lang. I tenårene ble jeg veldig glad i å løpe. Allerede før fylte 18 år hadde jeg løpt mila på 38-tallet og halvmaraton under 1.30. Ikke oppsiktsvekkende fort på noen som helst måte, men svært akseptable tider for en tenåring.

Hekta på curling

Men tilfeldighetene gjorde at det var en helt annen idrett som skulle oppta all min tid de neste tiårene. Allerede i 1997, som 13-åring, ble jeg introdusert for curlingsporten. Den definitive motsatsen til løping. Men jeg ble fullstendig hekta. De neste 21 årene er en helt annen historie. Det ble mindre og mindre løping. Istedenfor ble det terpet på teknikk, og utallige timer ble lagt ned i vektrommet for å legge litt muskulatur på en seig og løpetynn kropp.

Istedenfor å være en spjæling ble jeg etter hvert drøye 90 kg tung, og mest mulig vekt ned i kosten var langt viktigere enn å løpe mila under 40 minutter. Jeg angrer ikke et sekund på at det ble slik. Jeg har vunnet langt flere medaljer med Lag Ulsrud på isen, enn jeg noen gang kunne gjort i noen annen idrett.

Men løpegleden ble med meg hver eneste sesong. Jeg løp mye hver eneste vår, til tross for at 92 kg var tungt å dra på. I 2007 fikk jeg mitt første maraton-innfall. Jeg hadde følt meg sprek på en joggetur hjem fra jobb, og det utviklet seg til en skikkelig langtur på rundt to timer. Det hadde jo vært gøy å gjennomføre en maraton. Bare for å ha gjort det, liksom.

Resultatet ble at jeg meldte meg på Oslo Maraton høsten 2007. Jeg satte et realistisk mål om å løpe på 3.30. Det tilsvarer ca. fem minutter på kilometeren. Jeg forberedte meg ganske godt til dette løpet. Og på dette løpet klarte jeg noe som de aller færreste klarer i sitt første maratonløp. Jeg løp andre halvdel vesentlig fortere enn den første. Resultatet var 3.25.30 og jeg kunne slå meg til ro med at jeg hadde gjennomført en maraton på en riktig så akseptabel tid for en curlingspiller. Men løping var bare en hobby. I curling kjempet vi i verdenstoppen.

Løping forble en del av treningen de kommende årene. Særlig på våren etter endt sesong løp jeg flere ganger i uka, før fokuset måtte tilbake til styrkerommet og vektskivene. Hvorfor jeg fikk et nytt maraton-innfall i 2013 aner jeg ikke. Men jeg fikk det for meg at jeg skulle prøve å forbedre tida min fra Oslo i 2007. Stockholm sto på planen denne gangen. Og forberedelsene var relativt gode. Jeg trodde oppriktig at 3.10 skulle være innenfor rekkevidde.

Tøff opplevelse

Resultatet denne gangen ble min verste maraton-opplevelse noensinne. Etter 1:36 på første halvdel begynte det å murre i kneet. «Runner’s knee» ga stikkende smerter i venstre kne. Jeg hadde kjørt i ti timer fra Arendal med kona og vår fire år gamle datter. Hadde jeg gjort denne reisen på egen hånd, ville jeg brutt uten å skjemmes. Men jeg haltet til mål på meget skuffende 3.31.26. Jeg hadde fått en helt ny respekt for distansen.

Jeg skulle aldri løpe en maraton igjen så lenge jeg spilte curling!

I 2018 deltok vi i vårt siste OL i Sør-Korea. Vi hadde hatt en middels sesong ut fra egne forventninger, men hadde likevel troen på at vi kunne kjempe om medaljer. Men verken farten eller retningen på steinene våre hadde samme millimeterpresisjon som i glansdagene. Da vi tapte mot Italia 20. februar, var sluttspillhåpet ute. Sammen med mine beste venner hadde jeg tatt 18 internasjonale medaljer gjennom 12 uforglemmelige år. Men vi trengte ikke si det til hverandre en gang. Ungdommen hadde passert oss. Vår tid i verdenstoppen var forbi.

Vi håndterte skuffelsen forskjellig. Men for meg var det kun én terapi. Ned på treningsrommet og la tredemølla få en real omgang med juling. Curlingkarrieren var over. Men jeg elsker å trene. Endelig kunne styrketrening byttes ut med løpeturer. Nå skulle persene fra tenårene jages.

Og det overordnede målet: Å fullføre en maraton på under tre timer. Dette skulle selvfølgelig ikke være noe stort problem. Et par år med trening burde holde for å bikke under. Økte treningsmengder ga fort resultater. Mila ble igjen løpt under 40 og Fevik halvmaraton ble gjennomført på 1:28:30.

Stadig nye perser

Mitt første maraton-forsøk ble lagt til Kristiansand sensommeren 2018. Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt nok til å løpe ut i 4:30-fart, som skulle gi en sluttid på 3.10. Men jeg hadde åpenbart blitt som alle andre etter litt for mange år borte fra løpetreningen. Jeg overvurderte egne evner, og fikk det fryktelig tungt siste mila. For første gang i mitt liv opplevde jeg å få kramper under et løp. Likevel kom jeg meg til mål raskere enn i Oslo 2007. 3.21.22 ble sluttida. Det var langt ned til sub3-drømmen, men allerede fire uker senere forsøkte jeg meg i Oslo.

Dette løpet gikk langt bedre. Ambisjonen var å klare 3.15. Løpet ble løpt helt perfekt, med den andre halvdelen 45 sekunder raskere enn den første og en sluttid på 3.14.15. Jeg lærte fryktelig mye om maraton-trening av disse to løpene. Jeg skjønte at den harde opplevelsen i Kristiansand i august, var det som trengtes for å være forberedt til å løpe fortere fire uker senere i Oslo.

Jeg begynte også å lese meg bedre opp på maraton-trening og det var ingen tvil. Skal man løpe en god langdistanse som dette, trenger man flere knallharde langturer i oppladningen. Målet om å løpe sub3 hadde vokst seg langt mer hårete dette kalenderåret, men tvangstanken og besettelsen om å få det til hadde vokst enda mer.

De neste årene ble langt mer kronglete maraton-messig. Men jeg hadde blitt medlem av den fantastiske løpeklubben i Grimstad. Denne sosiale arenaen med likesinnede pappskaller og gjøkhuer har vært en avgjørende brikke for at jeg i dag kan skrive disse memoarene med ro i sjela. Minst en gang i uka gikk turen til Grimstad for en skikkelig kvalitetsøkt. Her kunne man pushe litt ekstra mot andre middelaldrende gamlinger som led av de samme tvangstankene som meg selv.

Maraton-satsingen ble imidlertid, som nevnt, mer strevsom. Jeg hadde planer om en skikkelig oppkjøring høsten 2019. Men den første løpeskaden satte en effektiv stopper for den planen. Høsten ble istedenfor brukt til å trene seg i form igjen etter et lengre avbrekk. Våren 2020 meldte jeg meg på mitt neste maraton. Planen var å bikke under 3.10 i Holmestrand. Og så kunne jeg kanskje omsider begynne å snuse på 2.59.59 senere samme år?

Lockdown

Oppkjøringen til Holmestrand gikk glimrende. I mars 2020 løp jeg en hard 40 km som den viktigste treningsøkta før løpet. Dagen etter stengte Erna ned landet. Det neste halvannet året er det bare å forbigå i stillhet. Ingen store løp ble arrangert. Sub3-drømmen måtte vente til pandemien var over.

Heldigvis holdt både løpeklubben og jeg det gående gjennom pandemien. Løping sammen ute ble etter hvert en akseptabel øvelse, og med kraftige sosiale tiltak for å bremse smittespredning ble det i grunn bare mer tid til trening.

På nyåret 2022 hadde pandemien så smått begynt å slippe taket, og medlemmene i løpeklubben hadde begynt å mumle om deltakelse i Hamburg Marathon i april. Jeg var fristet, men usikker på om jeg hadde tid til å gjennomføre treningen som trengtes. Jeg startet så smått en oppkjøring mellom slagene, og de første langturene over 30 km i februar var såpass oppløftende at jeg meldte meg på.

Vi var en hel gjeng som reiste nedover med båt og minibuss. Jeg trodde at sub3 kunne være mulig denne gangen, men respekten jeg hadde opparbeidet meg for denne lunefulle distansen, gjorde at jeg bestemte meg for å ikke stresse med å klare det denne gangen. Da jeg passerte halvmaraton på 1.31, hadde jeg et lite håp om at dette kunne være dagen. Men da forsøket på fartsøkning ved 30 km viste seg å være alt annet enn en fartsøkning, skjønte jeg at sub3-drømmen skulle få lov til å leve videre. Veggen traff jeg fullstendig ved 37 km. I mål viste klokka 3:05:30. Solid pers, og for første gang følte jeg at med litt bedre forberedelser så skal det være mulig å endelig klare målet!

Jeg måtte forsøke igjen i 2022. Men hvor? Fra klubben bestemte flere seg for å reise til Berlin i september. Verdens raskeste løype. Verdensrekorden er satt her. Men jeg visste at et rekordløp i september ville kreve veldig god trening i juli og august. Med to butikker på Sørlandssenteret er juli og august høytid for overtidsjobbing, og jeg visste at å blande maratonoppkjøring inn i dette ville være ren idioti.

God oppkjøring

Sub3-drømmen skulle imidlertid jages videre, og jeg blinket meg ut 4. desember 2022. Valencia Marathon. En annen paddeflat løype med glimrende temperatur for en vinterblek nordmann. September-november burde bli optimale måneder for å gjennomføre god trening, og de nødvendige langturene. Denne gangen skulle jeg ta konsekvensen av målsettingen. Det jeg trodde skulle bli en formalitet i løpet av få år, hadde jeg nå strevd med i snart fem år.

Planen var klar. Tre økter var hodgd i stein. Utover dette skulle jeg trene så mye og fornuftig som mulig uten å bli skadet. En hårfin balanse for en arbeidende familiefar. De tre øktene var 40 km ca. 6 uker før løpet. 40 km ca. 4 uker før løpet, og 30 km to uker før løpet. Alle disse øktene skulle være harde! Beina skulle herdes til å få juling i 14 km/t i tre timer.

Disse øktene ble gjennomført meget bra. Den siste i åtte minusgrader. I tillegg hadde jeg to 33 km lange turer og Oslo Maraton som fartsholder til 3.30 i beina. Jeg var bedre forberedt enn noen gang. Jeg hadde nok et snitt på rundt 70 km i uka siste 2.5 månedene før løpet. Denne gangen kunne det faktisk endelig gå.

Nedtrappingen inn mot løpet var gjennomført og sammen med kona gikk turen til Valencia for en helg med maraton og hygge. All mulig usikkerhet hadde selvsagt rukket å snike seg inn. Det er så fryktelig mye som kan gå galt når man skal løpe denne distansen. Spesielt godt sov jeg ikke, men dagen var her. Sub3-spøkelset skulle omsider muligens begraves. Hvor meningsløst det enn framstår, kjente jeg på mye av den samme spenningen som før de store finalene jeg fikk oppleve på isen.

Planen var å bruke arrangørens fartsholdere til å hjelpe meg gjennom løpet. Men denne planen gikk i vasken allerede før start. Jeg, og mange med meg, misforsto hvor vi skulle gå før start og havnet mye lenger bak i køen av 30.000 løpere enn planlagt. Altfor langt fremme kunne jeg skimte vimplene på fartsholderne jeg hadde tenkt å holde følge med i starten. Jeg skjønte at her måtte jeg bare være tålmodig og ikke stresse for mye med å avansere i starten.

De første 5 kilometerne gikk på beskjedne 22.21. Et drøyt minutt saktere enn planlagt. Ting begynte etter hvert å løse seg litt opp, og avanseringen i feltet kunne for alvor begynne. De to neste 5 km gikk på 21.34 og 21.16. Så 21.00 mellom 15 km og 20 km. Halvmaraton ble passert på 1.30.46. Helt perfekt. Nå var jeg i rute, og jeg ville slippe å få kjeft fra klubbkameratene for å ha åpnet for hardt. De samme klubbkameratene hadde for øvrig bikket under tre timer for første gang i Berlin. Det er vanskelig å finne mer motivasjon enn det. Når to smålubne menn som Espen og Norvald godt over middagshøyden kunne klare det, så måtte det være håp for en avdanket curlingspiller også!

Ukonvensjonelt valg

Etter passert halvmaraton tok jeg et valg som svært få gjør under et maratonløp. Nå skulle jeg bare løpe fornuftig til 30 km uten å kikke på klokka. Kroppen skulle få bestemme farten, og hodet skulle konstant minne meg på at løpet skulle gjøres siste fem kilometerne. Møter man veggen før 40, så er det kjørt!

Løypa var like behagelig flat som forventet. Lange rette strekninger hvor man kunne flyte av gårde med flust av folk langs løypa. I tillegg var det helt optimalt at arrangøren delte ut drikke i flasker langs løypa, istedenfor de sedvanlige plastkrusene hvor det meste av drikken som regel havnet alle andre steder enn der det skulle.

Jeg hadde regnet meg fram til at 30 km helst skulle passeres i underkant av 2.08 for å være i posisjon til sub3. 2.08.40 var tallet jeg fikk se etter 9 km løping på følelsen. Skulle det bli 3.01 … Skulle jeg bruke et nytt halvår på å ergre meg over et mislykket forsøk, mens jeg trente mot det neste? Mange tanker fyker gjennom hodet på dette stadiet av løpet. Men jeg har krefter igjen. Og jeg finner masse energi i hver eneste løper jeg passerer på veien.

30–35 km går på 21.16. Det kan gå nå. 35–40 km går på 21.06. Det er håp, men 40 km passeres altså på 2.51.02. Det betyr at siste 2.2km må gå på under 9 minutter. De 2 siste km må rett og slett være de to raskeste i løpet om det hellige målet skal nås. Jeg ser ingen grunn til å kikke på klokka mer. Alt er vondt. Men det er krefter igjen. Beina har ennå ikke takket for seg.

Sluttspurt

Med 1 km igjen til mål har arrangøren gjort et fantastisk grep. Det er store skilt for hver 100 m mot mål. 900 m, 800 m, 700 m, 600 m. På 500 meter gløtter jeg ned på klokka 2.58.01. Jeg skjønner at de siste 500 m må gå under 2 minutter. En runde og en langside på Lunderød eller Levermyr.

Normalt sett verdens enkleste sak å gjøre dette under 2 minutter. Problemet er bare at jeg har 41,7km i beina. Hvor de siste kreftene hentes fra, aner jeg ikke. Men et eller annet sted langt ned i midtlivskrisens episenter ligger de siste karbohydratene og venter på å bære meg til målstreken. 2.59.47. Og et primalskrik av lettelse over å slippe å bli medlem av 3.01-klubben.

Jeg har klart det! Jeg har nådd et mål som har gnagd i bakhodet så altfor lenge. Ingen rundt meg bryr seg. Ingen dopingtestere venter på meg ved målgang. Selv om drøyt 25000 løpere er bak meg i mål, er det over 3000 løpere foran. Likevel opplever jeg en barnslig lykke som vanskelig kan beskrives med ord.

Persen min på maraton begynner på 2.