UTØVERBLOGG: Etter å blitt kåret til «rookie of the year» i debutsesongen i fjor, bestemte vi i Team Sivert Svardal oss for å satse for full sesong igjen i RX1-klassen. Den største klassen i EM, med de kraftigste bilene. Målet var å prøve å stabilisere oss blant de ti beste og kjempe om finaleplass i enkelte løp.
Sesongen startet i Ungarn på Nyirad-banen i slutten av mai. Med en 2.plass i semifinalen havnet vi i årets første finale. Finalen ble dessverre kortvarig. Jeg ble klemt i en sandwich mellom to biler i starten, og dette gjorde at det ble et tannstangbrudd. Tannstangbrudd betyr null servo, noe som er veldig vanskelig å kjøre med på en firehjulsdrift bil, dermed valgte vi å bryte finalen og ble da nummer fem.
2. EM-runde gikk første helga i juli: «The Magic Weekend» på Høljes i Sverige. Startfeltet var tøffere enn noen gang før her, mye grunnet at de nye VM-bilene ikke var klare. Førere som fire ganger verdensmester Johan Kristoffersson, Andreas Bakkerud og Oliver Solberg gjorde gjesteopptredener og fightet selvfølgelig helt opp i toppen.
Tempoet vårt denne helga viste seg også å være meget bra. Vi hadde litt tekniske problemer i de innledende omgangene, men i 3.omgang viste vi hva vi kunne få til. Vi ledet på et tidspunkt foran nevnte Kristoffersson og årets europamester Anton Marklund, og satte 4. tid, som var en veldig kul opplevelse i noe som så godt som var et VM-felt. Løpet endte med en god 10.plass, noe vi var fornøyd med.
Problemer på hjemmebane
3. runde gikk på «hjemmebane» på Lånkebanen i Stjørdal kommune. Et fantastisk arrangement med mye oppmerksomhet rundt de norske sjåførene. Dessverre ble dette løpet der vi skulle ha mest problemer. Promotoren hadde endret reglene slik at det ikke var lov å ta alternativsporet i første runde, noe som dermed gjorde at det ble mye kollisjoner i første og andre sving. Vi klarte å kjøre oss opp til en 3.plass i vår semifinale, som ga oss 9.plass i løpet.
4. runde var starten på en veldig hektisk høst, med tre løp fra starten av september til starten av oktober. Denne runden gikk i Latvia. Før finalen trengte bilen noen reparasjoner, i tillegg begynte det å regne. Vi endte på femteplass, et resultat vi var veldig fornøyd med, men med en liten bismak. Vi følte at vi kunne kjempet om en pallplassering med 100 prosent regnoppsett.
14 dager senere var det duket for den femte og nest siste EM runden for året, i portugisiske Montalegre. Det ble årets mest dramatiske for vår del. I 1.omgang lørdag takket motoren for seg. Mange ville gitt opp etter et motorras, men det gjorde ikke vi. Vi hadde med en reservemotor, og etter et 12 timers skift var Poloen friskmeldt klokka 01 natt til søndag. Vi måtte ta til takke med 3. plass i semifinalen og en 6. plass i løpet. Selvfølgelig skuffende å være førstemann utenfor finale, men tatt i betraktning hvordan helga startet, var vi også her veldig fornøyd med resultatet vi fikk med oss hjem til Konsmo.
Det siste EM-løpet ble kjørt på den legendariske banen Spa Francorchamps i Belgia. Med jevne topp ti-plasseringer gjennom hele året, hadde vi klart å posisjonere oss som nummer 4 i sammendraget før finaleløpet. Det var ti poeng opp til bronseplass, som ble holdt av Enzo Ide fra Belgia.
Knallavslutning
Vi prøvde å legge tanken om medalje fra oss og heller fokusere på å få et så godt resultat som mulig. Vi stilte opp med årets minste team i EM med meg som sjåfør, pappa som bussjåfør og mekaniker og Atle Vik fra Vennesla som mekaniker og altmuligmann.
Løpet i Belgia var et løp som gikk skikkelig på skinner. 2 heatseire, en 2.plass og kun topptider var fasiten etter de tre innledende omgangene. For å kunne få bronsemedaljen måtte vi bli dårligst nummer to i finalen, noe som selvfølgelig var usannsynlig, men alt kan skje i rallycross.
Vi startet i 5.startspor i finalen og veien rundt konkurrentene ble dessverre for lang. Vi kom ut som nummer fem, men klarte å klatre en plass og kom i mål som nummer 4. Det beste resultatet vi har fått i EM i toppklassen, og det ga også 4.plass i EM sammendraget, kun 3 poeng bak bronseplassen.
Vi tapte ingen medalje, men vi vant 4.plassen, som er en ufattelig stor prestasjon for et team bestående av kun folk som har vanlige jobber og ikke driver profesjonelt.
Håper på full satsing videre
De tre bilene som var foran drives av profesjonelle team, og skal egentlig ikke være mulig å følge. Progresjonen fra 2021 sesongen har vært enorm, og vi viser at vi virkelig kan kjempe i toppen av Europa med det lille teamet fra sørlandet som vi er.
Det er bare å takke alle som har bidratt for at dette skal være mulig. Størst takk til Pappa Stein Svardal og Atle Vik som er de største pådriverne for dette. Jeg må også takke alle sponsorer som har vært med denne sesongen, dette hadde ikke vært mulig uten dere.
Hva vi gjør i 2023-sesongen er ennå uvisst. Vi har uten tvil ønske om å satse hardt mot EM-medalje. Men for å få det til må det ofres mye tid og penger. Det hadde selvfølgelig vært utrolig gøy hvis noen nye sponsorer hadde blitt med på laget, så kunne vi prøvd å dradd hjem en EM medalje hjem til Sørlandet sammen. Det har ikke skjedd siden Ludvig Hunsbedt og Guttorm Lindefjell kjørte på 90- og tidlig 2000-tallet, så det er jo lov til å drømme.