Rundbanerittet gikk over all forventning med tanke på at opp jeg ikke har samme treningsgrunnlaget som tidligere. Det er fellesstart med flere runder i en rundløype med vinnertid på ca. halvannen time. Jeg startet forholdsvis kontrollert, men kjente fort at kroppen fungerte og da var det bare å trøkke til. Det ble litt tungt på de siste rundene pga. distansen, men jeg klarte å holde unna greit.
Sprint på terrengsykkel er egentlig samme konsept som på langrenn, med flere heat og de to beste fra hvert heat går videre til neste runde.
På sprinten hadde jeg veldig tro på meg selv, og det fikk jeg bekreftet da jeg fikk 3. beste tid på prologen. Jeg var nære på å ryke ut i åttedelsfinalen. Jeg hadde jeg en god luke ca. halvveis, men klarte å vrenge dekket i en sving så jeg mistet mye luft i bakdekket. Jeg hadde heldigvis bra nok forsprang så kom meg tidsnok til mål, men konkurrentene kom fort bakfra. I kvartfinalen hadde jeg grei kontroll, men etter målgang begynte jeg å kjenne meg kvalm pga. så høye laktat-verdier.
Det koster å ta seg helt ut på den måten gang på gang. Det var så vidt jeg fikk startet i semifinalen da jeg sto å kastet opp i veikanten rett før start. Jeg klarte å ta meg sammen litt og stilte opp til start. Hadde grei kontroll også her, men måtte virkelig kjenne på melkesyra igjen. I finalen fikk jeg en bra start og lå i 2. posisjon hele veien.
Dessverre var det ikke nok krutt igjen i beina til å hamle opp med Eskil Evensen Lie, som stakk av med seieren. Han hadde et lite gir ekstra da melkesyra sprutet som verst så det var absolutt fortjent. Det er mye action og mye som kan skje i sprint og ingenting er gitt på forhånd. Det er jo noe av moroa med det også. Jeg er i alle fall storfornøyd med resultatet.