Jeg våknet opp fra heroinoverdose med amputert bein. Nå har jeg trent meg opp for å inspirere andre.

Jeg har bodd i Kristiansand i tre og et halvt år. Jeg startet å ruse meg i hjembyen min Oslo i veldig ung alder. Jeg var 13 år og stjal tre øl i butikken der jeg bodde. Vi var tre kompiser som sneik oss ut på natta og drakk de ølene vi hadde stjålet tidligere på dagen. Det var min første opplevelse av et rusmiddel.

Da jeg var 15 år, røykte jeg hasj med de samme kompisene som jeg drakk med første gang. Jeg røykte hasj så å si hver eneste dag i to år før jeg prøvde meg på hardere stoffer. Jeg tok amfetamin før jeg skulle på Hyperstate (stort technoparty i Oslo Spektrum, på slutten av 90-tallet). Den følelsen jeg fikk da jeg tok det, den er helt ubeskrivelig. Jeg ble lysvåken og var helt klar i hodet, energien var på høyt nivå, det følte ut som jeg var i Supermanns kropp, det prikket over hele kroppen og kjente det helt ut mot hårtuppen, pulsen gikk i hundre.

Videoen under lagde jeg i forrige måned, inspirert av andre treningsvideoer på You Tube laget av mennesker med handikap.

Det jeg ikke ble advart mot var nedturen, for da festen var over og lyset ble skrudd på, kjente jeg at jeg begynte å kaldsvette og var pissenervøs. Det virket som om alle kunne se at jeg hadde fått i meg noe, noe jeg tror de også gjorde. Øynene mine var store som en klinkekuler, pupillene mine hadde utvidet seg så øynene mine var kølsvarte.

Jeg fikk ikke sove på tre døgn. Det stoppet ikke der. Noen måneder seinere tok jeg min første XTC-tablett, det følte som en ny dør åpnet seg. Livet var perfekt da jeg var på den rusen. Det er en ubeskrivelig følelse. Tenk deg at du er forelsket ganger 50, den følelsen! Jeg ruset meg på ecstasy hver eneste helg i et halvt år, kjemikaliene hadde ødelagt nervene mine.

Tjente fett som langer

Jeg turte til slutt ikke gå ut døra hjemme. Jeg låste meg inne på rommet i flere uker. Så fikk jeg noen beroligende tabletter (Rohypnol) av en kompis som stakk innom en dag. Tablettene var den perfekte medisinen. Den gjorde sånn at jeg ble «meg selv» igjen. Jeg turte å gå ut døra nå uten noen problemer. Jeg byttet rett og slett en rus mot en annen. En dag gikk jeg forbi Plata og hadde nettopp hentet 100 Rohypnol-tabletter i Drammen. Jeg spurte de narkomane om de ville kjøpe tablettene. De flokket seg rundt meg som om det var unger som ville ha godteri. De betalte 400 kr for ti tabletter. Jeg solgte alle tablettene i løpet av ti minutter og satt igjen med 4000 kr. Jeg dro tilbake Drammen og hentet 300 nye tabletter og solgte dem alle da jeg kom på Plata igjen. Bra business, tenkte jeg. Jeg var der nesten hver eneste dag og «jobbet». Hentet 1000 tabletter sammen med to andre kompis og solgte alle.

På en god dag kunne vi tjene mellom 40.000 og 50.000 kroner. Da jeg var i pillerus, trodde jeg at jeg var usynlig, jeg ga totalt faen i alt og alle. Gjorde akkurat det jeg ville og trodde jeg ikke ble lagt merke til. Vi var der så ofte at vi ble kjent igjen av politiet. Jeg sluttet ikke mens leken var god og ble til slutt tatt av politiet. De tok fra meg alt og jeg satt igjen med null. Da jeg slapp ut fra glattcella, måtte jeg starte fra bunnen av og måtte jobbe meg oppover igjen.

Det var så deprimerende at jeg til slutt begynte jeg å røyke heroin. Hvorfor? Fordi jeg var nysgjerrig og dum. Alle de som var rundt meg gjorde det så hvorfor skulle jeg ikke prøve det? Jeg røykte heroin hver dag i tre måneder, før jeg tok mitt første skudd. Det var så deilig, husker jeg. Det var en herlig følelse. Jeg kjente det varmet i hele kroppen, spesielt på ballene. Jeg var i min egen verden. Hadde den beste følelsen du noen gang kunne tenkt deg og følte meg fri, den tok vekk alle bekymringer. Den gangen var jeg hekta på heroin i et halvt år. Av en eller annen grunn klarte jeg å slutte på egen hånd og dro på ferie til Vietnam sammen med familien.

Tilbakefall

Selv om jeg klarte å slutte med heroin, fortsatte jeg å ruse meg på andre ting. Jeg begynte å jobbe for pappa, som håndverker i noen år. Etter en ferie i 2007 skjedde det noe oppi hodet mitt. Jeg var svak og begynte å romantisere heroinrusen. Jeg husket hvor deilig den rusen var og begynte å røyke det igjen. Jeg ble fort hekta på det og røykte det hver dag. Jobben gikk jo selvfølgelig til helvete og jeg begynte å henge på Plata igjen. Det tok ikke lange tiden før jeg begynte med nåla igjen. Så skjedde det noe fredag 13. mars 2009. En dag som aldri vil gå i glemmeboka. Dette husker jeg selvfølgelig ingenting av og er blitt fortalt det da jeg våknet opp på sykehuset.

Jeg var hos en bekjent av meg, og dama hans tok en overdose. Han ringte til ambulansen og da ambulansepersonalet kom, klarte hun å kvikne opp av seg selv, men på vei ut døra så de at jeg lå på golvet. De prøvde å få liv i meg, men jeg ga ingen respons. De puttet meg i sykebilen og kjørte meg til sykehuset. På vei til sykehuset begynte kroppen min å ese ut. Grunnen til det var fordi hjertet ikke klarte å pumpe nok blod til kroppen, så kroppen tok seg imot væske. Jeg ble lagt inn på operasjonsbordet og der de splittet opp halve kroppen min for å få ut væsken som hadde fylt seg i kroppen.

Operasjonen var vellykket. Noen dager seinere ringte legen hjem til foreldrene mine og ba de skynde seg ned til sykehuset. Da de kom dit, fikk de beskjed om at det hadde kommet bakterier på høyrebeinet mitt og hvis det ikke ble fjernet fort nok, kunne bakteriene spre seg til resten av kroppen og sjansen var stor for at jeg ikke kom til å overleve. Legen fikk beskjed at de måtte gjøre det som var best for at jeg skulle overleve. De amputerte beinet mitt.

Da jeg våknet fra respiratoren noen uker seinere, sa broren min at beinet mitt var amputert. Jeg trodde det var bare foten. Alt var fortsatt uklart for meg og jeg sovnet igjen. Fysioterapeuten kom inn en dag og strakk ut venstrebeinet mitt fordi jeg hadde ligget så lenge og de var redd for at beinet skulle stivne inn. Jeg tror ikke jeg skjønte hva som hadde skjedd, for etter fysioterapeuten kom inn den tredje gangen tenkte jeg: hvorfor strekker hun ikke ut høyrebeinet? Da måtte jeg sjekke om hvor mye jeg måtte amputere. Jeg løftet opp dyna og fikk mitt verste sjokk. Jeg kan kjenne på den følelsen hver gang jeg forteller om denne hendelsen.

Sjokket

De hadde amputert rett under kneet. Hele verden raste sammen og det første det syke hodet mitt tenkte på var «hvilken dame vil ha meg nå». Så tenkte jeg på hvordan skulle jeg forholde meg til folk og de til meg. Jeg gråt og gråt i flere timer og tok meg sammen til slutt. Jeg måtte snu om det negative til noe positivt. Jeg sa til meg selv at det kunne ha gått enda verre. Jeg kunne ha mistet begge beina eller armen og verste fall livet. Det må være en der oppe som ikke vil ha meg opp dit ennå, tenkte jeg.

Jeg satte meg et mål om å kunne gå igjen og da jeg fikk beinprotesen, sa fysioterapeuten at jeg gikk så fint. Jeg var på rehabiliteringssykehuset i fire måneder og kom hjem. Jeg så meg selv i speilet på rommet og ble rett og slett kvalm. Hvordan i helvete klarte jeg å gjøre dette mot meg selv? Jeg ser ut som et misfoster, jeg ER et misfoster! Jeg kjørte hodet så hardt at jeg ble skikkelig langt nede og skammet meg noe helt sinnssykt. Jeg visste at hvis jeg fikk i meg litt heroin ville det ta vekk alle de vonde følelsene jeg hadde, for den tok vekk alle bekymringer og den vil ta meg til et bedre sted. Jeg tok begge krykkene og gikk og tok bussen til byen og kjøpte meg en dose med heroin. Jeg tok det som holdt på å ta livet mitt. Sinnssykt!

Denne sykdommen er så mektig at jeg dreit i konsekvensene. Jeg husket bare alt det «fine» ved det. Til slutt fant alle sammen ut at jeg hadde begynt å ruse meg igjen. Kompisene mine begynte å snu ryggen til meg, pappa tok avstand fra meg, Til og med lillebroren min som var og er bestevennen min snakket ikke til meg lenger. Da hadde jeg flere grunner til å ruse meg. Den eneste personen som ikke tok avstand fra meg var mamma. Hun var der for meg, selv etter alt det jeg hadde påført henne. Jeg holdt henne våken om nettene, stjal og var rett og slett en drittsekk mot henne.

Avvenning

Mamma spurte meg om jeg ville legge meg inn på behandling på Mestringshusene. Jeg takket ja til det og la meg inn i januar 2010 og var der i tre omganger det året. Rett før jeg la meg inn for tredje gang, ruset jeg meg så sinnssykt hardt. Heroinen funket ikke alene. Jeg måtte blande heroin, piller, amfetamin og kokain i en og samme sprøyte for å få et kick. Jeg slo hodet mot veggen og sa til meg selv «Hvorfor klarer jeg ikke å slutte, hvorfor gidder jeg å strafferuse meg på denne måten?» Det er ikke det livet her jeg har drømt om. Det livet jeg har drømt om er å få meg ei dame, få meg en leilighet, få barn sammen og kanskje gifte meg med henne.

Jeg ringte til Mestringshusene og spurte om jeg kunne komme opp og det fikk jeg lov til. Neste dag tok jeg toget opp. Kroppen var så nedkjørt og sliten, så da jeg gikk av toget måtte taxisjåføren bære meg inn i bilen og kjøre meg til behandlingshjemmet på Vegårshei. Jeg sov i to døgn og da jeg våknet opp hadde jeg skikkelige abstinenser. Kroppen hadde ikke fått i seg dop på mange timer. Det verket i hele kroppen. Det føltes ut som det var 10.000 krigere som reiv i stykker innvollene mine. Jeg lå i senga i flere dager, klarte ikke å gjøre noen ting for jeg hadde ikke noe energi i kroppen. Det føltes som jeg hadde en skikkelig kraftig influensa, bare 100 ganger verre. Da lovte jeg meg selv at dette vil jeg aldri oppleve igjen.

Jeg var på nedtrappingsprogram i en måned. Da jeg fikk min siste sobrilpille, sa jeg til ham som jobbet i behandlingshjemmet at det skulle bli det siste rusmiddelet jeg noen gang kommer til å ta. Dette var 1. november 2010, og siden da har jeg verken rørt narkotika eller alkohol. Jeg er uendelig takknemlig for den hjelpen jeg fikk der jeg var. Jeg slet med dårlig selvbilde og selvtillit og sa til mine medpasienter at jeg hatet meg selv på grunn av mitt handikapp. Da sa terapeuten vi hadde den dagen at jeg måtte begynne å elske meg selv. Hvordan kunne jeg gjøre det etter alt det jeg hadde påført meg selv?

Neste stopp: Kristiansand

Dagen etter sto jeg opp og sa høyt til meg selv «Nauy, du ser bra ut, du ser dritbra ut og du er god nok som du er». Dette har jeg gjort hver dag siden. Litt etter litt løsnet det og jeg begynte å like meg selv bedre og bedre. Jeg flyttet til Kristiansand etter at jeg kom ut fra behandlingshjemmet. Jeg hadde sosial angst og visste ikke hvordan jeg skulle takle å være blant folk, turte så vidt å gå opp og ned Markens fordi det føltes ut som alle kikket rart på meg fordi jeg halter når jeg går. Han jeg bodde med kom hjem en dag og sa han hadde meldt seg inn på et treningssenter og spurte om jeg også skulle gjøre det.

Jeg nølte litt, men etter mye fram og tilbake valgte jeg å dra ned. Vi dro til treningssenteret dagen etter og snakket med en veldig søt jente som jobbet der. Hun ga meg den tryggheten jeg trengte og meldte meg inn. Jeg trente der i noen måneder og fikk fort resultater og klarte å bygge opp selvtilliten min. Ikke misforstå meg når jeg snakker om selvtilliten min. Jeg går ikke rundt og tror jeg er verdens kjekkeste eller deiligste, men jeg kan gå ute nå uten at jeg tenker på hva andre tenker på meg. Så lenge jeg er fornøyd med meg selv er det mer en godt nok for meg. Når jeg blir ferdig med en treningsøkt, har jeg så mye endorfiner i meg at det føles ut som jeg får i meg et skudd med verdens herligste dop.

Jeg har funnet meg en ny type rus som er mye bedre og ikke minst sunnere, derfor trener jeg så mye som jeg gjør. Jeg trener fem ganger i uka, og tar fri i helgene. Mandag trener jeg ryggøvelser, tirsdag skuldre, onsdag bein, torsdag bryst og fredag armer og mage. Når en person ser på meg nå, tenker jeg at personen ser noe fint ved meg og ikke fordi jeg går så rart. Det handler om å snu tankegangen sin. Trening handler ikke bare om å få en fin kropp. Den hjelper deg til et nytt og bedre liv. Et tips til dere som har hatt tenkt på å sette gang med trening, men som sliter med å komme i gang: Det er bare å hoppe ut i det, og lag deg små mål og ta steg for steg og ikke stress. Gi deg selv litt tid. Hvis du ikke føler deg trygg, er det dyktige personlige trenere på Elixia som kan hjelpe deg på veien. Husk at Petter Northug ikke hadde vært der han er i dag hvis han ikke hadde hatt støtteapparatene eller en personlig trener rundt seg.

Veide 56 kilo

Det kicket jeg får av å trene er at jeg ser forandringer på kroppen og ikke minst overskuddet jeg får i hverdagen. Humøret er på topp også. Jeg veide 56 kilo på mitt laveste, og etter jeg begynte å trene, så jeg musklene begynte å poppe fram. Nå veier jeg 68 kilo fordelt på 171 centimeter. Når resultatene kommer, blir treninga ekstra gøy, og det motiverer meg til å trene enda mer. Jeg var hjemme i Oslo i jula og så en treningsvideo på Facebook av folk med forskjellige handikap som trente. Jeg ble skikkelig inspirert og da måtte jeg lage en treningsvideo jeg også, nettopp for å inspirere andre. Det finnes ingen unnskyldning for å ikke trene daglig, jeg mener alle har 30 minutter å sette av til det i løpet av 24 timer.

Det frister å stå på scenen en dag og vise fram all det arbeidet jeg har gjort med meg selv. Det finnes ingen klasse ennå for handikappede i Norge. Men om det skjer har jeg lyst til å stille i en konkurranse i 2016. Jeg hater å stå på en scene, men som jeg lært da jeg var i behandling – man vokser på å gå imot frykten sin.

Jeg ringte til Mestringshusene og spurte om jeg kunne komme opp og det fikk jeg lov til. Neste dag tok jeg toget opp. Kroppen var så nedkjørt og sliten, så da jeg gikk av toget måtte taxisjåføren bære meg inn i bilen og kjøre meg til behandlingshjemmet på Vegårshei. Jeg sov i to døgn og da jeg våknet opp hadde jeg skikkelige abstinenser. Kroppen hadde ikke fått i seg dop på mange timer. Det verket i hele kroppen. Det føltes ut som det var 10.000 krigere som reiv i stykker innvollene mine. Jeg lå i senga i flere dager, klarte ikke å gjøre noen ting for jeg hadde ikke noe energi i kroppen. Det føltes som jeg hadde en skikkelig kraftig influensa, bare 100 ganger verre. Da lovte jeg meg selv at dette vil jeg aldri oppleve igjen.

Jeg var på nedtrappingsprogram i en måned. Da jeg fikk min siste sobrilpille, sa jeg til ham som jobbet i behandlingshjemmet at det skulle bli det siste rusmiddelet jeg noen gang kommer til å ta. Dette var 1. november 2010, og siden da har jeg verken rørt narkotika eller alkohol. Jeg er uendelig takknemlig for den hjelpen jeg fikk der jeg var. Jeg slet med dårlig selvbilde og selvtillit og sa til mine medpasienter at jeg hatet meg selv på grunn av mitt handikapp. Da sa terapeuten vi hadde den dagen at jeg måtte begynne å elske meg selv. Hvordan kunne jeg gjøre det etter alt det jeg hadde påført meg selv?

Neste stopp: Kristiansand

Dagen etter sto jeg opp og sa høyt til meg selv «Nauy, du ser bra ut, du ser dritbra ut og du er god nok som du er». Dette har jeg gjort hver dag siden. Litt etter litt løsnet det og jeg begynte å like meg selv bedre og bedre. Jeg flyttet til Kristiansand etter at jeg kom ut fra behandlingshjemmet. Jeg hadde sosial angst og visste ikke hvordan jeg skulle takle å være blant folk, turte så vidt å gå opp og ned Markens fordi det føltes ut som alle kikket rart på meg fordi jeg halter når jeg går. Han jeg bodde med kom hjem en dag og sa han hadde meldt seg inn på et treningssenter og spurte om jeg også skulle gjøre det.

Jeg nølte litt, men etter mye fram og tilbake valgte jeg å dra ned. Vi dro til treningssenteret dagen etter og snakket med en veldig søt jente som jobbet der. Hun ga meg den tryggheten jeg trengte og meldte meg inn. Jeg trente der i noen måneder og fikk fort resultater og klarte å bygge opp selvtilliten min. Ikke misforstå meg når jeg snakker om selvtilliten min. Jeg går ikke rundt og tror jeg er verdens kjekkeste eller deiligste, men jeg kan gå ute nå uten at jeg tenker på hva andre tenker på meg. Så lenge jeg er fornøyd med meg selv er det mer en godt nok for meg. Når jeg blir ferdig med en treningsøkt, har jeg så mye endorfiner i meg at det føles ut som jeg får i meg et skudd med verdens herligste dop.

Jeg har funnet meg en ny type rus som er mye bedre og ikke minst sunnere, derfor trener jeg så mye som jeg gjør. Jeg trener fem ganger i uka, og tar fri i helgene. Mandag trener jeg ryggøvelser, tirsdag skuldre, onsdag bein, torsdag bryst og fredag armer og mage. Når en person ser på meg nå, tenker jeg at personen ser noe fint ved meg og ikke fordi jeg går så rart. Det handler om å snu tankegangen sin. Trening handler ikke bare om å få en fin kropp. Den hjelper deg til et nytt og bedre liv.

Et tips til dere som har hatt tenkt på å sette gang med trening, men som sliter med å komme i gang: Det er bare å hoppe ut i det, og lag deg små mål og ta steg for steg og ikke stress. Gi deg selv litt tid. Hvis du ikke føler deg trygg, er det dyktige personlige trenere på Elixia som kan hjelpe deg på veien. Husk at Petter Northug ikke hadde vært der han er i dag hvis han ikke hadde hatt støtteapparatene eller en personlig trener rundt seg.

Veide 56 kilo

Det kicket jeg får av å trene er at jeg ser forandringer på kroppen og ikke minst overskuddet jeg får i hverdagen. Humøret er på topp også. Jeg veide 56 kilo på mitt laveste, og etter jeg begynte å trene, så jeg musklene begynte å poppe fram. Nå veier jeg 68 kilo fordelt på 171 centimeter. Når resultatene kommer, blir treninga ekstra gøy, og det motiverer meg til å trene enda mer. Jeg var hjemme i Oslo i jula og så en treningsvideo på Facebook av folk med forskjellige handikap som trente. Jeg ble skikkelig inspirert og da måtte jeg lage en treningsvideo jeg også, nettopp for å inspirere andre. Det finnes ingen unnskyldning for å ikke trene daglig, jeg mener alle har 30 minutter å sette av til det i løpet av 24 timer.

Det frister å stå på scenen en dag og vise fram all det arbeidet jeg har gjort med meg selv. Det finnes ingen klasse ennå for handikappede i Norge. Men om det skjer har jeg lyst til å stille i en konkurranse i 2016. Jeg hater å stå på en scene, men som jeg lært da jeg var i behandling – man vokser på å gå imot frykten sin.

Jeg driver veldig mye med mental styrketrening i tillegg. Jeg sier mye positive ting til meg selv for å dra opp selvtilliten. Jeg psyker meg selv opp hver dag før jeg går ut døra og da er jeg klar for en ny dag. Det som har skjedd med meg er fortid, jeg tenker ikke så mye på det, jeg tenker heller framover for det er dit jeg skal. Å gi opp finnes ikke i min verden. Setter meg små realistiske mål. Klarer jeg det ikke første gang, gjør jeg det igjen til jeg klarer det. Jeg er så heldig som får lov til å jobbe på det stedet som betyr utrolig mye for meg, Elixia! De sier at jobben er ditt andre hjem, for meg så stemmer det.

Jeg jobber med en fantastisk fin gjeng som jeg har også har blitt veldig glad i, og så har jeg verdens beste sjef, Bente Vatneli. Hvis du trenger litt motivasjon eller et spark bak til å begynne å trene, er det bare å stikke innom jobben min så kan vi ta en uforpliktende prat, jeg spanderer kaffen. Hverdag tar jeg en beslutning: «I dag skal jeg ikke ruse meg, men i morgen kan jeg gjøre hva jeg vil». Jeg har drømt om et liv uten bruk av rusmidler og akkurat nå så lever jeg i drømmen min og det føles helt fantastisk.