Vi er en gjeng løpere i Kristiansand løpeklubb som de siste årene har samlet oss om et maratonløp hvert år. Vi har siktet oss inn på de største løpene, og deltatt blant annet i Milano, Barcelona, New York og Berlin. Vi har satt oss hårete målsetninger, trent godt og målrettet, samt tatt med oss koner og samboere for å få nødvendig handlingsrom for å trene mer eller mindre hver dag. Det er selvsagt prestisje i å være best, eller nest best, i gruppa, så vi trener mye sammen, og bruker Strava for å sammenlikne treningen.
Her gjelder det ikke nødvendigvis å ha de beste tidene på ulike segmenter, men å sikre at de andre ikke sniker til seg mer trening enn at man fortsatt kan opprettholde sin rangering i gjengen. Dersom en person øker treningsmengden, følger vi andre naturlig etter, og enden på visa er en eskalerende økning av treningsmengden inn mot disse løpene.
Nå vil jeg påpeke at vi forsøker å ha et passe sunt forhold til treningen, og mottoet er at det både skal ytes og nytes. Vi trener, konkurrerer og feirer seiere og tap sammen. Tross alt er det ingen av oss som vinner hverken New York eller Berlin maraton, men vi har det moro på veien.
For oss treningsnerder har det alltid vært naturlig å dele hva vi har gjennomført av trening. Tidligere var treningsdagbøkene sirlig ført i papirform, etterhvert gjennom ulike dataprogrammer som Word og Excel, og de siste årene har Strava blitt et sted hvor det meste av trening samles og deles. Treningsøkter fra ski, løp og sykkel lastes automatisk opp fra gps-klokkene våre og vi kan sammenlikne oss med treningskollegaer, naboene, de på samme alder og de beste i byen. Vi kan også sammenlikne statistikker på løyper (segmenter), vektklasser, kjønn og alder. I praksis ser jeg at det å dele gir motivasjon både for den som deler og den som sammenlikner treningen sin.
I år tok Fædrelandsvennen dette videre og lanserte
. Her ble alle som har lyst invitert inn på Strava-arenaen med mål om å skape aktivitet og engasjement, samt kåre Sørlandets sprekeste. Jeg fikk selv invitasjon om å bidra med innspill på segmenter som kunne brukes, og ikke minst var jeg en av mange som håpet å kjempe i tetsjiktet. Jeg løper fort, går moderat på ski og sykler sånn passe.
Du finner meg dessverre ikke høyt oppe på listene denne gangen, men jeg har planer å komme sterkt tilbake når en skade i leggen er kurert. Skader og vondter er uheldigvis noe de fleste får føle på i perioder, og for meg er løsningen å finne nye mål å jobbe mot. Denne gangen har jeg gått til innkjøp av både rulleski og stakemaskin på vei mot Vasaloppet i 2017.
Jeg har alltid likt å ha noen drømmer som jeg jobber mot, aller helst sammen med andre venner. Kanskje jeg aldri når dem, men det får meg ut av senga om morgenen, eller ut i høstmørket på trøtte kvelder. Veien mot målet er det viktigst og alle treningstimene, opplevelsene, reisene og konkurransene gir gnist for nye mål.
De færreste har mulighet for å slåss i tetkampen om å bli årets sprekeste sørlending. Den kampen står nå mellom Hans Erik Fiskvik, Christian Wulff og Bjørnar Eretveit og de har bare fram til 31. oktober på å avgjøre hvem som er best. Blant kvinnene virker Siren B. Wullf å være suveren.
Uavhengig av hvem som vinner, vil jeg slå et slag for at du setter deg dine egne mål. Du må gjerne drømme stort, ikke vær redd for å feile. Det er på vei mot målet du har de beste opplevelsene, med eller uten gps-klokka.