UTØVERBLOGG: Pressekorpset har gått hjem. Publikum ser en helt annen vei. Trolig er Kristian Blummenfelt allerede på vei hjem til Bergen. Og målportalen er nesten pakket ned når jeg omsider løper i mål.
Men det gjør meg ingenting. Jeg er ikke her for å vinne VM-gull. Jeg er her for å slå Audun.
Og det er jeg sikker på at jeg har klart.
I hvert fall nesten sikker.
Sofagris
Triatlon er en pussig idrett. Den består av tre grener der ingen egentlig er ordentlig god i noen av dem.
I hvert fall er det slik for meg. Jeg svømmer passe bra. Sykler sånn midt på treet. Og selv Gjert Ingebrigtsen løper runder rundt meg. Jaja, i hvert fall Jakob.
Men det gjør ingenting. For jeg er en stabukk. Og da er det mye man får til, til tross for et totalt fravær av talent.
Jeg ramlet inn i sporten for mange år siden. Da var jeg overvektig. Og jeg trivdes godt på sofaen, med en god bok, smågodt i skåla og noe godt i glasset.
Så spurte en kamerat om jeg ville bli med på en triatlon på Iveland.
– Klart det, svarte jeg.
– Men, hva er egentlig triatlon?
Jeg fikk et kjapt svar, himlet med øynene. Og så var vi i gang.
Slå Audun
Nå står jeg her da. Som VM-deltaker i Lahti noen år senere.
Regjerende verdensmester, og olympisk mester, Kristian Blummenfelt gikk nettopp forbi meg.
Nesten 6000 utøvere fra 150 nasjoner er påmeldt. Alle har kvalifisert seg gjennom 50 ulike konkurranser verden over, til en slags finale.
Og midt iblant dem står jeg, en lite merittert sørlending.
Hvis jeg vinner, vil oddsen slå ut på Richters skala. Sett pengene dine på meg, og saldoen din er like fet som Elon Musk sin.
Jeg skal delta. Ha det moro. Nyte finsk natur.
Og jeg skal slå Audun.
Ingen av de store avisene vil skrive om den duellen. Og Audun ligger ikke våken på grunn av min «ambisjon». Men det gjør ingenting.
I ett år har dette drevet meg opp av sofaen. Helt siden vi begge to kvalifiserte oss i fjor sommer, har jeg tenkt på muligheten til å slå ham.
Tenk det. Hvis bare.
Vaklende motivasjon
Nå har jeg trent hver dag i ett år. Jeg har svømt, syklet og løpt. Og tatt tåhev mens jeg pusser tennene.
Jeg har finpusset teknikk. Kjøpt nye duppedingser i karbon. Og forberedt meg mentalt. Sett på amerikanske motivasjonsvideoer på YouTube.
From zero to hero.
Struggle made me stronger.
I dare you to be great.
Og så har jeg spist masse mat. God mat. Drukket vin rett fra flaska. Droppet treningsturer fordi det er varslet regn. Prioritert husarbeid og konserter.
Fordi 52-åringer med fire unger og trygg jobb i norsk offentlig forvaltning egentlig har det ganske greit. Og det å trene er ganske slitsomt. I hvert fall når det er snakk om intensitet, laktat og intervall. Og da vakler motivasjonen.
Da er det mer stas med en rolig sykkeltur i solskinn. Med iskrem og kaffe på en benk i Lillesand. Og det blir i hvert fall en fin Snap på den måten.
Men så var det den kampen mot Audun da? Jaja, vi forsøker på nytt i morgen.
Ikke Jakob og Narve
Nå er vi her i Lahti, begge to. Foran oss ligger den store innsjøen vi skal svømme i neste dag.
Vi har hentet startnummer, sjekket inn syklene og sett damene løpe i mål.
Konkurransen er nemlig så stor at den er delt i to. 2500 spreke damer konkurrerer på lørdagen; de svømmer 1900 meter, sykler 90 kilometer og løper 21 kilometer. Helt uten stopp.
Dagen etter er det herrene sin tur. 3500 menn, deriblant en tromøygeit og en frolending, skal gjennom den samme distansen. Ingen kjønnsdiskriminering her, altså.
Men først skal Audun og jeg teste vannet. Vi kler på oss våtdrakten. Den gir oss litt oppdrift, sånn at vi flyter godt. I hvert fall litt bedre. Alt monner.
De store riksmediene er fraværende og mister dermed muligheten til å ta bilder av oss, stille kritiske spørsmål om opplading og formtopp.
Men, vi er ikke Jakob og Narve. Vi er gode venner. Og den eneste som tar bilder av oss er kona, på vår oppfordring.
– Enda ett? spør hun.
– Jaja, prøv en annen vinkel, ivrer vi mens vi poserer.
– Og én vinkel til.
Hun himler med øynene.
Drøm og mareritt
Dagen etter våkner jeg tidlig. Jeg har valgt å bo utenfor Lahti. For å kunne konsentrere meg. Fokusere på arbeidsoppgaven. Kunne være i bobla.
Neida. Det er fordi det ikke var nok rom i Lahti. Alle rommene forsvant før jeg fikk sukk for meg.
Så da blir det mat på Naughty Burger kvelden før. Og opp av senga klokka 04, før toget triller av gårde til Lahti. Sammen med en rekke andre triatleter i samme ærend.
Når startskuddet går klokka 07.30, stuper Kristian Blummenfelt og resten av verdenseliten umiddelbart ut i vannet vi testet dagen før.
Audun og jeg står igjen på land.
Feltet er så stort at det må deles opp. Jeg starter klokka 9, Audun nærmere klokka 10.
Med andre ord, jeg skal jages gjennom dagen av en skrubbsulten frolending. Å slå Audun er drømmen. Å bli tatt igjen av Audun … det er marerittet.
Jeg er påmeldt i klassen M50-54. Og vi har alle fått gule svømmehetter. Audun har en annen farge på hetta si, fordi han er påmeldt i klassen M45-49. Bare guttungen, altså.
Når jeg stiller meg opp blant de andre med gule hetter, stusser jeg litt. De andre er jo … gamle? De har grått hår som stikker ut fra hetta. Og mange har grått skjegg. Noen er til og med rynkete.
Jeg spør arrangøren om jeg har blitt plassert feil. Men den unge funksjonæren forstår ikke så godt engelsk, og hun bare vinker meg høflig videre.
Blodig kriger
Når startskuddet går, endrer jeg karakter. Jeg er ikke lenger en mellomleder i kommunal sektor. Jeg er et dyr. Jeg er et beist.
Lion attitude.
Feed your mind with success.
Don’t you dare give up.
Perkele! Plutselig er det noen som sparker meg i ansiktet. Vi er i vannet, men jeg roper likevel høyt. Au, det der gjorde faktisk vondt. Hallo! Slapp av. Sånt kan være farlig.
Å grine er helt greit for moderne menn. Det er en måte å vise flokken at man ikke har det bra. Men her? Midt i den store, finske innsjøen. Med svømmebriller. Omringet av selvsentrerte menn i midtlivskrisa si?
Nei, jeg får bare svømme videre.
Blodet drypper fra nesa når jeg kommer meg på land. Det passer greit. Jeg er jo en kriger.
Stay strong.
Beast mode.
Shock them with your results.
På sykkelen fortsetter jeg hardkjøret. Jeg trykker inn alt som er av pedaler. Wattmåleren viser ekstreme resultater. Jeg ligger paddeflat over styret. Aerodynamisk positur. Regnet bøtter ned, men det betyr ingenting. Jeg er raskere enn vinden der jeg suser av gårde langsmed gule kornåkrer, på vei mot dype, finske skoger.
Varsko her, Blummenfelt! Her kommer feltets raskeste mann. Mate på, trøkk i hvert tråkk. Svette er svakhet som forlater kroppen. Ha!
Shut up.
I have the power.
Become someone no one thought you could be.
Boom! En fyr smetter forbi meg. Han er utrolig rask. Hm, det var da underlig.
Så kommer det enda en. Og enda noen flere.
Blåfrosne arabere
Ok, reality check. Nivået i VM er høyere enn klubbmesterskapet hjemme. Fy feite, som de kjører. Det er som å bli forbikjørt av en semitrailer. Jeg klamrer meg til styret når de passerer.
Jaja, da får jeg konsentrere meg om Audun igjen. Forhåpentligvis er han et godt stykke bak meg. Men jeg vet at han er råsterk på sykkel. Så, kom igjen. Nu kör vi!
Etter ni mil på den finske landsbygda nærmer vi oss Lahti igjen. Langsmed løypa står det mange utøvere. De er pakket inn i blank folie. Flere av dem sitter i biler, mens de rister og skjelver.
De ivrigste har kledd seg i regn-ponchoer. De har kjøpt seg en ekstremt dyr karbon-sykkel, med ekstreme aerodynamiske kvaliteter. Og nå har de drapert seg i et gigantisk seil, for å unnslippe noen nordiske regndråper.
Jeg har deltatt i Syden. Da holder jeg på å smelte. Jeg tenker at det er uansvarlig å arrangere når det er så varmt.
Her i Finland er bordet snudd.
Meksikanere, asiatere og arabere er gjennomfrosne. De stotrer, er blåfrosne og ansiktene er stive.
Jeg tenker at dette er en helt vanlig norsk sommerdag.
Tyrkisk pepper
Når syklinga er ferdig, venter løpinga. Det pleier å gå greit. Men løpinga kommer til slutt. Så da spørs det hvor mange krefter som er igjen. Uansett hvordan man vrir og vender på det; 21 kilometer er det.
Nå er sykkelskoa byttet ut med joggesko. Hjelmen ligger igjen i skiftesonen. Og så bærer det av sted.
I bakgrunnen skimtes de tre hoppbakkene i Lahti. Byen er jo tross alt mer kjent for skisport enn for triatlon.
Først går det opp. Og opp. Og enda mer opp.
Hæ? I følge arrangøren skal løpeløypa være flat. Men dette er jo sånt som Kristin Harila driver med!
Dig deeper.
Discipline.
When you feel like quitting, remember why you started.
Hold Audun bak deg! Ett steg av gangen. Push! Push! Push!
Og der på toppen, er det … Blummenfelt? Audun? Kona mi?
Nei, det er … Fazer-fabrikken! Tenke seg til, at jeg skal få oppleve dette. I min alder! Glem Mummi, Marimekko, Ittala og Nokia. Glem sauna, Finlandia og sisu.
Her, på toppen av monsterbakken i Lahti, lager de altså noe av det mest fantastiske som Finland har funnet opp: sukkertøyet Tyrkisk pepper!
Jeg blir rørt. Men jeg har ikke anledning til å stanse for en selfie. Jeg pakker de myke følelsene bort.
Tilbake til beast mode. Nå!
Perkele
Jeg løper lett og ledig. Danser gjennom skogen. Som en vind. Nå kan ingen slå meg!
– Upp, upp, sier en deltaker til meg.
Det er sånt som finner sier når de heier.
Jeg kaster et blikk til sides når han passerer meg.
Han er gråhåret. Ikke veldig tynn. Og gammel. Skikkelig gammel. Sikkert 100 år. Men han puster knapt. Smiler. Og han løper fortere enn meg. Mye fortere.
På et blunk er han borte. Forsvinner inn i den dype, finske skogen.
Jeg banner stille.
Perkele.
Vi begynner på løperunde to. Det er heldigvis den siste.
Det begynner nemlig å bli tomt på tanken. Jeg forsyner meg grovt på væskespostene. Cola, Red Bull, banan, gel. Alt!
Audun er strøket fra tankene. Nå gjelder det å overleve. Jeg passerer Fazer-fabrikken for siste gang. Men jeg kunne ikke bry meg mindre. Bare tanken på Tyrkisk pepper gjør meg kvalm.
Jeg har kun én jobb å gjøre, og det er å vralte seg i mål.
– Kom igjen, Fred Arthur.
Jeg ser opp. Det er kona som roper.
– Du ser bra ut.
Særlig. Hun ljuger så det renner. Men, skitt au. Det gjør godt med et heia-rop. Særlig nå som det nærmer seg slutten.
Not okay er bra
På vei over målstreken burde jeg hatt et norsk flagg. Eller jeg burde funnet på noen spillopper. Kanskje jeg burde ha hoppet høyt eller stupt kråke. Sånt gjør seg jo godt på bilder.
Men, nei takk.
– Are you okay? spør funksjonæren
Hun tar meg i mot etter målgang. Hun frister med en medalje, en finisher-skjorte og litt omsorg.
– Not okay, svarer jeg.
Hun ser forskremt ut og vinker på medic.
Jeg smiler. Og forteller henne at not okay er faktisk helt okay. Å være sliten er helt fint. Å gispe etter luft og kjenne at det lugger i lårene er godt. På en litt underlig måte.
Så gjelder det å få på seg tørt tøy. Få i seg noe mat. Og vente på Audun.
Min duellant.
Min motstander.
Min nemesis.
Lever han?
I mylderet finner jeg kona. Hun vinker på meg når jeg kommer ut av Athletes Zone.
– Vet du hva som har skjedd med Audun? spør hun.
– Huh?
Jeg er et stort spørsmålstegn.
– Det er noe som har skjedd på syklinga, sier hun.
Hun trekker fram mobilen, åpner appen hvor publikum kan følge deltakerne live. Hvor er de i løypa? Hvor fort beveger de seg?
Og ved passering 60 kilometer har det skjedd noe. Der jeg for som et lyn gjennom finske kornåkre mens regnet hamrer mot visiret på hjelmen, er det bråstopp for Audun.
Jeg kjenner meg uvel. Det er ikke sånn det skal være. Jeg skal slå ham med ett sekund fordi jeg er bedre trent. Ikke fordi …
De mest bekymrede tankene raser gjennom hodet mitt. Medaljen betyr ingenting. Heller ikke finisher-trøya. Og den tåpelige duellen vår?
Pføy. Jeg vil bare at Audun skal være i god behold.
Har han kjørt i grøfta? Sitter han i en bil med sølvfarget folie rundt seg mens han hakker tenner? Er han på sykehus eller det som verre er?
– Han beveger seg, sier kona og ser på appen.
– Ikke så fort. Snittfarta hans er lav, men det går framover.
Ok, da er han i hvert fall i live, tenker jeg.
Etter hvert begynner han å løpe. Han skal også opp bakken. Forbi Fazer-fabrikken. Og snart i mål.
Hopper i mål
Endelig får jeg øye på ham. Den hvite klubbdrakta er lett å se. Enda lettere er det å dra kjensel på det store smilet hans.
Like etter krysser han målstreken. Han hopper når han gjør det. Han har vært ute i løypa i mer enn seks timer, og han er nesten sist. Men likevel hopper han.
Audun, altså.
Min helt!
Omsider finner vi hverandre. Han forteller om tre punkteringer på få kilometer. Ingen deltakere har med seg tre sykkelslanger. Dermed måtte han få hjelp av teknisk support.
Men de står ikke i hver sving. Selv ikke i VM i Lahti.
Så Audun tok tak. Han bar den punkterte sykkelen sin. Til han fikk hjelp.
Og da han punkterte på nytt, var det en ny runde. Og enda en. Med stadig flere komplikasjoner.
– Men du ga ikke opp?
– Nei, det var aldri aktuelt. Til mål skulle jeg.
Audun, altså.
Min helt!
Verdens beste Audun
Å kvalifisere seg til VM er flott. Det betyr at vi er ganske spreke. Men vi vinner ikke. Kristian Blummenfelt er dobbelt så rask som oss.
Vi mosjonister ønsker uansett bare å holde magen inne. Og kunne løpe etter bussen når det trengs.
VM i Lahti lærte meg at også dette betyr mindre. Det handler ikke om å se bra ut naken, men om å bli en bedre versjon av seg selv; å få ut sitt potensial.
Det handler ikke om snittida på sykkel. Eller watt i pedalen. Det viktigste er moral. Og vennskap.
Der er det bare én vinner.
Audun, altså.
Min helt!