UTØVERBLOGG: Bare et par dager etter norgesmesterskapet i oktober ble jeg syk. Jeg hadde utviklet en komplikasjon av annen sykdom som førte til sepsis (blodforgiftning), altså betennelse som kom i blodbanen som gjorde meg alvorlig syk. Jeg lå ei hel uke på sykehus med ekstreme smerter og kraftig redusert allmenntilstand.

Da tenkte jeg at både nordisk mesterskap og VM var utenfor rekkevidde. Alt jeg hadde trent for skulle plutselig være for «ingenting». Jeg var lenge påvirket av sykdommen og slet med å utføre vanlig daglige aktiviteter, kjempet hardt for å komme meg ut av sengen eller opp av sofa. Det var en totalforvandling fra min normale hektiske hverdag med både jobb og trening. Jeg begynte smått å bevege meg til trening, og som forventet kjentes alt veldig tungt.

Jeg sa til flere og hadde innsett da at det ikke blir noe nordisk på meg, ettersom jeg følte meg slik jeg gjorde og ikke var blitt helt frisk ennå. Siste uken før nordisk begynte jeg å få til mer av alt, både litt jobb og trening og lage maten min selv. Jeg bestemte meg for å reise ned til laget mitt uansett om jeg skulle trekke meg eller konkurrere selv. Det var veldig avhengig av dagsformen som hadde variert mye den uken.

Intet press

Det lå intet press på meg til konkurransen og det ga meg mot til å bare prøve. Det var snakk om to timer med løfting, og dette var noe jeg ønsket å klare å gjennomføre som en personlig seier etter å ha ligget langflat med sykdom. Jeg hadde allerede måtte trekke meg fra nordisk i fjor grunnet skade, så jeg ønsket i det minste å delta, senke forventningene til meg selv og gi det jeg hadde – uansett hva det var.

Konkurransen begynte rundt klokken 16 sist lørdag. Allerede den første oppvarmingsvekten i rykk kjentes uvanlig tung, rar og noe vondt. Kroppen hadde ikke den samme spenningen og jeg hadde ikke den samme selvtilliten som vanlig. Løft for løft nærmet vi oss 90 kilo i rykk som skulle være mitt første forsøk i rykkserien. I vektløfting har man tre forsøk på hver øvelse, (rykk og støt) for å samle mest kilo sammenlagt. 90 kilo ville normalt vært et oppvarmingsløft for meg.

Da jeg gikk inn på mitt første forsøk på 90 kilo, kjente jeg at det bare skjedde noe i hodet. Jeg følte meg mer eksplosiv enn jeg har vært de siste ukene, selv om jeg var utrolig nervøs i forkant. Jeg kjente adrenalin helt til fingertuppene og klarte fra første løft i konkurransen å gjennomføre de vektene bedre enn jeg trodde. Jeg rykket serien 90 kg – 94 kg – 98 kg.

VM neste

Etter rykkene kjentes det som om jeg hadde løftet i flere timer. Det var tungt å dra i gang støt, da jeg egentlig følte meg ganske så ferdig i kroppen. Men løft for løft ble jeg igjen mer skjerpet desto mer vi økte vektene på oppvarmingen. Jeg støtet serien 120 kg – 125 kg – 130 kg. Jeg fikk seks av seks godkjente løft, noe som er utrolig bra, og tror ærlig jeg hadde mer inne den dagen. Da jeg vant U23-EM i oktober, løftet jeg 15 kilo mer enn dette sammenlagt.

Jeg er glad jeg valgte å konkurrere. Uavhengig at jeg ikke leverte på det nivået jeg er god for, kjente jeg på en av de største mestringen jeg har kjent på. Jeg ble nordisk mester og 23 år på samme dag. Det ble en spesiell dag for meg. Etter medaljeseremonien ble jeg overrasket ved at hele salen sang for meg der jeg sto på pallen etter nasjonalsangen ble spilt. Det er en fint minne jeg kommer til å huske lenge. Nå gleder jeg meg til VM i desember!