Veddemål kan virke som en god ide når de inngås. Verre blir det når man må innse at veddemålet er tapt, og straffen skal løses inn. Dette fikk Andreas Storbukås og jeg oppleve sist helg.
Det startet etter sommerløpet 2016, da vi var på banketten og hauset hverandre opp, og satte nye mål for kommende sesong. Joakim Hanssen, trener i Kristiansand Løpeklubb, var initiativtaker og ville pushe oss begge til nye personlige rekorder. Både Andreas og jeg har tidligere personlige rekorder som lyder like over 40 min på 10km og like over 1:30 på halvmaraton. Nå skulle vi klare å komme under de magiske grensene – og veddemålet ble et faktum.
Hvis vi klarte målene, og det ble dokumentert i en konkurranse, lovet Joakim at han skulle gjennomføre 105,5 runder á 400m på Kristiansand Stadion – noe som tilsvarer en fullverdig maraton. Hvis målene ikke ble innfridd innen Sommerløpet 2017, måtte Andreas og jeg gjennomføre de 105,5 rundene.
Etter hvert som sesongen kom ordentlig i gang, fikk Andreas smake på litt sykdom. Ikke alvorlig, men nok til å senke motivasjonen. Boreliasmitte og antibiotikakur, samt god mat og drikke gjennom sommeren, gjorde at matchvekten var noen hakk over ønsket nivå. Men Sommerløpet ble gjennomført på 1:35. Så kunne maraton på 3:30 være mulig?
Jeg har også slitt med motivasjonen. Med mye på plakaten har timeplanen nedprioritert løpetrening. 105,5 runders straff var tilsynelatende ikke nok motivasjon i seg selv. Denne mangelen på trening skulle vise seg å bli kraftig kost for kroppen med blodsmak i munnen når veddemålets kriterier skulle innfris.
Ingen klarte målene. Nærmest var Andreas med en tid på 1:35 på halvmaraton, men det var heller ikke nok. Vi måtte innse at tapet var et faktum.
Dato for straffen ble satt til søndag 3. september klokken 14:00. Da skulle vi begynne på våre 105,5 runder, mens initiativtaker Joakim Hanssen, venner, familie og løpekolleger fyrte opp grillen og koste seg på sidelinjen.
«Den hørte jeg, og det hørtes digg ut!», ropte jeg på min 20. runde da jeg løp forbi tilskuercampen der noen åpnet en boks med øl. Straff er straff.
Mangel på trening var jo selve årsaken til dette maratonløpet, så utgangspunktet for en smertefull opplevelse var på en måte satt.
Vi startet løpene sine veldig forskjellig. Andreas benyttet sjansen til å klare ny bestetid på distansen, og gikk dermed ut i en høyere fart enn meg. Jeg startet roligere, men likevel for fort med tanke på treningsgrunnlaget som lå bak.
Da Andreas bikket 75 runder, begynte det å gjøre vondt på steder han ikke var vant med, men alle som stakk innom gjorde det lettere å gjennomføre. At han «stadig» tok igjen unge Thomassen gav en ekstra motivasjon samtidig som Andreas synes litt synd på meg som skulle løpe mer enn én time lenger. Underveis i løpet var vi enige om at 105,5 runder aldri skulle gjøres igjen.
Andreas gjennomførte med glans på 3 timer og 38 minutter, og satte dermed personlig rekord. Og da han kom i mål, hadde jeg godt over en time igjen. Krampene, magesmertene og hodepinen begynte å tre inn for ved omkring 60 runder. Dermed var utgangspunktet for en smertefull avslutning på plass. Det eneste som kunne fullføre dette var pur vilje – og tanken på den påfølgende skammen over å ikke fullføre. Å bryte var ikke et alternativ!
Underveis i løpet, i de timene det tok, var det mange innom stadion. Både for å heie, og for å løpe med. Eivind Haugstad,
, dukket opp på mine siste 15 runder. Etter en god økt dagen før, benyttet han denne anledningen til å ta en rolig restitusjonsøkt samtidig som han støttet og motiverte meg inn på sine siste runder. I tillegg hadde han tatt med seg en øl som jeg skulle få i «premie» ved fullført straff.
Vi gjennomførte, trolig som de første, en fullverdig maraton på Kristiansand Stadion. Det kostet og var meget smertefullt. Men det er også straffen for ikke å trene nok. To ting har vi lært. Prestasjoner krever trening – og ikke inngå dumme veddemål.