Noe er nøye planlagt her i livet, mens andre ting bare blir til, for eksempel Ironman. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle delta i dette. Jeg var riktignok en aktiv mosjonist på landeveissykkel, jeg løp en god del og bada som folk flest, men i tur og orden. Så kom det en fyr som het Fred Arthur Asdal og startet Hove tri, og dermed ble triatlon en ny bølge i Arendal.
Det vil si, jeg hadde jo vært med på Ræga triatlon i Kristiansand i sin tid (da svømmebriller og neopren var ukjent, og vi skiftet under håndkle fra badeantrekk til sykkeltøy). Vi fulgte jo også imponert med på Rune Skinnerliens prestasjoner på Hawaii. Men det var først da jeg var med på Hove, jeg tror det var i 2010, at jeg skjønte hvor gøy dette var. «Og klarer man den, så klarer man den», er det noe som heter, så året etter meldte jeg meg like godt på Norseman (et norsk fulldistanse-triatlon, som er kjent for sine mange høydemeter). Det var etter å ha vært følgebil for datter og svigersønn. Siden da har det blitt et par-tre Ironman-løp i året på litt forskjellige steder.
Drømmen om Hawaii
For den som driver med triatlon er nok den store drømmen å komme til VM på Hawaii. Da må man ha hevdet seg blant de beste i klassen sin på et eller annet Ironman-løp i tilhørende sesong. Når det gjelder damer 60+, må man vinne klassen. Men ettersom det av en eller annen grunn er tynt med damer i denne klassen (sjelden mer enn to-tre på de løpene som har mye stigning på sykkeletappen), er det kanskje ikke den største bragden å vinne et løp.
Derimot kan det oppleves som en personlig bragd å klare tidsfristene. Hvis ikke man klarer dem, blir man nemlig tatt ut av løpet. Dette spøker i hodet mitt hver gang jeg er med, men hittil har det holdt med god margin. Det var i Nice i sommer at jeg var så heldig å vinne min klasse. Vi var bare to deltakere, så ikke den store konkurransen altså, men jeg måtte gjennom ei hard løype på ei viss tid, og komme foran konkurrenten min. Det gikk, og jeg kunne smile bredt over å ha skaffet meg en «Hawaii-slot».
Da hadde jeg temmelig nøyaktig fire måneder foran meg hvor jeg ikke trengte å lure på hva jeg skulle bruke fritida til – som det for øvrig ikke er altfor mye av. Det ble trening stort sett hver dag. Heldigvis har jeg en mann som er glad i å sykle, og tre døtre jeg halser (langt) bak på hva det skal være av aktiviteter. Det går sjelden en dag uten at det tikker inn et «fristende» treningstilbud på mobilen: «Svømming i morgen tidlig klokka seks?», «Med på sykkel etter jobb?» eller verre: «Intervaller om en time!».
Å gjøre noe sammen med andre er en fin måte å komme seg over dørstokkmila på. Men fremfor alt er det en fin måte å tilbringe tid med familien, og det gir noen fantastiske naturopplevelser. Særlig liker jeg svømmeturene tidlig på morgenen, når disen ligger over vannet og det ennå ikke er blitt helt lyst. Da tenker jeg at jeg er en heldig person som kan drive med dette. Litt verre kan det være å pese fem ganger opp og ned en intervallbakke, når hjertet hamrer vilt og det svir i beina – og jeg har fem drag igjen.
Greit grunnlag
Jeg er nok litt bedagelig av meg når det gjelder valg av treningsform, for det er så lett å velge vekk det jeg klarer dårligst, og da er det løpingen som nedprioriteres. Det burde være omvendt. Men det får være en av fordelene med å drive sport når man er oppi årene – nemlig å gjøre litt som en har lyst til. Verdensmester skal man jo likevel ikke bli. Men å gjøre helt som en har lyst til, nytter ikke. For en skal tross alt ruste seg til 3,8 km svømming, 18 mil sykling og 4,2 mil løping. Så altså: før jeg dro til Hawaii hadde jeg syklet ca. 400 mil, svømt noen kilometer pr. uke og løpt litt for lite (det siste fortrengte jeg).
Turen tok et døgn, og det var herlig å lande i alle triatleters Mekka, Kailua-Kona! Allerede på flyplassen yrte det av folk som så langt over gjennomsnittet veltrente ut. Jeg begynte å skjønne hva jeg hadde begitt meg ut på. Jeg kom meg til min B&B uti ødemarka og stupte i seng. Etter å ha gjenvunnet noe av den tapte søvnen, var jeg klar for livet, som besto i å registrere seg, tilpasse sykkel, (for anledningen leid) ta en svømmetur, gjøre noen panikk-kjøp, for eksempel «anti-dog», som selvfølgelig heter «anti-fog» på engelsk, og altså ikke har noe med hunder å gjøre.
En genser med ‘Ironman Hawaii’ fristet også, men nei, den torde jeg ikke kjøpe i tilfelle jeg ikke skulle klare det. Jeg kjøpte nok en vannflaske i stedet, for det var varmt – veldig varmt! Og jeg lot meg underholde av de store stjernene på sykler som langt overskrider prisen på vår velbrukte bil hjemme. Her var det ellers tett mellom T-skjorter som beviste den ene sportsbragden hardere og tøffere enn den andre. Jeg innså at det eneste som røpet at jeg var deltaker, var det gule armbåndet alle får ved registrering.
Heftig varme
Sant å si burde jeg kanskje blitt litt betenkt der og da. Varmen var en ting, og med en luftfuktighet på over 70 prosent, var sakte gange på grensen av det jeg klarte. Da jeg tok en prøvetur på sykkel, fortonet det seg som å sykle i en varmluftskomfyr med grill. Men jeg sa oppmuntrende til meg selv, at «Jeg har jo aldri prøvd å sykle 18 mil i 38 grader før, så det skal jeg nok klare». Dessuten kunne jeg se frem til å svømme i et hav, like varmt som et godt oppvarmet svømmebasseng hjemme.
Men selve maraton-løpet etter 3,8 km svømming og 18 mil sykling, det fortrengte jeg så godt det lot seg gjøre. Dagen før løpet var jeg likevel kloss på skrekkslagen over å ha reist helt til Hawaii for kanskje ikke å komme i mål. Heldigvis traff jeg ei dame på min egen alder som sa: «I´m terrified to death!», så var vi da i det minste to.
Å stille til start på et Ironman er helt spesielt. Man må grytidlig opp. Og for meg som bodde på en kaffeplantasje i ødemarka, 600 meter over havet, betydde det at jeg måtte opp klokka tre. Heldigvis hadde jeg jetlaget på min side og var lys våken allerede før klokka ringte. Min vanligvis gode matlyst var redusert til null, men jeg tvang ned en porsjon medbrakt frokostblanding og slukte to kopper kaffe, før jeg gikk ut i den svarte natta og håpet at taxien skulle finne meg. Det gjorde den heldigvis.
Ettersom jeg er en person som er veldig redd for å komme for sent, hadde jeg hele to timer jeg kunne avsette til skrekkblandet fryd før start. Det var mørkt og varmt, rad på rad med sykler sto oppstilt på kaia og ventet på oss, stille snakk mellom deltakerne og mange tusen tilskuere var møtte frem for å se starten (sikkert noen misunnelige og noen overlykkelige for ikke selv å skulle delta). Jeg tok en selfie mens jeg ventet. Det ble forferdelig, men det ga nok et helt riktig bilde av slik jeg så ut akkurat da. Så begynner det å lysne, og mørket som hadde ligget som et beskyttende teppe rundt oss, er med ett vekk. 2500 blå og rosa badehetter beveger seg som en sakte bølge mot sjøen.
Ble heiet fram
Så er proffene i gang, deretter de blå badehettene og til slutt oss rosa damer. Jeg la meg i bakerste felt, slik jeg hadde bestemt meg for. Svømmingen kom nok til å bli den beste opplevelsen på den lange turen jeg hadde foran meg, så jeg prøvde å nyte stemningen med å være med i VM. Det klarte jeg. Når det gjaldt syklingen, hadde jeg mentalt forberedt meg på varme og motvind (noe det alltid er på Ironman på Kona). Jeg synes selv jeg taklet det ganske bra, og hadde et godt regime med å tømme en flaske vann over hodet på hver matstasjon og drikke ca. hvert tiende minutt – fortrinnsvis sportsdrikk.
Opplegget sprakk litt da det kom to matstasjoner etter hverandre som hadde gått tomme for vann. Men gleden ble desto større da det dukket opp kaldt vann på flaske litt senere. Den ble imidlertid snart overskygget av sterk motvind som vedvarte de siste åtte milene. Jeg hadde håpet de ikke snakket sant om den evinnelige motvinden, men det var altså veldig sant. Likevel gikk det ikke så verst, og jeg priste meg lykkelig for hver mil jeg la bak meg uten punktering. Akkurat det hadde stått for meg som en skrekk: å skifte en eksplodert slange midt i solsteiken (jeg er dessuten ingen teknisk person).
Da jeg rullet inn de siste meterne på sykkeletappen, så jeg riktig så lyst på tilværelsen, for nå skulle jeg klare det! Fra sykling til løping tok jeg meg tid til litt solblokk, hvilket var litt sent, for jeg var kraftig solbrent. Så beinet jeg i vei på de 42 kilometerne som lå foran meg – eller det gjorde jeg vel kanskje ikke – med velvilje kunne det kalles løping, med spenst omtrent som en tepose. Men her var jeg heldigvis ikke alene. Flere damer, og noen menn, ble følgesvenner nesten hele veien, og langs løypa sto det entusiastiske tilskuere og heiet oss frem.
«You´re looking great!» ropte de. Noen løgner er det psykologisk lurt å tro på, særlig når man akkurat har passert to kilometer-merket og det er 40 igjen. Mitt mål på Ironman er alltid at jeg skal løpe litt over to mil, og gå resten hvis jeg ikke orker mer. Det er aldri en opsjon å bryte. Som regel klarer jeg å løpe drøye tre. Denne gang sa det stopp på litt over to. Da befant vi oss langt ute på en highway. Trafikken var stengt av for anledningen, mørket var falt på – og det var ingen gatelys. Det var med andre ord ingen som så om jeg løp eller gikk.
Jeg fortrengte at kilometertida gikk opp proporsjonalt med at tempoet gikk ned, for nå var jeg skikkelig pest, og ganske kvalm. Det var nok solreven som hadde tatt meg. Jeg tenkte (som jeg har gjort så mange ganger før) at dette skal jeg aldri gjøre igjen, og la til slik jeg også pleier at: «denne gangen mener jeg det!» Tiden var inne for et alvorsord til meg selv. Jeg tror de fleste som driver med utholdenhetsidrett har et mantra å si når det røyner på. Mitt er: «Når du er så trøtt at du ikke klarer mer, så klarer du dobbelt så langt». Og i år fikk jeg et nytt av en deltaker: «Det kommer en dag da du ikke klarer dette, men den dagen er ikke i dag.»
Topp fellesskap
Men det beste er nok likevel å veksle noen ord med noen andre som er i løypa, de er like trøtte og like bestemte på å komme til mål. I år traff jeg ei dame fra New Zealand, og vi holdt tritt gjennom hele løpet. Man får noen utrolig gode venner i slike anledninger, hvor fullstendig uviktige ting i verden, nemlig å komme seg til mål, fortoner seg som verdens viktigste ting. Og om det er aldri så langt, så nærmer man seg – skritt for skritt.
Et godt råd er å ikke tenke på mål for tidlig, for da kan man miste motet. Men til slutt, når det bare er noen kilometer igjen, kan man begynne å se for seg målstreken. Da er det akkurat som man får noen ekstra krefter, nok til å holde beina i trav over målstreken – i en ubeskrivelig lykkerus. Når folk spør meg hvorfor jeg driver med triatlon, er dette en av grunnene. Jeg skjønner med min fornuft at det ikke er en bragd, men det er jammen så gøy – også for damer i aldersklasse 60-64 år.
Jeg får ofte spørsmål om jeg tror det er sunt det jeg driver med. Svaret er ja. Jeg tror det er sunt å la seg rive med av noe, samme hva (for meg er det blant annet triatlon, for andre er det kanskje det å spille piano). Jeg vet det er sunt å ha et mål å trene mot. Jeg kan kjenne det er sunt å være i naturen, og det er opplest og vedtatt at det er sunt å drive med noe i fellesskap. I tillegg er det noe man kan gjøre helt for seg selv, rett og slett nyte stillheten i naturen. Men fremfor alt er det som sagt gøy, og det er vel i seg selv sunt. Jeg har sagt til mannen min at jeg skal holde på til jeg blir gammel og rar. Til det har han svart at jeg er jo på god vei…
Les også: