UTØVERBLOGG: Det er vanskelig å si nei til løpeforespørsler. Så da jeg på mandag denne uken fikk melding av John F. Jahre om jeg ville være med å løpe denne barnevandrerstien var det bare å finne frem løpeskoa og pakke sekken.
Barnevandrerstien er en historisk vandrerute fra vest til øst i Adger, som ble benyttet på 1800-tallet. Fattige folk sendte barna sine ut på denne ruta østover for at de skulle arbeide og tjene penger. Ruta er 139 kilometer lang.
For oss ultraløpere er jo 139 km bare en god treningstur. Og når man i tillegg tar toget og må løpe 13,5 km for å komme til starten på stien, er det jo helt perfekt. Jo lenger, jo bedre.
John og jeg møttes fredag morgen i Kristiansand for å ta toget til Storekvina i Kvinesdal. Herfra løp vi til Årli, hvor barnevandringsstien starter. Starten på ruta bestod av myr, gjørme, stein og fine stier. Helt perfekt, akkurat sånn vi liker det.
På Mydland traff vi Grete Rugland som løp sammen med oss til Tislandskrysset. I Laudal møtte Johan Aatland Foersvoll oss og han ble med til Kristiansand. På Nodeland fikk vi følge av Bjarte Wetteland som kom med toget fra Sandnes. Han ble med oss til Grimstad. I Kristiansand hadde vi en lengre pause med klesskift og burger.
I Kristiansand traff vi Robert Stenersen McShane som også ble med til Grimstad. Videre fra Kristiansand ble det mye asfalt og hardpakka grus, altfor mye for min del. Etter hvert ble beina og føttene ganske slitne og såre. Etter Birkeland kom det fine stier igjen, men da var jeg nokså gåen i beina og litt småsliten.
Da vi nærmet oss Landvik kirke og vi kom ut på veien igjen, begynte John å snakke om at vi måtte løpe litt og så gå litt. Da tenkte jeg bare «å nei, å nei, jeg orker ikke løpe». Men det er utrolig hva man kan klare, uansett hvor sliten eller vondt man har. Så vi bytta på å løpe og gå de siste kilometerne.
Jeg fikk en ekstra opptur helt på slutten da Rune Hystad og dattera kom heiende med norske flagg. Skal innrømme at jeg fikk noen tårer i øynene da.
Vi brukte 25 timer og åtte minutter på de 154 kilometerne. Jeg var aldri i tvil om at John og jeg skulle klare dette. Vi er stolt og føler oss ganske rå.
Tusen takk for en kjempefin tur alle sammen og takk til Rune for god service når vi kom i mål. Dere er gull verdt alle sammen og jeg digger dere.
Nå er det bare å hvile beina og hodet, før neste ultraeventyr siste helgen i oktober, da blir det 8, 9 eller 10 runder på Svalandsgubben.