I 2014 ble en Facebook-gruppen kalt «Hilde til norgescupåpning 11/5-14» opprettet av min gode sykkel venn Øyvind Østvedt. Han la til folk i denne gruppen, og dette var ment som et press for at jeg skulle sykle mitt første utforritt. Noe jeg for øvrig nedprioriterte siden det fortsatt var mulig å kjøre på ski.
Men han fikk meg med på noen utforritt etter hvert. Faktisk opp til flere, til og med NM.
Og nå – 4. juni 2017 sto jeg på start i min aller første verdenscup i utfor. Den gikk av stabelen i det skotske høylandet Fort William. Jeg hadde heller aldri vært i Skottland, men det var akkurat slik jeg hadde forestilt meg, grønt og frodig, folk i kilt og med sekkepipe, og mye regn!
Onsdag ettermiddag ankom jeg sammen med Vera Leifsdottir, som er en god venninne og konkurrent, og broren hennes som også skulle delta. Jeg var veldig glad Vera skulle med, slik at jeg kjente en annen jente.
Torsdag hentet vi start nr og gikk trackwalk, som det heter på fagspråket, dvs at man kan besikte løypa til fots. Jeg var forberedt på at det var en løype med mange store hopp, men at de skulle være så store hadde jeg ikke trodd. Det ene droppet er over en vei, og der er det fire meter ned til landingen, pluss hopp som var over ti meter lange. Der man må opp mot 50 km/t på sykkel for å komme over!
Om kvelden bestemte jeg meg for at dette skulle jeg ta, jeg er flink på hopp, så her er det bare hodet som er bøygen.
Fredag var det trening, men vi får kun trene litt, siden det er flere puljer. Jeg synes det var alt for liten tid. Dette er jo ei løype på nesten tre kilometer og jeg ville jo gjerne huske mest mulig av den. Brukte også mye tid på å psyke meg opp til å hoppe disse hoppene.
Jeg rakk fire turer fra topp til bunn, på dem klarte jeg å komme meg over noen av hoppene, men turte ikke prøve på de største. Tenkte at det får bli i morgen før kvalifiseringen.
Lørdag er den store dagen for min del, og for å få kjøre finale må man være blant de 15 beste. Jeg fikk et par turer på morgenen, og jammen klarte jeg å kommer over alle hoppene! De var jo plutselig ikke det skumleste lengre. Nå var det blitt et lite skogsparti, som var så gjørmete at man var heldig om man ikke tryna.
I kvalifiseringen bestemte jeg meg for å kjøre bra i de partiene jeg er flink, og safe der jeg slet, altså skogen. Og det var lurt, jeg klarte å kvalifisere som nr 14. Og jeg var jevn med de nærmeste. Så litt uventet kom jeg meg til den store finalen i min første WC.
Finaledagen er søndag, og da strømmer til folk for å heie. Over 20.000 tilskuere heier deg gjennom løypa. Og bare det setter jo et visst press.
Jeg var så nervøs før start at jeg egentlig kunne ønske jeg ikke hadde kommer til finalen. Men det er jo bare noen minutter, så er det over.
Starten gikk bra, jeg sykla fortere enn i kvalifiseringen. Men idet jeg kom inn i det vanskelige skogspartiet var alt forandret. Hundrevis av syklister hadde satt sitt preg på det partiet, og jeg bommet på linja i første sving og gikk rett over styret. Jeg klarte nesten ikke å komme meg videre, det var så glatt.
30 meter lenger nede datt jeg igjen. Og da jeg endelig var ute av skogen, slet jeg med å få skoen i pedalen pga all gjørma. Men kom meg videre og over hoppene og inn til mål. Jeg var så skuffa! Følte at jeg ikke hadde noe der å gjøre og det var flaut å ikke en gang klare å sykle hele løypa.
Men etter hvert som flere kom i mål, skjønte jeg at det var ikke bare meg som hadde problemer, flere av både jentene og guttene slet med å sykle det skogspartiet. Det var jo en trøst at det ikke bare var meg.
Jeg endte til slutt på en fin 13 plass, og er i ettertid veldig godt fornøyd med det, selv om jeg gjerne skulle ha syklet litt bedre. Det er nedtur å sykle 30 sekunder tregere i finalen enn man gjorde i kvalifiseringen. Det var uansett en gøy opplevelse og uten tvil var dette en prøvelse for min del. Men alt i alt kom jeg jo godt ut av det. Ingen skader og mentalt sterkere!