ARENDAL: – Dette hadde jeg aldri sett for meg, smiler håndballspiller Magnus Tveitdal Olsen stolt, svett og med hardt arbeid i øynene.
Mange treningstimer og hardt arbeid har vært lagt ned siden verden hans ble snudd opp ned en vanlig dag i 2016. Midt i en aldersbestemt kamp stoppet hjertet hans opp. Hjertestarteren i Sparebanken Sør Amfi ble høyst sannsynlig redningen. På Rikshospitalet oppdaget hjertelegen en signalfeil i Magnus’ hjerte. Fem år senere er Magnus’ verden helt annerledes.
Topp motivert
– Å være her – på trening med en av Norges beste klubber, fem år senere, er egentlig litt surrealistisk. Det er utrolig moro å få prøve seg på dette nivået. Jeg blir ikke mindre motivert for å trene hardt nå, stråler Magnus og skuer utover Nedeneshallen.
Der står Sondre Paulsen, Laurits Rannekleiv og resten av barndomsheltene med nevene fulle av klister. Nå ser han ikke på heltene fra sidelinjen med drømmer i øynene. Nå står Magnus i veien, eller prøver å stå i veien, for skuddene som suser rundt ørene hans. Han er på prøve for å bli kjent med nivået på elitenivå.
– Etter hjertestoppet, operasjonene og alt som fulgte med, kjedet jeg meg mye. Det var vanskelig å finne håndballgleden når alle de andre på laget hadde det gøy, trente mye og stadig ble bedre, forteller han om årene etter episoden som snudde livet på hodet.
Mens lagkameratene i Øyestad IF Håndballs talentfulle 2004-årgang løp og finpusset på teknikken, sto Magnus igjen på perrongen.
Tålte ikke høy puls
– Hjertet mitt tålte ikke å ha høy puls. Jeg klarte rett og slett ikke å få opp pulsen. Jeg fikk også hjerteflimmer, noe som var ubehagelig. Den perioden var tung, og kjedelig. Det er ikke gøy å se lagkameratene trene hardt, spille kamper og trene uten at jeg kunne være med full innsats. Det tok nesten to år fra hjertet stoppet i hallen til jeg var fullt og helt tilbake i full trening, forteller han åpenhjertig.
Han sier at tankene rundt det som skjedde, og de tungene årene i etterkant, fortsatt er med ham når pulsen går i taket og intervallene rykker tak i alt hva kropp og remmer kan tåle.
– Utvilsomt. Man glemmer ikke en slik episode med det første. Jeg vil nok alltid følge nøye med når det trenes hardt, for å påse at hjerterytmen og hjertet generelt oppfører seg som det skal. Det må jeg leve med, selv om jeg tenker mindre og mindre på dette for hvert år som går, fastslår han.
Husker dramaet
Sondre Paulsen og daværende ØIF Arendal-spiller Magnus Jøndal besøkte navnebror Magnus på sykehuset, like etter at livet hans ble reddet i 2016. Besøket fra de to beste kantspillerne i Norge på den tiden, glemmer han aldri.
– Besøket fra dem ga meg virkelig motivasjon til å holde fast i håndballen. Selv om det ikke så særlig lyst ut da, har det skjedd en del etterpå da, smiler Magnus.
Frem til ØIF Arendal tar sommerferie i slutten av juni, er han blant flere unggutter som får snuse på nivået som alle unggutter drømmer om å være en del av. Frem til fellesferien starter er Magnus’ oppgave å stoppe skudd fra Paulsen, landslagsaktuelle Olaf R. Hoffstad og alle de andre bærebjelkene i ØIF Arendal.
– Målet er helt klart å klore meg fast, men først og fremst er jeg her for å kjenne på det som kreves. Det er et sinnssykt høyt nivå, smiler han.
Rask og uredd
For Øyestad IF Håndballs 2004-lag er han blitt kjent som en uredd målvakt, med rask reaksjonsevne. Magnus måler 1.90 meter på strømpelesten. Nå trenes, spises og tenkes det målrettet for at flere skal få øynene opp for ham.
– Den største forskjellen er tempoet og intensiteten. Spillerne skyter hardere, smartere og raskere. Om jeg skal redde et skudd, må alt klaffe. Uansett er det utrolig motiverende å bare tenke på at jeg skal lære av de beste når jeg går på trening frem til ferien, sier Magnus som ikke legger skjul på at hva han mener om A-lagsmålvakt Kristijan Jurisic.
– Eliteseriens beste målvakt. Han er et stort forbilde for meg. Min motivasjon blir ikke mindre når han kommer hjem fra Frankrike om noen uker. Jeg håper han vil gi meg noen tips, sier Magnus, som også skryter av måten han og de andre ungguttene blir tatt imot på av Sondre Paulsen og de andre på A-laget.