27. januar 2011 var min kone og jeg i Ao Nang i Thailand. Vi lå på stranden og koste oss i den varme sola. Men da klokka nærmet seg 15, hadde vi fått nok. Vi pakket sakene våre og vandret fornøyde mot hotellet.

Vi var akkurat kommet inn på rommet vårt da mobilen ringte. Min svoger, Dag Tallaksen, var «på tråden», seks timer bak oss i tid.

«Svein døde i dag. Jeg tenkte du ville vite det».

Det er det eneste jeg husker at han sa.

«Nå må jeg ut og løpe», sa jeg til kona.

Jeg husker hvor jeg løp, men tankene var helt andre steder enn på en thailandsk strand.

Så begynte alle de gode minnene å strømme på.

Knoll og Tott

Svein Mathisen var spilleren jeg i ungdommen kjørte moped, i all slags vær, fra Mosby til ærverdige Kristiansand stadion for å nyte fotballferdighetene til.

I guttegjengen i Torridal var vi delt i synet på hvem vi likte best av Svein Mathisen og Helge Skuseth, Starts Knoll og Tott.

Selv var jeg aldri i tvil om hvem som var min favoritt.

Både Svein og Helge var særdeles gode fotballspillere, som utfylte hverandre på en helt spesiell måte.

De var jo ikke «bare» lagkamerater, men også veldig «close» utenfor fotballbanen.

Vi elsket å se Helge falle som en sekk poteter og skaffe Start straffespark, som Svein elegant ekspederte i mål.

Han bommet nok på ett eller to i sin nesten 20 år lange Start-karriere. Men jeg kan ikke huske å ha sett det.

Teknisk briljant

Svein hadde langt hår, pannebånd, røde fotballsko og alltid trøya utenpå buksa da han slo igjennom tidlig på -70-tallet.

Jeg, en guttunge fra landet, syntes han var råtøff der han raste nedover høyrevingen og fikk oss til å måpe med sin frapperende teknikk.

Jeg kan ikke huske at Svein veldig ofte driblet seg rundt de stakkars forsvarerne som forsøkte å stoppe ham.

Han løp heller rett på dem, og sendte dem på rumpa med et elegant hoftevrikk, før han la en lissepasning til en lagkamerat, eller selv hamret ballen i nettet.

Mange meritter

Svein debuterte for Start i en cupkamp mot Vigør i 1970, 17 år ung, og la ikke opp før etter 1989-sesongen.

Da hadde han spilt 663 kamper (327 var toppseriekamper), scoret 106 mål og sterkt bidratt til Starts to seriemesterskap, i 1978 og 1980.

Svein fikk også 25 A-landskamper for Norge, fra debuten mot Island i 1975 til han fikk gullklokka etter en kamp mot Danmark i København 11 år seinere.

Etter den strålende gullsesongen 1978, da Svein ble kåret til «årets spiller» av blant andre VG, ble han proff i skotske Hibernian.

Kjær kollega

Etter fotballkarrieren ble Svein journalist og sportssjef i Fædrelandsvennen. Han hadde en strålende penn, som ikke «kun» var fylt med blekk, men også masse godt humør.

Jeg var så heldig å få jobbe sammen med ham, og vi hadde ikke en kjedelig dag i andre etasje i avishuset på Fiskåtangen i Vågsbygd.

Svein var en fargeklatt som var elsket over det ganske land. Den norske fotballfamilien mistet en veldig kjær og aktet venn da han gikk bort 27. januar 2011, bare 58 år «gammel».

I Liverpool sa man en gang at «når Ian St. John dør og kommer til himmelen, så må Den hellige ånd ut på vingen».

Jeg sier at da Svein ankom, så måtte Den hellige ånd på benken.