Jeg satt og koste meg i sola på guttetur i Italia (gubbetur er muligens mer dekkende) da det tikket inn en e-post fra Rune Stensland i Lokalsporten. Kunne du tenke deg å skrive litt om dine mange år som dommer i lokalsporten? Henger du med i dette innlegget får du blant annet høre om hvorfor jeg kaller det verdens beste hobby, om da jeg danset vals med Tom Nordlie og om grunnen til at bilde av meg henger på veggen til Erik Holtans foreldre.

Gull og sølv i Norway Cup

Vi får starte med begynnelsen. Jeg var faktisk en ganske god fotballspiller. Jeg spilte på Start i aldersbestemte klasser, og var med da vi vant Norway Cup i 1977 og da vi tapte finalen i 1978. Mange gode minner, og takk til spesielt Tor Arne Mjølund, som var en meget god trener. Jeg spilte sammen med Olav Klepp jr., som mange av leserne husker som en motor gjennom mange år på Starts midtbane. Grunnen til at jeg understreker ganske god, er at jeg for en del år siden holdt kurs for Jerv. Da presenterte jeg meg, og sa at jeg hadde vært en god fotballspiller i min ungdom. Litt halvhøyt fra bakerste benk kom det: «Håversen, husk vi er noen som har spilt mot deg».

Ole Erik Martinsen, min gode venn i Vigør, påstår alltid at jeg har den gule drakta under dommerdrakta når jeg dømmer … Jeg har dømt masse kamper hvor Start har vært involvert, og tror jeg har vært noenlunde rettferdig.

Jeg har trent mine to barn, Charlotte og Jon, da de spilte fotball. Charlotte i fem år som Donn spiller og Jon med sine fem år i Start. Bildet er fra Norway Cup i 2004 da Donn slo Charlottenlund i åttedelsfinalen. Foto: Privat

Jeg hadde alltid ønsket å dømme kamper når jeg spilte (onde tunger påstår at jeg virkelig prøvde…), så da jeg var ferdig med juniorklassen i 1980 var veien til dommergjerningen kort for meg. Vi hadde aspirantdommerkurset i Privatbankens lokaler (der McDonalds er nå). Det var 12 kvelder med teori ledet av Sverre Eugen Olsen.

Minneverdig debut

Jeg fikk dømme min første seniorkamp høsten 1981. 6. divisjon: Øvrebø – KVIL. En meget stolt dommer fikk skryt av Øvrebøs store stjerne, Øystein Føreland, etter kampen. Føreland, i dag fabrikksjef på vårt kjære CB, påstår at han husker dette den dag i dag. Jeg husker godt jeg ringte sportsredaksjonen i Fædrelandsvennen søndag kveld som vi var pålagt. Fortalte litt om kampen og stavet navnet på dommeren («husk Thor er med h…»). Stolt klippet min mor ut notisen i avisa på tirsdag.

De første årene var jeg «rask i munnen» og «rask med kortene». Jeg fikk, velfortjent nok, et rykte om å være frekk, og ikke så lite arrogant. Jeg var nok mer usikker enn hoven, Spesielt på Birkenes, og når jeg dømte Greipstad kunne det bli riktig ille. Skulle gjerne dømt noen av de kampene om igjen. Den tidligere landslagskjempen Stein Thunberg avsluttet karrieren i Våg, og han har fortalt meg i ettertid at jeg var «dråpen» som gjorde at han sluttet. Jeg er ikke veldig stolt av akkurat det. Har brukt meg selv som eksempel på hvordan du ikke skal være når jeg holder kurs for nye dommere.

Jeg fikk mer selvtillit etter hvert, og på den måten steg jeg i gradene. Ble forbundsdommer i 1990, og var «stolt som en hane». Min aller første kamp i 2. divisjon var mellom Øyestad og Jerv på Lunderød. 2500 tilskuere og en nervøs dommer. Husker ennå at Øyestad vant 2–1 og jeg overlevde.

Dømte ca. 100 kamper i 1. divisjon til jeg ble vraket etter sesongen 2003. Mange gode minner strømmer på her jeg sitter og skriver.

Høy temperatur i en kamp mellom Start 2 og MK i 2006, som hjemmelaget Start tapte 2–4 og som førte til at MK rykket opp til 1. divisjon. Starts Leif Otto Paulsen er mest misfornøyd her. Foto: Fædrelandsvennen

Jeg kommer ikke utenom kampen mellom Start og MK i 2001. Start vant 3–2 etter et meget omdiskutert mål fra Terje Leonardsen. Målet avgjorde kampen, og mange i Mandal har ennå ikke glemt det. Til min unnskyldning kan jeg forklare at det var min assistentdommer Ridha Hnana, fra Telemark, som signaliserte at ballen var over streken. Fra min posisjon var dette umulig å vurdere. Jeg gikk på lærerskolen den gang sammen med to av spillerne på MK, Ove Rugland og Inge Nilsen. De frarådet meg å vise meg ute i Mandal en god stund etter kampen. Nå 15 år etter har jeg innrømmet at den ballen nok aldri var inne.

Det kan du høre mer om her.

Erik Holtan

Gjennom mange år som dommer har jeg vært heldig å dømme og å bli kjent med mange profiler innen fotballen. Erik Holtan er en av mine absolutte favoritter. Han er veldig engasjert, av og til i overkant, gir klare meldinger, men blir fort ferdig med det. Jeg har fått mye kjeft av ham, og mye skryt, men aldri et vondt ord i ettertid, slik skal det være. Jeg dømte han første gang i 1986 i kvartfinalen i Norway Cup. Han var keeper for Moss juniorlag og de møtte Bryne. Kampen endte uavgjort, og det måtte hele 34 straffespark til før Moss gikk videre. Det er visstnok rekord den dag i dag i verdens største fotballturnering.

Moss Dagblad dekket kampen, og ville ha bilde av keeperhelt Holtan og dommeren etter kampen. Mange år senere fortalte Erik meg at foreldrene hans var så stolte av dette at de fikk bildet tilsendt fra avisa og hengte dette i glass og ramme på veggen. Om jeg henger der ennå er vel tvilsomt, men pussig og artig er det. At jeg hadde Terje Hauge, dagens dommersjef og dommer både i VM og i Champions League-finale, som assistentdommer i denne kamp er vel kanskje også verdt å nevne.

Jeg dømte Holtan mange ganger, og den merkeligste historien med han skjedde i 2001. Jeg var 4. dommer for Tom Henning Øvrebø i semifinalen i cupen mellom Viking og Odd på gamle ærverdige Stavanger stadion. Viking vant 2-1, og Odd var svært misfornøyd med dommeren som hadde snytt dem for minst to straffespark. Etter kampen kom Holtan inn i garderoben. Han hadde en pakke med 20 Prince innenfor keepershortsen. Nå trenger jeg en røyk, sa han. Tok fram sigaretten og lighteren. Han ga dommer Øvrebø to valg. Enten får jeg røyke her inne, eller så skjeller jeg deg ut! Tom Henning forklarte han at han selvsagt ikke kunne tenne sigaretten i dommergarderoben. Holtan sa da: I dag var du helt for j…..dårlig! Så marsjerte han ut, og slamret med døra. Det var en lattermild dommerkvartett som gikk i dusjen.

Tom Nordlie

Her får jeg det glatte lag av Start-trener Tom Nordlie rett før pause i et av oppgjørene mot MK på Kristiansand stadion. Foto: Fædrelandsvennen

Kommer heller ikke utenom ham. Han trente Sandefjord rundt tusenårsskiftet, og jeg var ofte dommer på storstadion i Sandefjord. Det som jeg likevel husker best er kampene som 4. dommer i sesongen 2005, da Start tok sølv i Tippeligaen. Det var Espen Larsen og jeg som stort sett byttet på jobben. Nordlie var ingen enkel trener å tøyle, og i ettertid ser jeg at han nok til tider fikk for «lange tøyler». En gang var det spesielt ille, jeg tror det var mot Viking. Da måtte jeg hente ham nesten ved Vikings benk. Han sa da: «Ikke kjeft, Håversen, vi tar heller en vals sammen». Han tok så elegant tak i meg og ledet meg i en kort vals til publikums elleville begeistring. Norges Fotballforbunds mann på kampen ga meg en skikkelig overhøvling for utilbørlig oppførsel etter kampen.

Hvorfor dømmer jeg?

Dette spørsmålet har jeg fått svært mange ganger. Det er for det første verdens beste lederutdanning, du skal holde orden på mennesker som er i en slags «transe». Dette er lærerikt, også i det sivile liv. Du må ta avgjørelser raskt, være rettferdig, samt tørre å innrømme feil av og til. Du er også en del av fotballfamilien, og du får betalt for å trene. Jeg må raskt tilføye at de som gjør det kun for pengene faller fort bort igjen. Myten om at du får så mye kjeft stemmer heller ikke. Det vanker kjeft, men ikke så mye som resten av fotballfamilien tror. Jeg har dømt ca. 2000 fotballkamper, og har kun et fåtall ganger følt det veldig ubehagelig på banen. Fotballdømming er en fantastisk hobby, og blir du «bitt av basillen» er det ikke lett å slutte. Det er vel jeg et godt eksempel på.

I tillegg har vi en meget oppegående dommerkomité her i Agder, med Mats Nesmann som leder. Du vil som ny dommer bli godt tatt imot og fulgt godt opp. Vi har i tillegg noe vi kaller + 30 dommerkurs. Her holder vi et kurs over en kveld for interesserte over 30 år som vil bli dommere. Det er nå mange av disse som gjør en svært viktig jobb med å avvikle de nesten 4000 kampene som spilles her nede hvert år.

Ringen er sluttet

«Eplet faller ikke langt fra stammen» heter det, og min sønn Jon følger i sin fars fotspor. Han maste allerede som 13-åring om han kunne får være med på pappas dommerkurs. Han var med meg rundt om i landet da jeg dømte, og synes dette så gøy ut. Jeg nektet ham, men da han året etter maste igjen, fikk han være med. Nå er det han som reiser rundt i Sør-Norge og dømmer, mens far holder seg i lokalfotballen. Han har (dessverre….?) arvet pratsomheten etter sin far, og det har gitt mange artige episoder.

Her er jeg sammen med min sønn Jon (nå 19 år) for tre år siden. Han har fulgt i mine dommerfotspor. Foto: Fædrelandsvennen

Som 11-åring var han med til Skien hvor kampen Tollnes-Sprint/Jeløy ble spilt. Vi hadde en avtale at dersom det var mange høylytte folk rundt meg etter kampen skulle han holde seg borte. Det var det etter denne kampen, men Jon brydde seg ikke om det. Jeg prøvde å gi beskjed om at han ikke skulle komme bort til meg, men det var nytteløst. Til slutt kom han bort, stilte seg midt i ringen, og sa høyt og tydelig: «Pappa, i dag var du skikkelig dårlig!». Spillerne lo hjertelig, og alle var enige om at konklusjonen var tatt.

Jeg har sagt til Jon at dommergjerningen er et regnskap. På bunnlinjen må det til slutt, når sesongen er over, stå «dømming er gøy» med to streker under. Det vil alltid være positive og negative opplevelser, men summen må over tid være positiv. Etter 36 år som dommer har mitt dommerregnskap store svarte tall, og at dømming for meg også vil være gøy i framtida er jeg helt sikker på.