Styrkeprøven er for de uinnvidde Norges lengste landeveisritt, på 543 km mellom Trondheim og Oslo. Sist helg stod det et pent knippe kristiansandere på startstreken, sammen med likesinnede tøysekopper fra hele Europa.
Det er definitivt ikke av praktiske årsaker vi valgte å stille til start. Dovrebanen ble åpnet allerede i 1921 og den første kommersielle og noenlunde stabile flyforbindelsen ble opprettet så langt tilbake som i 1947. Noen økonomisk gevinst ved å sykle distansen kan du avskrive med NATOs største kneløft, så drivkraften ligger ikke her heller. Totalsummen med påmelding, befraktning, overnatting, mat, følgebil og forberedelser kan fint sende en familie på fire til verdens største land (Syden) i flere uker, og det midt i fellesferien.
Kostnadene med utstyr, sykkel og bekledning velger jeg å utelate da jeg har forhåpninger om å tilhøre sykkelmiljøet i Kristiansand en stund til. Hadde heller ikke blitt forbauset om skilsmissestatistikken ville skutt i været om tallene kommer ut.
Driven til å melde seg på et slikt egoistisk overskuddsprosjekt, som det jo faktisk er, ligger i å pushe egne grenser, bevise noe for seg selv og kunne klappe seg tilfreds på skuldra om man klarer det. Når jeg sier egoistisk, er det fordi landeveissykling krever utrolig mye tid, spesielt når man skal forberede seg til et ritt som dette. Regner kun brevsjakk som mer tidkrevende.
Før styrkeprøven brukte jeg 200 timer med effektiv trening og det er bare den tiden pulsklokka har gått. I tillegg kommer forberedelser før og etter. Når du i tillegg har 130 reisedøgn på jobb, sier det seg selv at du trenger en utrolig tålmodig kone og ekstremt fleksibel sjef. Samt at du fort blir ukronet kretsmester i lapskaustrening. Heldigvis stiller Stordalen med gratis trappetrening og dårlige tredemøller.
I januar var det 36 medlemmer i Facebookgruppa for Styrkeprøven avd. Kristiansand. På startstreken 18. juni stod det seks stk. Hva som skjedde med de resterende er fortsatt noe uklart. Regner med noen tok til vettet, mens andre ikke fikk det treningsgrunnlaget de ønsket.
Vi seks på startstreken var så forberedt som vi kunne bli. Alle med Gislefoss på hurtigtast, uvanlig mye kunnskap om værforholdene på Hjerkinn, 5000 kcal på baklomma, følgebil full av alt vi slettes ikke trengte, altfor lite søvn og en sykelig interesse for hvordan andre menn kler seg.
Thomas proklamerte dessverre høylytt før start at han aldri punkterer, men før det var gått fem mil hadde han punktert to ganger. Tror han har blitt like overtroisk som resten av oss nå. Formmessig var det som antatt noe differanse i den lille gruppen vår, så eldstemann Bjørn ble forlatt på vei opp fjellet siden han hadde egen følgebil (kom seg egenhendig i mål på under 24 timer).
Vi måtte prøve å ta inn det tapte, men da fikk Kjetil hammeren også. Fortsatt hersket det et lite håp om at han kunne komme seg, noe som slettes ikke er uvanlig. Dessverre skulle det ikke bli slik. Etter 44 mil var han i ferd med å sovne og det mens han syklet. Da er det på tide å tenke på de som venter hjemme. De siste ti milene var vi fire gjenværende enige om at nå handlet det bare om å komme seg i mål.
Gislefoss ante fare på ferde, så han skrudde ned temperaturen til fire grader og satte på den store dusjen resten av ferden. Søvn var ikke lengre et tema. Tempoet ble skrudd opp igjen, vi kom oss endelig til Valhall og i mål.
Nå noen dager etterpå er jeg selvfølgelig stolt over å ha fullført. Er også mektig imponert over Edmund Magnus Ness, som forlot vår gruppe til fordel for en raskere og fikk en kanontid 15:46:51. Men underveis på disse 543 kilometerne møtte jeg en del mennesker som gjør at jeg har skrudd ned begeistringene for egne prestasjoner ganske kraftig.
Jeg er ydmyk ovenfor pensjonisten fra Lom, med en sekk han fikk fra fagrørsla på 80 tallet, en tilårskommen pendlersykkel og treningsbukse innsmurt med fett fra fjorårets siste spælsau. For ikke å glemme 60 år gamle Bjørn Solberg, som stilte til start i samme gruppe som oss, som har vært tungt narkoman siden 70-tallet og aldri har syklet et ritt før i hele sitt liv. For ham var det jo en styrkeprøve i seg selv å stille til start.
Jeg på min side sykler 700 mil i året, med utstyr tilsvarende et kongolesisk statsbudsjett, kompiser som hjelper til og egen følgebil med servicemann. Jeg har jo all verdens grunnlag til å fullføre. Disse gutta lærte meg at styrkeprøven kan alle gjennomføre, du trenger bare å være sterk én plass og det er mellom øra.