Denne morgenen, mens sola tar tak, har jeg etter å ha lest om Kai Eriksen på fvn.no lyst til å minne Kai på alt han har gjort for klubben i 50 år. 50 år! Jeg har lyst til å fortelle Terje Marcussen, Magni Fannberg, styret, Londsia, Tigerberget, Langsia og ikke minst alle spillere og med- og motgangssupportere at vi må se på hverandre med et nysgjerrig blikk og et stort, kjærlig og bankende hjerte.

Hjemme hos oss på Strai kan det også gå noen kuler varmt, men å krangle når det er bikkjekaldt, er helt på trynet. Visstnok kan vi bli varme av det, men denne måneden og kanskje hvis vi tar med oss januar og februar i tillegg, bør vi legge beskyldninger vekk og finne sammen rundt en peis eller rundt et bål og prøve å forstå hverandre.

Jeg blir veldig fort glad i mennesker rundt meg, og på tidenes folkemøte på Sparebanken Sør Arena hadde jeg ikke noe valg. En lenge planlagt generalprøve med 70 utøvere før den store julekonserten med Gaasehud i Kilden ble holdt på samme tid. Jeg leste alle kommentarene på fvn.no da jeg kom hjem. Sammen med Ivar Kirkhus og flere av sangerne var en del av tankene våre på Startpøbben.

Tenk om kulda og denne vinteren kunne ført oss nærmere hverandre og gjort oss mer nysgjerrige på hva engasjementet hos hver enkelt betyr for at vi en dag skal lykkes.

Da jeg opplevde min aller første hjemmekamp den 19. mai i 1996, hadde jeg kort, tidsriktig frisyre, en lyseblå, rusten Volvo stasjonsvogn og tvillinggravid kone. Jeg framsto som en småharry, nyutdanna sosionom fra Ørje som plutselig hadde tang og tare til knes.

Rosenborg var på besøk og ett minutt før full tid ble det 2–1 med Steinar Pedersen. Hans andre mål for dagen!

En svær sørlending og startsupporter i gult og svart tok tak i det første han så, løfta meg høyt som om det var finaledansen i «Skal vi danse» og ropte sitt eget, skarrende seiersbrøl triumferende mot himmelen. Noen minutter etter blåste dommeren av kampen, og jeg satt fortumla igjen på det nederste trinnet i trappa på hovedtribunen, litt sjokkert, og sa halvhøyt til meg selv;

– Her kan jeg bli!

Jeg fikk den første, ærlige og gode klemmen etter at jeg flytta hit til Kristiansand.

En klem som jeg ikke da så rekkevidden av. Det var en himmelsk velkomst for en usikker Ørje-gutt. Nå elsker jeg Start, og de siste dagene har vært særdeles triste og tunge. Klubben er en av grunnmurene i livet til mange av oss.

Nå er det kaos igjen, men hver eneste morgen når jeg står opp og ser ut av det punkterte vinduet mot sør, henger det vakre Start-flagget der mens morrarøyken til Returkraft oser som en røykmaskin på en metal-konsert rundt det gule og svarte. Det er nesten ingen av oss som helt siden 1996 har funnet de virkelige, langsiktige og gode løsningene for å skape landets beste fotballag. Men i alle innslag, artikler, utsagn, sanger, pizza og pølser og i all kjærlighet og i all kritikk, finner vi engasjement.

«Det vakre Start-flagget henger der mens morrarøyken til Returkraft oser som en røykmaskin på en metal-konsert rundt det gule og svarte.» Foto: Privat

Jeg sang i Volvoen i køen på veien hjem til svigermor på Tinnheia den maikvelden i 1996. Den grønne wunderbaumen med skogssmak danset liflig i speilet og lite visste jeg da at jeg hadde møtt et lag og en klubb som ville legge seg tett inntil hjertet resten av livet.

Er det kjærlighet jeg snakker om?

Kanskje det er denne kjærligheten som gjør at jeg aldri slutter å håpe, aldri slutter å drømme om gull, cupfinale og en fullsatt syngende gul og svart Sparebanken Sør Arena? Nå skal noen spillere og trenere reise til en ny by og en ny klubb, og noen legger skoa på hylla for godt. Det er det som er det aller tristeste og kjipeste i denne tida.

Kulda, nederlaget og årstida gjør at vi trenger gode klemmer, framtidshåp, medfølelse og scoringsglede.

Let etter engasjementet og kjærligheten hos alle som du diskuterer Start med i dag. Og tenk om det kommer en ny østlending, vestlending eller nordlending eller en ung svenske før neste hjemmekamp på Sparebanken Sør Arena? En lettlurt harry én med Volvo og høygravid kone.

Ta tak i ham midt i scoringsgleden. Det kan bli et vendepunkt for deg, klubben din og ham du deler gleden med.

La oss finne hverandre denne desemberdagen og vise det beste av oss selv til alle startere og alle andre medmennesker.

Da vil opprykket komme på en helt naturlig måte.

Heia Start!