UTØVERBLOGG: Nøsen Hundreds er et fjellultraløp som arrangeres i fjellene mellom Valdres og Hemsedal. Ruta går i fantastiske omgivelser på myrvidder i ca. 900 meters høyde og over fjelltopper på 1350-1600 meters høyder. Offisiell lengde er 103 km med totalt 3480 meters høydeøkning. Reell lengde og høydemeter er noe mer.
Ruta er ikke fysisk merket i terrenget, slik at vi må navigere ved å følge et gps-spor ved hjelp av håndholdt navigasjonsutstyr eller klokke med kart og innebygd GPS. Løpet har 2 mat- og drikkestasjoner (CP 1 og 2) der den første kommer etter 42 km og den siste etter 73 km, slik at vi må ha med løpesekk med nødvendige klær/sikkerhetsutstyr og nok mat og drikke.
Verdifull erfaring
Jeg løp det samme løpet i fjor, da det første gang ble arrangert, så jeg visste hva jeg gikk til da jeg meldte meg på og hvor krevende turen ville bli. Ruta var lagt om litt i forhold til i fjor, slik at den ble 3 km lengre på sti, som også ga 200 høydemeter i bonus. Likevel var målet mitt å komme inn til en bedre tid enn i fjor, som var på 17 timer og 14 min.
Jeg reiste opp til Nøsen sammen med Mari Melsom Kristensen, Lise Lunde og Linda Opheim. Linda hadde start på 50 km-ruta som også er en krevende runde. Vi kjenner alle hverandre fra før fra treningsturer og avtalte samkjøring for å spare på kostnader og for det sosiale.
Starten for 100 km gikk klokka 06.00 lørdag morgen sammen med Lise, Mari og 70 andre løpere med samme mål om å komme fortest igjennom løypa, samtidig som å prøve å få med seg inntrykkene fra de flotte omgivelsene.
De første 25 km gikk i lettløpt terreng på såkalte «smeigestier», der det var lett å holde flyten i bra fart. Lise, Mari og jeg avtalte at vi skulle starte litt rolig og løpe sammen i første del, men etter ca. 10 km spredte vi oss, da vi hadde forskjellig løpefart, og jeg så ikke mer til dem før vi var i mål.
Etter 25 km på fine stier i myrlignende landskap startet stigningen opp til den første toppen, Grønsenknippa på 1370 hm. Stigningen opp til toppen gikk fint og belønningen ble en flott utsikt over hei og daler. Videre var det å løpe ned igjen på lettløpte stier i ca. 10 km. En herlig følelse å bare flyte bortover stien sammen med andre hyggelig løpere. For ultraløpere er hyggelige folk som er veldig lett å bli kjent med.
Første milepæl
Da vi kom ned, var det et parti med grusvei før vi startet en ny oppstigning opp mot CP 1. Jeg kom inn på CP etter ca. fem timer. En maraton og første milepæl nådd. Man må tenke litt slik under lange løp der man setter seg delmål underveis. En kort stopp på ca. ti minutter for å få litt betasuppe, fylte vannflasker og sjokolade i sekken. Så var det å beine videre nedover veien i ca. to kilometer før «djeveloppstigningen» opp til toppen av Gilafjellet og Kruk på 1580 hm. Det går i bratt terreng oppover mot toppen som tærer godt på kreftene.
Etter hvert som man nærmer seg toppen, går det fra sommerklima til en kald værtype med mye vind. Det lå partier med snø der. I området på toppen består terrenget av kun store steiner, så man må være forsiktig. Super utsikt der også. Er par bilder med mobilen, så var det å stabbe seg ned andre sida på de irriterende steinene før man kom ut på mer løpbart underlag igjen. Herlig.
Videre ned mot vannet Helin på 870 hm, rundt enden av vannet på litt grusvei og sti i bjørkeskog før neste oppstigning over nordvestenden nedenfor Storlifjellet. Et fjell som har en topp (Gråkampen) som vi skal opp på senere i løpet. Mesteparten av denne stigningen går på en grusvei, det går i gangfart da det tar for mye krefter å løpe opp, der rundt 60 km i beina begynner å merkes.
Oppstigningen fortsetter videre på mose og fast gressunderlag opp til en markant stor stein før turen ned igjen på teknisk sti og lyng med CP 2 som delmål. Endelig ned på grusvei og nedover inn på lettløpt skogssti, farten går betraktelig opp her. jeg innhentet en hyggelig kar fra Drammen i dette partiet og vi løp sammen inn til CP 2. Jeg fikk utrolig god service på denne CP der de frivillige fylte vannflaska mine og ga meg suppe.
Gruet meg
Etter ca. 15 minutter og en kort legesjekk var det å komme seg av gårde igjen sammen med karen fra Drammen. Turen gikk bortover fem kilometer på grusvei der vi også hentet inn en annen løper fra Bergen. Så begynte vi tre på den siste store oppstigningen til Gråskarvet etter nærmere 80 kilometer. Jeg gruet meg til denne, for jeg husket denne godt fra i fjor.
Her gikk det ikke fort opp, da vi i denne fasen av løpet begynte å bli skikkelig mentalt og fysisk slitne, og vi skulle opp nærmere 700 hm fordelt på ca 3 km. Her måtte jeg jobbe skikkelig med meg sjøl for å holde motet oppe.
Han fra Bergen var vant med mye bakker og dro raskt fra oss i denne oppstigningen. Drammenseren og jeg hentet inn to andre løpere som vi gikk opp sammen med. Han fra Drammen var litt bedre enn oss andre i denne stigningen, så han forsvant også oppover. Endelig nådde jeg toppen av Gråkampen. Igjen en kald topp med fantastisk utsikt der vindjakka måtte på. Turen ned gikk fort og jeg innhentet ham fra Drammen igjen i bunnen av fjellet, vekslet noen ord og løp fra ham.
Nå var det bare rundt 15 kilometer igjen av løpet og jeg begynte å glede meg til å komme i mål. Man får et annet perspektiv på distanse under lange løp når man tenker at det «bare» er 15 kilometer igjen. Jeg innhentet en annen løper, vi løp litt sammen, men han var sliten og måtte gå, så jeg økte på og fokuserte på å komme i mål.
Jubel
Før den siste stigningen ble jeg nok litt revet med og måtte brått roe farten betraktelig ned før et høydedrag 6 kilometer før mål. Jeg ble innhentet av karen fra Drammen. Han gikk fra meg oppover atter en gang og jeg så ham ikke igjen før i målområdet. Endelig på toppen av høydedraget kunne jeg se og høre jubel i målområdet ved hotellet nede i dalen herfra.
Nå var det kun 3 km igjen og jeg hadde fått hentet meg litt inn på den litt rolige oppstigningen og kunne sette god fart igjen nedover det siste strekket mot Nøsen og mål. Det var en fantastisk og emosjonell følelse endelig å krysse målstreken etter 16 timer og 57 minutter. Jeg ble utrolig godt tatt imot av arrangøren i mål, der de hadde rigget til med skikkelig feststemning.
Mari og Lise kom inn litt senere, og det var supergøy å ta dem imot etter en fantastisk innsats av oss alle sammen.
Selv om ultraløp er et kappløp, er det ikke tida man kommer inn på som er viktigst. Det er hele settingen som det sosiale, opplevelsene og følelsesspekteret som møter man underveis. Og ikke minst den fantastiske mestringsfølelsen man får etter å transportert seg selv på egne bein over store avstander.