I år er damene i AK28 gira på å overraske sine trenere og trofaste supportere. Motivasjonen har aldri vært høyere, i år skal vi kvalifisere oss for 2. divisjon igjen – hvor vi hører hjemme. Vi har i hele sommer og høst jobbet til syra har sprutet, hodene kvernet og stemmene blitt hese. Ny spillerstil, hard trening, en god kjerne, noen nye og mange gamle ansikter er vår oppskift på opprykk.
Helgen 16. – 17. og påfølgende 23. – 24. september pangstartet sesongen for AK28-damene i 3. divisjon. Vi møtte fire sterke lag og spilte mot samtlige på bortebane. Oddsen var i mot oss fra start; vi på bortebane, delvis ny stall og ny spillerstil, mange timer i bil og erfaring med at dette ikke alltid er en god kombinasjon for en god og stekt kamp.
AK-damene er glade i å bevise gammel erfaring og motstandernes forventninger feil. Vi vinker farvel til Rogaland for i år med full pott i lomma. Tastavarden, SIF, Varhaug og Nærbø skjønner enda ikke hva som traff dem.
Kaptein Mona Solaas mener følgene om kampene i Rogaland.
– Vi viser en god lagmoral og spiller som et lag hele veien. Men vi slapper av og detter litt i perioder og slipper motstanderne mer inn i kampen, men så klarer vi samtidig å løfte oss når det virkelig gjelder. Samtidig viser vi at det ikke bare er de som spiller som bidrar til seier, men vi har en helt fantastisk støttebenk på sidelinjen. Vi har jobbet hardt for tiden, og vi er veldig flinke til å støtte hverandre og jeg tror det smitter over i selvsikkerheten vår og hvordan vi innstiller oss til kamp.
Hun mener at konkurransen om plassene i årets sesong har gitt henne og hennes medspillere ett positivt utbytte, selv om dette naturligvis skaper noen utfordringer for trenerne.
– Det er ingen enkel jobb denne sesongen å skulle velge laguttakk nå som vi er så mange gode spillere. Jeg føler at konkurransen har skjerpet fokuset i spillestilen vår. Spillerne er hele tiden på hugget, for vi vil vise oss frem og spille mest mulig. Samtidig har vi utvidet forsvars- og angrepsspillet vårt. Vi har definitivt fått mye mer å gå på i måten vi spiller på og i antall spillere, sier Solaas.
Selv om enkelte navn skiller seg ut som toppscorere og banens beste, mener ving-spiller Emma Stolinski at kampene i Rogaland i hovedsak var en lagseier.
– Jeg opplever at vi har et svært godt samspill i gruppa, og alle kjenner sin plass. Vi er alle trygge på våre avtaler og vet at det fungerer, sier vingspilleren.
Hun mener at jo bedre man kjenner sine medspillere, desto lettere er det å bli trygg på håndballbanen.
– Det blir alltid arrangert en, eller flere, sammenkomster eller avslutningsfester i løpet av sesongen, slik at man kan bli kjent på andre arenaer enn håndballbanen.
Foruten kamp og trening er altså damene mye sammen på fritiden, det går også mange timer før, mellom og etter kamper hvor damene bruker tiden sammen.
– Vi prøver å finne på nye ting og utforske stedene vi er på. Sist helg kom vi på at vi skulle lage en musikkvideo, kun fordi vi er så «høye» på oss selv. Vi er alltid ute etter å forbedre samholdet og kjennskapet til hverandre, dermed finner vi på ting alle kan være med på. Vi er ofte ute og spiser. Vi prøver å ha det mest mulig gøy, forklarer Solaas til spørsmålet om hvordan dødtiden på håndballturer blir benyttet.
Kapteinen sier hun aldri hadde forsatt med sporten hadde det ikke vært for at det er så mange «fantastiske, crazy og gode damer» på dette laget. Hun tror det gode samholdet gjenspeiles i måtes laget spiller på og stiller opp for hverandre på og utenfor banen.
– Vi er gode venner både på og utenfor banen. Jeg har fått gode venner, treningspartnere, tatt del i sosiale sammenkomster og vi ler og tøyser mye, samtykker Stolinski, som opprinnelig er utenbys fra og flyttet til byen for å studere.